Abusdals fotografiske karriere har foreløpig vært kort, men han har likevel fått utrettet mye med sine sterke prosjekter. Opprinnelig har han en mastergrad i samfunnsøkonomi, men tok opp fotografiet for alvor etter å ha deltatt på en én måneds roadtrip med den greske Magnum-fotografen Nikos Economopoulos. Og da han fikk jobb som prosjektleder i Adopsjonsforum i 2011 ble det etter hvert mulig å gå ned til en redusert stilling. Slik ble det mulig å fordype seg i fotografiske prosjekter det så langt ikke hadde blitt tid til.

– Jeg hadde en fleksibel arbeidsgiver og fikk derfor anledning til å ta permisjon et år, forteller Terje. – Så jeg reiste til Danmark og studerte på journalisthøyskolen i Århus. Senere har jeg deltatt på et par masterclass’er med blant andre Aaron Schuman og Simon Norfolk.

Abusdals bilder er både dokumentariske og eksperimentelle der de svever i et landskap mellom fakta og fiksjon. Røttene er trygt plantet i dokumentarfotografiet, men metodene han bruker for å jobbe frem sitt uttrykk er friere i formen. Resultatet er et poetisk og dvelende uttrykk.

 – Jeg ser på meg selv som en historieforteller som tar i bruk både fakta og fiksjon. Det var da jeg deltok i andre runde av mentorprogrammet i regi av Norwegian Journal of Photography at det hele tok fart. Her fikk jeg støtte og hjelp med redigering, og lærte å jobbe med et prosjekt over tid. Det var i grunn NJP som startet alt for meg. 

– NJP plukker ikke ut hvem som helst. Måtte du vise til tidligere prosjekter for å få innpass?

– Jeg hadde ikke så mye å vise til. Jeg søkte med to bilder og en prosjektbeskrivelse. I tillegg hadde jeg en serie fra Latvia som jeg la med som arbeidsprøver. Det var alt!

Å visualisere det usynlige

Terje har til nå ferdigstilt tre prosjekter og har fått godt med oppmerksomhet rundt disse. De to siste har blitt til parallelt, og vises samtidig. Radius 500 Metres ble i høst vist på Fotografiens Hus i Oslo, samtidig som Slash & Burn mottok både Leica Oskar Barnack Award og Nordic Dummy Award samme høst.

– Jeg har jobbet med begge prosjektene parallelt, men mens prosjektet som ble vist på Fotografiens Hus i høst har vært med på et par utstillinger og festivaler, er det med serien Slash & Burn at det hele har tatt av. 

– Begge prosjektene er forholdsvis smale. Hvordan kom du på å fotografere skogfinnene?

– Jeg har blitt spurt om dette noen ganger og har egentlig ikke noe godt svar. Da jeg fotograferte «Slash and Burn» fulgte jeg Norsk Kvistgjengerforening på tur for å ta bilder som kunne brukes som metaforer på den sjamanistiske naturforståelsen skogfinnene tok med seg østfra. På samme måte som for eksempel samene har de en tro på at alt er besjelet og kan kommuniseres med. På denne turen spurte en av deltagerne om hvorfor jeg var så interessert i skogfinnene. Jeg sa som sant var at jeg ikke visste, jeg har ingen aner derfra eller noe slekt fra området. Han spurte vinkelen sin (en slags ønskekvist, red . anm.) om jeg var skogfinne, og den svarte at jeg hadde vært skogfinne for seks liv siden. Så da slo jeg meg til ro med det.

– Når du skal formidle disse abstrakte ideene, hvordan jobber du for å få til et uttrykk som virker meningsfult for betrakteren?

– Uttrykket utvikler seg etter hvert og særlig har jeg lært mye gjennom masterclass’ene som jeg har deltatt på. Etter hvert som man lærer mer om tematikken forstår man de mulighetene og begrensningene som ligger i fotograferingen. For når man fotograferer fenomener som ble borte på 1600-tallet, som svedjebruk, må man finne nye måter å formidle på. Svedjebruk var en av de tingene som kjennetegnet skogfinnene, så ild og røyk ble på mange måter assosiert med deres kultur. Jeg valgte derfor å bruke disse elementene som gjennomgående effekter i fortellingen, for å visualisere det usynlige og for å få frem det mystiske i skogfinnenes verden.

– Gjør du alle effektene i eksponeringen?

– Noen ganger lager jeg kopier som jeg delvis brenner for så å scanne dem igjen etterpå. Men ellers er alt laget i kamera. Ikke det at jeg har noe imot kollasjer og klipp og lim, jeg har bare ikke benyttet meg av de mulighetene.

Ny bok

– Du vant nylig Nordic Dummy Awards med Slash & Burn og er nå i en prosess med å gi ut boken. Vil du benytte deg av andre fortellergrep enn kun dine fotografier?

– Ja, jeg har en tekst klar og kommer også til å bruke mye annet materiale. Jeg har gjort omfattende research, blant annet på Nasjonalbiblioteket, der jeg har gått gjennom det jeg kunne finne av gamle kilder om skogfinner. Derfra har jeg hentet bilder, plansjer og annet som jeg har tenkt å bruke. Jeg har også fått tilgang til materiale både fra privatpersoner og offentlige samlinger i Hedmark, for eksempel ved Trysil folkebibliotek. Prosjektet handler i stor grad om migrasjon, identitet og tilhørighet, og jeg synes det viktig å bruke et variert kildemateriale for å få frem så mye av historien som mulig.

– Hvor til stede er den skogsfinske kulturen på Finnskogen i dag?

– De siste som snakket Savolax-finsk døde på 60- og 70-tallet, så det er mange som spør meg om jeg fotograferer en utdøende kultur. Det gjør jeg jo ikke. I majoritetsbefolkningen er det et slags krav om at en minoritetskultur må være statisk for at den skal være gyldig, at man fortsatt skal leve som på 1600-tallet. Men det er jo ingen som setter spørsmålstegn ved at majoritetsbefolkningen i Norge ikke lever som på 1800-tallet, på tidspunktet da den norske identiteten i stor grad ble formet. Arven etter skogsfinnene er sterkt til stede og de har en enorm stolthet over historien sin. Det finnes til og med en DNA-bank i regi av Foreningen Skogfinsk Genealogi, hvor du kan legge inn din egen DNA for å finne ut hvilken familie du kommer fra. Mange går rundt med t-skjorter med sine opprinnelige finske familienavn på, og selv om de bare er for eksempel 17% skogsfinsk så bærer de sin arv som en medalje. Og det er jo ikke en selvfølge. Det er ikke så lenge siden fornorskningspolitikken gjorde at mange med minoritetsbakgrunn fornektet sitt opphav. 

– Du har presentert prosjektene dine både i bøker og i gallerier. Hvordan opplever du forskjellen i form?

– Jeg liker begge mediene, og det er fordeler og begrensninger i begge. Men boken er veldig endelig, det er ikke slik at du kan gjøre en feil og få gjort det om. Samtidig gir en bok arbeidene mye lengre levetid, også fordi jeg jobber med prosjekter som ikke går ut på dato. Slik sett passer bokformen meg godt. 

– Begge dine prosjekter har et historisk utgangspunkt. Er dette tematikk du kommer til å jobbe videre med?

– Jeg tror mye av det jeg jobber med handler om tilhørighet og hvor vi kommer fra. Det som gjør at vi er den vi er. Jeg kommer nok til å fortsette å utforske disse temaene. Og fortellerstilen, med blandingen mellom fakta og fiksjon, er også noe jeg kommer til å jobbe videre med.

– Har du noen konkrete planer for nye prosjekter?

– Jeg jobber med et prosjekt om nedbrenningen av Finnmark og hva som skal til for å kalle et hjem et hjem. Et område tilsvarende halvannen gang Danmarks areal ble brent ned til grunnen høsten 1944 og Norge ble plutselig en flyktningleir for de som ble berørt av denne uretten. En hel landsdel måtte forlate hjemmene sine, på mange måter en situasjon lik den vi ser i mer konfliktfylte deler av verden i dag. Dette er en interessant parallell som jeg håper å utforske, avslutter Terje.

www.terjeabusdal.com

Bærum kunstforening: Marie Sjøvold

Marie Sjøvold er opptatt av det nære. Hennes prosjekter kretser rundt temaer som kropp og identitet, hjemmet, morsrollen og tid. I sitt aller nyeste prosjekt, som hun har kalt ”Om natten er alle alene”, har hun utforsket søvn. Marie har fotografert både seg selv og andre mens de sover, og hun får frem den unike stemningen som finnes i tilstanden mellom drøm-og-virkelighet, mellom lys og mørke. Den tilstanden som oppstår i sinnet, og i omgivelsene våre om natten og i gryningen.

”Jeg er fremdeles våken. Natt etter natt har jeg vært våken. Ventet på at søvnen skal komme til de rundt meg. Lyttet til den ujevne pusten som flyter over i en rytme. I et ubemerkelig sekund er det som om noe forlater kroppene deres. Noe tungt, men på samme tid lett.” – Marie Sjøvold

Utstillingen består av fotografier og video og dette er siste helg den vises.

www.baerumkunstforening.no

Fotografiens hus: Abusdal & Abusdal

Fotografen Terje Abusdal har tatt utgangspunkt i bestefaren, Åsmund Abusdals fotoarkiv i denne utstillingen som han har kalt Radius 500 meter. Bildene som er tatt i 1970- og 80-årene, fra hans hjemsted i Setesdal, gir oss et historisk dokument over bygde-Norge på den tiden. De kunne ha vært fotografert hvor som helst i bygdene på den tiden.

” Bestefar var ein ivrig fotograf og bidrog jamt til lokalavisa. Når han hadde fått bildet han ynskja, så eksponerte han gjerne resten av filmen av eitt og same motiv (til dømes ein gravstein) slik at han kunne framkalle han fortare. Storparten av bilda hans kom aldri på trykk. Det er eit utval av desse som heng her, bilde utan umiddelbar nyheitsverdi, men som tretti-førti år seinare likevel viser seg å ha ei historie å fortelje.” – Terje Abusdal.

Radius 500 meter ble også utgitt i bokform på Journal Forlag i 2015.

www.fotografiens-hus.no

Qvale Galleri: Martin Parr

Martin Parr er uten tvil en av verdens mest kjente og produktive fotografer, berømt for sine humoristiske «på kornet» skildringer av hverdagslige begivenheter, hentet fra alle samfunnslag. Han har kultstatus blant mange, men det finnes også dem som hater bildene hans.

Få fotograferer engasjerer kritikere og publikum som Martin Parr. Hans nærmest eksploderende fargebilder må man bare ta stilling til. De kan kort beskrives som «komiske betraktninger». Hans prosjekter sirkler ofte rundt menneskelige liv, og han undersøker fenomener som samfunnsklasser, masseturisme og samliv. Motivene kan virke tilsynelatende tilfeldige, med uvanlige farger, vinkler og utsnitt, men det er få som er mer presise i sin skildring av det menneskelige enn Parr.

På Qvale Galleri vises bilder fra serier som Common Sense, The Last Resort og Bored Couples.

www.qvalegalleri.no

1. plass Juryert utstilling Fotografiets dag 2014: Terje Abusdal

Juryens uttalelse: Bildene til vinneren er en mystisk og litt eventyraktig reiseskildring, som med sitt helt personlige bildespråk unngår å bli eksotisme. Serien har mange innslag av humor og skråblikk på verden og menneskene i den. Det er tilsynelatende slumpmessig, men veldig bevisst gjort, og mystikken holder serien samlet. Nattbildene har en fremtredende og særegen bruk av farger, og fotografen er ikke redd for å bryte konvensjoner.

2. plass Juryert utstilling Fotografiets dag 2014: Dan Skjæveland

Juryens uttalelse: Serien er veldig filmatisk, det er noe som er i ferd med å skje som vi som betraktere blir nysgjerrige på. Dette er i tradisjonen til gatefotografi, der fotografen samler på øyeblikk som ikke er planlagt eller oppstilt. Menneskene er i sin egen verden i det offentlige rommet, der de hver på sitt vis har funnet sitt eget univers. Fotografen har gjort et godt utvalg bilder som fungerer godt sammen i denne serien som formidler livet i en park med humor.

3. plass i Juryert utstilling Fotografiets dag 2014: Kristine Norlander

Juryens uttalelse: Fotografen har utrolig gjennomførte og stramme komposisjoner som er satt sammen på en måte som gjør at det fungerer veldig godt også som helhet. Bildene er ikke bare konsentrert om form, men gir også uttrykk for en viss stemning eller følelse. Det er delikat, smakfullt og grafisk, og gir inntrykk av å være tatt med mellomformatkamera. Sannheten er at dette er bilder som er tatt med iPhone for Instagram.

Forøvrig fikk følgende fotografer hederlig omtale:

Unni Brekke: Fotografen har fanget noe så sjelden som delikate sneglebilder som er fantastisk flotte å se på. Dette er teknisk håndarbeid med en fin fargesammensetning og god bruk av lys og farge. Bildene har estetikken til produktfoto.

Tiril Guttorm: Serien er en personlig fortelling der vi inviteres helt inn. Det er tydelig at fotografen har et forhold til det hun fotograferer, og bildene har et overbevisende dokumentarisk uttrykk.

Roald Synnevåg: Serien er et uttrykk for et utrolig godt samarbeid mellom modell og fotograf der fotografen viser en fin formidlingsevne og en god porsjon humor. En gjennomarbeidet ide!

Tormod Solløs: Fotografen viser oss en serie veldig maleriske bilder. Gjennom den digitale utviklingen har man mulighet til å abstrahere og jobbe med farge. Valgmulighetene er uendelige, og i disse bildene kan man oppdage stadig nye ting i motivene. Det er interessant at man ikke helt kan sette fingeren på hvordan det er gjort.

I tillegg vant Jeanine Renate Norbeck publikumsprisen.