Jens har alltid vært samfunnsengasjert, og allerede på skolen i Sundsvall jobbet han som journalist i lokalavisen. Han ble snart fascinert av hvordan fotografen kunne destillere hele hans tekstbaserte historie ned til ett bilde, og det tok ikke lang tid før han ønsket å fotografere selv. Etter hvert fikk han ønsket oppfylt og fikk jobbe som fotograf i samme avis når han hadde tid til overs, det vil si i ferier, kvelder og helger.

For Jens ble fotografiet et fantastisk kommunikasjonsverktøy, så da han var ferdig på videregående ønsket han å gå videre til en større redaksjon. Han søkte jobb i Expressen, som da var Sveriges største avis, og fikk jobben.

– Jeg begynte i Expressen i 1990 og jobbet der i syv år. I løpet av disse årene fikk jeg muligheten til å gjøre utrolig mye, fra å dekke internasjonale katastrofer til lokale nyheter. Det fine med en dagsavis er at hver dag gir deg nye muligheter med nye sider som skal fylles. Det var en fantastisk tid som lærte meg mye, men etter noen år følte jeg at jeg hadde kommet så langt som jeg kunne innen de rammene som finnes i en svensk dagsavis.

– Hva var det du savnet?

– Jeg sluttet for å få tid til egne prosjekt og for å kunne fordype meg mer i temaene jeg til en hver tid jobbet med. Jeg ønsket også å ha kontrollen hele veien, fra idé til gjennomføring og lansering. Men jeg jobber fortsatt med samfunnsmessige temaer og har siden den gang gjort en rekke store prosjekter, som «Africa is a great country», som viser en annen side av Afrika, og «Hunger», som tar for seg energibruken i verden. Jeg står nå mye friere til å bruke forskjellige prosesser og uttrykk, og kan like gjerne jobbe med storformat som med film.

– Har man for lite tid til å gå i dybden når man jobber som pressefotograf? 

– Det som er den store fordelen med å jobbe i en redaksjon er at man tar del i samfunnsdebatten og at men raskt setter seg inn i nye temaer. Men begrensningen er at man hele tiden jobber med ferske nyheter, noe som gjør det vanskelig å fordype seg. Det blir jo også slik at avisene ofte står for en sort-hvitt tilnærming til verden, og jeg synes at det ofte kunne være like interessant å undersøke et tema før det når nyhetsbildet.

I dybden

For Jens Assur er tid en avgjørende faktor. Ønsker man en kunstnerisk kvalitet så er man avhengig av å ha tid til å gå dypere, dette i motsetning til dagspressen som har korte sykluser og som også stort sett fokuserer mer på enkeltbildet. For Jens ble den nye hverdagen å kunne jobbe med egne prosjekter, som kan gå over både ett og to år. Først da kommer historiene han ønsker å formidle.

– Hele poenget med å gjøre det jeg gjør er å selv få sette agendaen og velge hva jeg ønsker å løfte frem. Det er også viktig for meg å bestemme på hvilken måte jeg jobber. De siste årene har jeg jobbet mye med storformat, og velger nå ofte å ikke fokusere på enkeltindividene, men heller individer i kontekst. Slike bilder gjør seg kanskje ikke så bra i en avis, men ser du dem som kopier på 2×3 meter på en gallerivegg gir de et fantastisk inntrykk. Det er en balansegang mellom tema og uttrykk.

– Opplever publikum bildene dine annerledes på en gallerivegg enn for eksempel i en avis?

– I et galleri har folk selv valgt å komme og ønsker å bruke tid på bildene. Slik sett inviterer en utstilling i større grad til refleksjon og samtale. Møtet som oppstår mellom verket og publikum synes jeg er veldig interessant.

– Publikum er vant til at dokumentarfotografiet finnes i aviser og fotobøker, mens «fotokunst» vises i galleriene. Forstår publikum samfunnsengasjementet ditt når de ser bildene i et galleri?

– Jeg tror absolutt at de forstår engasjementet som ligger til grunn. Det interessante er at i mine to siste prosjekter har publikum vært delt. Jeg har fått mye ros, men også møtt kritikk fra folk som har følt seg provosert av utstillingene. Men om alle synes bildene er interessante så vil det ikke oppstå noe spennende. Jeg forsøker å treffe et ømt punkt der prosjektet berører, engasjerer og provoserer. Det er først da det kan oppstå debatt.

A great country

Et av prosjektene som utfordrer våre fordommer er «Africa is a great country», hvor vi presenteres for et Afrika som tydelig bryter med det bildet vi sitter igjen med fra media. Her har Assur jobbet med storformat og tilnærmet seg temaet med et språk vi kjenner igjen fra samtidige fotokunstnere, uten at engasjementet er mindre av den grunn. Og kanskje er en slik tilnærming mer virkningsfull enn et bilde man har sett hundrevis av ganger i dagpressen?

– Jeg synes det er interessant å snu på spørsmålsstillingen og se temaet fra et annet perspektiv. Det er ikke slik at dagspressens fremstillinger er feil, men de representerer bare én del av sannheten. Det meste rundt oss er betydelig mer komplekst enn det man får inntrykk av om man kun benytter seg av én informasjonskilde. Om man benytter seg av flere kilder får man et bredere innblikk i viktige spørsmål.

– Opplever du at de nye digitale måtene å kommunisere på har gjort at man hele tiden må utvikle seg og prøve ut nye uttrykksformer og kanaler?

– Det skjer nå så mye på alle fronter, og det er vanskelig å fullt ut forstå hva dette innebærer. Selv har jeg valgt å ikke fokusere på den tekniske utviklingen og de nye medievanene, men heller konsentrere meg om mitt eget arbeid. Jeg tror det er farlig å stadig skulle følge med på trender for å være aktuell. Men det er jo ingen tvil om at medievanene forandres kontinuerlig og raskt. Jeg har selv barn, og deres medievaner er radikalt forskjellige fra mine. Dette påvirker alt og alle. Det er ikke lenge siden det kun var et par informasjonskanaler som dominerte totalt. Nå finnes det utallige kanaler, som dominerer avhengig av mottagers alder, sosiale aspekter,  og så videre.

– Står man i fare for å glemme historiefortellingen når det er så mye fokus på den teknologiske utviklingen?

– Til syvende og sist tror jeg mannen i gata ønsker å både bli underholdt og informert. Vi ser at gode historier lokker et dedikert publikum, uansett om det er en film, en bok, en reportasje eller en utstilling. Det vil alltid være et behov for gode historierfortellere som våger å berøre og engasjere, og som kan utfordre våre fordommer og gi oss nye innfallsvinkler. Men vi ser jo at flere sliter i dette skiftende landskapet og at det er utfordrende tider for mange.

– Du har selv vært fleksibel i måten du formidler på og bruker nå mye tid på film som uttrykk. Hvorfor film?

– Det er en måte for meg å videreutvikle mitt eget uttrykk. Verkene jeg jobber med som regissør har også et sterkt samfunnsengasjement, og gjennom å bruke fiksjon kan jeg forhøye spørsmålsstillingene og fordype uttrykket slik at jeg kan nå et publikum på flere plan. Filmen er jo fantastisk fordi den er så direkte og underholdende. Men den kan også være subtil og ha mange lag. Slik sett synes jeg filmen er det ultimate kommunikasjonsverktøyet. Og film er også i høyeste grad bilder, det er jo bildet som driver filmen, avslutter Jens.

www.studiojensassur.se

Inez og Vinodh: Pretty Much Everything 2015

Fotografiska i Stockholm viser nå en stor utstilling med paret Inez van Laamsweerde og Vinodh Matadin. Paret, som beveger seg i grenselandet mellom kunst, mote og reklame, har jobbet sammen i over 20 år, og dette er en retrospektiv utstilling over deres felles arbeider.

Inez og Vinodh møttes i studietiden på Art Academy i Amsterdam. De begynte formelt å samarbeide som kunstnere på begynnelsen av 90-tallet. Inez’ tidlige inspirasjonskilder var Helmut Newton og Guy Bourdin, mye fordi hennes mor alltid kjøpte franske Vogue. Vinodh Matadin hentet på sin side inspirasjon fra Ed van der Elsken og Richard Avedon.

De skilte seg raskt ut fra mengden. Selv om de jobbet for moteblader var det ofte tegn på avsmak for motehysteriet og skjønnhetsidealet i deres bilder, noe som ga deres bilder tyngde og staying power.

Paret er viktig også av andre grunner. De gikk i bresjen for en hel generasjon av hollandske fotografer som manipulerte bilder digitalt, i den grad at Holland markerte seg som det digitale motefotografiets hjemland på slutten av 90-tallet.

Fotografiska
Inez og Vinodh
Pretty Much Everything 2015
12. juni – 27. september 2015
www.fotografiska.se

“View Czech Republic”

Utstillingen har undertittelen ”A Century of Avant-Garde and Off-Guard Photography”. Dette er andre år på rad Landskrona Photo View viser bilder fra en interessant fotonasjon. Den tsjekkiske fotohistorien er en av verdens mest fascinerende, Tsjekkia har vært og er en fotografisk bauta.

Flere av fotografene som stilles ut har sett sitt land endres hele tre ganger. Da Tsjekkoslovakia ble grunnlagt i 1918, under okkupasjonen av Nazi-Tyskland i 1938 og bak jernteppet etter 1948.

Til tross for den sterke undertrykkelsen ble det produsert fantastisk fotografi i landet som den vestlige verden tidligere var ukjent med. Fotografiske kanoner som Josef Sudek, Frantisek Drtikol og Jan Svoboda, samt Emila Medkova og Jindřich Štreit, men også spennende samtidige fotografer som Dita Pepe.

Dita Pepe er kjent for sine selvportrett der hun bytter partner, klær og scenografi. Spørsmålene er både tidløse og akutte, hvordan ville livet mitt sett ut om jeg var født inn i en annen familie, giftet meg med en annen eller valgt et annet yrke, eller rett og slett vokst opp i en annen ideologi?

Utstillingen vises parallellt med Landskrona Foto Festival som varer fra 20. – 30. august.

Landskrona Museum
“View Czech Republic”
2. juli – 6. september
www.landskrona.se

Jonas Widhe
Galleri Ralf i Stockholm beskriver seg selv som ”Et geriljagalleri for fotografi”. Galleriet flytter litt rundt, men akkurat nå holder de til i Hornsgatan 66. Den aktuelle utstillingen, ”IGÅR, IDAG, IMORGON”, viser den svenske fotografen Jonas Widhe. Som tittelen på utstillingen indikerer dreier det seg om et dagbokprosjekt.

Widhe beskriver seg selv som rasjonell, og han har studert matematikk, kjemi og biologi på universitetet. Dagbokprosjektet handler om å gi slipp på kontrollen, om å ha et åpent sinn og å være åpen for omverdenen. I 2014 ga han seg selv oppgaven å fotografere, redigere og publisere ett bilde om dagen:

– Det gjelder å være klar når det skjer. Være oppmerksom. Virkeligheten er den beste regissøren som er vanskelig å overgå. Å fange hverdagen rundt seg i løpet av et år er ikke det letteste, å gjøre det hver dag i 365 dager er en bedrift.

Galleri Ralf
Jonas Widhe
”IGÅR, IDAG, IMORGON”
28. mai – 30. august
galleriralf.wordpress.com

Siste utgave av FOTO blir nr. 3-2015, som kommer ut i handelen i slutten av februar. Tidsskriftet er, som Fotografi, medlem av EISA, som organiserer lyd-, bilde og underholdningstidsskrifter i hele Europa. Tidsskriftet har en 75-årig historie, og dagens tidsskrift er en direkte fortsettelse av Aktuell Fotografi & FOTO etter at Allers förlag i Sverige i 1992 kjøpte opp FOTO & Video og slo dette sammen med Aktuell Fotografi, som Aller eide. Fra 1994 ble navnet ganske enkelt FOTO.

Beslutningen om å legge ned tidsskriftet kom bare kort tid etter at redaktøren gjennom 26 år, Jan Almlöf, gikk av i fjor. tidsskriftet ble startet i 1939 med den svenske prins Lennart Bernadotte som første redaktør. Med et opplag på rundt 35.000 har FOTO i en årrekke vært Skandinavias største seriøse fototidsskrift. FOTO har henvendt seg først og fremst til avanserte amatører og profesjonelle fotografer, og har dekket svensk og internasjonal fotografi i tillegg til en teknisk del med nyheter og tester av fotoutstyr.

Selv om papirmagasinet legges ned, kommer nettsiden www.tidningenfoto.se til å drives videre av Bonniers, som overtar ansvaret for nettstedet fra slutten av februar.