Hans-Olav Forsang: Hva trakk deg til Oslo og Norge?

Sofie Amalie Klougart: Det åpnet seg en mulighet for å søke vikariat som fotosjef i Morgenbladet for et og et halvt år siden og jeg følte at det var noe jeg virkelig hadde lyst til. Så jeg søkte og fikk jobben. Det var forlokkende å være en del av et større fagmiljø i en avis jeg liker veldig godt og med mange virkelig flotte og dyktige mennesker.

Hans-Olav Forsang: Når, hvorfor og hvordan startet du å fotografere?

Sofie Amalie Klougart: Jeg har fotografert så lenge jeg kan huske. Jeg vokste opp i en liten landsby i Danmark som heter Agri på Mois med bare et fåtall hus, tre kilometer fra havet. Min mor fotograferte mye i vår hverdag hjemme og lagde albumer av bildene sine. Jeg var veldig fascinert av disse bildene og jeg satt ofte og bladde i albumene hun lagde. Her var det bilder som var tatt i mellom alle de små og store begivenhetene, hverdagsøyeblikk som ikke så ofte blir fotografert. Jeg husker for eksempel at jeg så bilder av meg selv når jeg gråter. Hun filmet også, og lot kameraet stå på opptak lenge uten forstyrrelse. Det var interessant og lærerikt. Det var ekte og jeg blar fortsatt i disse bildene av og til. 

Hans-Olav Forsang: Hva er ditt forhold til fotografi?

Sofie Amalie Klougart: Gjennom fotografi kan jeg uttrykke noe som er viktig for meg og det er en måte å være til stede i verden på og gjøre det mulig å undersøke seg selv i relasjon til omverdenen og andre mennesker. Jeg drives i stor grad av at jeg er genuint interessert i verden rundt meg og har et sterkt behov for å sette meg selv i spill og utfordre det jeg mener jeg kan og det jeg ikke kan.

Hans-Olav Forsang: Er du ofte usikker eller i tvil?

Sofie Amalie Klougart: Ja, jeg er ofte usikker og tror det er en nødvendighet for å skape noe ekte og bra. Tvilen slår inn på ulike måter. Jeg føler for eksempel at jeg ofte tar på meg oppdrag som jeg ikke er sikker på om jeg klarer å løse. Men det er en type utfordring jeg helt opplagt trenger og spørsmålene er mange underveis. Klarer jeg å skape sympati med noen jeg ikke forstår? Og kan jeg overraske meg selv, skape noe uforutsigbart? Jeg føler veldig sjelden at jeg lykkes! Usikkerheten er ofte der, mens den gode følelsen av å lykkes med noe er der veldig skjelden og i korte øyeblikk. Det er viktig å forstå at det er naturlig og at du må tåle den smerten. Det er en opplevelse av at noe står på spill.

Hans-Olav Forsang: Hvordan ser du på fotoscenen akkurat nå?

Sofie Amalie Klougart: Jeg ser at noen klassiske sjangere er i press og hvor komplekst det kan være å beskrive miljøer som er fremmede for en selv. Den offentlige bevissthet som er blitt skapt preger vårt fotografi mye. På godt og ondt. Det er for eksempel vanskelig å gjøre gatefotografi i dag, fordi det er større bevissthet hos mennesker. Det blir stadig mere komplekst å skildre miljøer som ikke er ditt eget. Det er nok en av årsakene til at så mange beskjeftiger seg med å fortelle historier der en selv er hovedperson.

Hans-Olav Forsang: Du har undervist mye. Hvilke råd gir du unge mennesker som vil bli fotografer?

Sofie Amalie Klougart: Det er et godt utgangspunkt at man ikke kan velge denne interessen bort, at man ikke kan la være eller at noe er uforløst. Så er det viktig å holde fast i hva det var som fikk deg til å starte med fotografi, ta vare på den følelsen og være trofast mot den drivende kraften som ligger i det. Og så mener jeg det er viktig å ikke bli for tilfreds verken med sitt fotografi eller sin økonomi om det skulle gå bra. Ikke gjenta deg selv hele tiden, ikke gjør det samme om og om igjen. Se etter noe du ikke har sett før, våge å utforske nye metoder og type tilnærming og ikke minst verne om den uroen som driver deg til å lage bedre fotografi.

Hans-Olav Forsang: Er det noen forskjeller, slik du ser det, på norsk og dansk fotografi?

Sofie Amalie Klougart: Det mest åpenbare jeg har registrert er at det mer humor i norsk fotografi. Det er en vanskelig form for fotografi, fordi det fort kan bli både slemt og platt. Men det er noen norske fotografer som lykkes veldig godt med dette og det er både befriende og fint å registrere.

Hans-Olav Forsang: Hvilke fotografer inspirerer deg?

Sofie Amalie Klougart: Da vil jeg nevne noen prosjekter av danske fotografer, som jeg tenker et norsk publikum fortjener å kjenne til. Thilde Jensens bøker «The Canaries» og «The Unwanted», Ditte Haarlov Johnsens «Maputo Diary, 200-2019», Christian Viums «The Wake», «Revelations» og «Shadows», Tina Enghoffs «Possible Relatives».

www.sofieamalieklougart.dk

– Å fotografere er det eneste jeg alltid har puslet med. Mange interesser har kommet og gått, men jeg visste fra tidlig alder av at jeg ville jobbe med fotografi i en eller annen form. Det å jobbe med virkeligheten, dokumentere den, har alltid vært det jeg har ønsket å gjøre.

Sofie Amalie Klougart har rukket mye. Hun gikk ut fra Danmarks medie- og jouranlisthøyskole i fjor og har allerede fått mye oppmerksomhet rundt sine bilder. Spesielt har serien fra danske swinger-klubber blitt mye omtalt, og dette var også en av seriene hun presenterte på dokumentarfestivalen DOK:14 i mai.

– Jeg har jobbet mye for å få råd til mine egne prosjekter. Jeg underviser og tar oppdrag for reklamebyråer, magasiner og aviser som fotojournalist. Jeg synes at jeg har spredt min energi litt for mye og fokuserer derfor nå mer på eget arbeid. Etter at jeg fikk en fast undervisningsjobb har jeg fått en ro og økonomisk trygghet til å ta fatt på flere store prosjekter.

– Selger du inn prosjektene dine før du starter på en ny serie?

– Jeg jobber fullstendig alene og har aldri solgt en sak på forhånd. Jeg gjør alt selv, jeg har ingen fikser, journalist eller oppdragsgiver som hjelper meg med det jeg gjør. Også tekstene som følger med prosjektene skriver jeg selv. Det gir frihet, men så tar alt også veldig lang tid…

– Du viser to prosjekter her på festivalen. Hva handler disse om?

– Jeg viser to serier, Romance Tourism som handler om kvinnelig sexturisme i Kenya, og Philosophy in the bedroom som handler om den danske swinger-kulturen. Jeg har besøkt alle klubber i Danmark og intervjuet besøkende, sexologer og andre for å belyse temaet og gi en idé om hva dette fenomenet er. For meg var det en fremmed verden å trå inn i, og jeg var lenge usikker på om jeg ville gå inn i dette. Men jeg ønsket å bidra til debatten og undersøke samfunnsstrukturer vi alle påvirkes av. Mange i min generasjon har opplevd at de klassiske familiestrukturene har gått i oppløsning. Så mange som 40% av alle ekteskap i Danmark ender i skilsmisse, så alle tiltak som hindrer par fra å gå fra hverandre burde være velkomne.

– Dette er en skjult virkelighet for de fleste. Hvordan kom du i gang?

– Det å få inngang til denne verdenen var lettere enn jeg trodde. De som driver klubbene er ofte åpne om sin virksomhet, men det tok tid å opparbeide tillit til de som skulle fotograferes. Som regel fikk jeg det jeg ønsket, men det tok mange intervjuer, samtaler og hjemmebesøk for å forklare mine intensjoner og forsikre om at deres anonymitet ville bli ivaretatt.

– Hva fant du ut av disse møtene?

– Jeg tror det ligger et opprør i denne kulturen, men likevel ønsker de fleste også innen dette miljøet barn og en fast partner. Samtidig tenker jeg at det er i ferd med å skje et skifte hvor kvinners seksualitet i større grad er akseptert. Man er ikke lenger et ludder om man lever ut sin seksualtitet.

Klougarts andre serie omhandler kvinnelig sexturisme i Afrika, et felt som også er lite utforsket. Og det finnes likheter i forhold til swinger-serien, ikke minst i forholdet mellom kjærlighet og begjær.

– Serien er en kommentar til ideen om romantisk kjærlighet. Jeg fulgte kvinner som reiser til utlandet for å møte fattige men, akkurat som menn reiser til Thailand for å møte kvinner. Jeg ønsket å undersøke hva som skjer i disse møtene og hvordan mennesker på alle mulige måter forsøker å holde på kjærligheten.

– På hvilken måte?

– Det finnes kvinner som forlater sine hjem i vesten for å følge det de opplever som kjærlighet. De får oppmerksomhet og nærhet, og tror på et liv der nede. Men så kjøper de kanskje et hus i mannens navn, blir misbrukt og mister alle sine penger, rett og slett fordi de er forelsket. Prosjektet fokuserer på denne kjærligheten og hva det gjør med kvinnene som søker den.

– Begge prosjektene er i utkanten av det folk flest har erfaring fra, og man har ikke mye innblikk i hva som skjer på disse arenaene. Hvorfor tror du det er slik?

– Dette er jo paradokset, at vi lever i en svært seksualisert tidsalder samtidig som sex fortsatt på mange områder er tabu. Men jeg må også påpeke at jeg selv ikke er en del av det jeg beskriver. Jeg har selv et ”klassisk” kjærlighetsforhold og ser dette utenifra, og beskriver kun møtene jeg har med disse menneskene. Hvordan alt dette henger sammen prøver jeg å utforske gjennom mine samtaler med andre, både med de jeg fotograferer og med fagpersoner.

Klougart har også skrevet en rekke tekster rundt møtene i swinger-prosjektet, tekster som fortsatt ikke har blitt publisert i sin hele form. Hun har også tatt opp lyd fra enkelte situasjoner og dokumentert miljøene i klubbene. Håpet er å få publisert det hele i sin fulle form – i en bok.

– Jeg har brukt min metode for å formidle mitt prosjekt, men foreløpig har jeg kun fått presentert sreien via intervjuer. Mitt ønske er at dette samles i sin helhet. Til sommeren skal jeg ta turen til fotoestivalen i Arles hvor jeg har avtalt et par møter. Så får vi se om noe kan skje der.

– Så idealet er ikke at fotografiet alene skal fortelle historien?

– Alle får ikke det samme ut av et bilde. Disse temaene er noe som instinktivt vekker nysgjerrigheten og kan dra betrakteren inn i historien. Jeg ønsker å gjøre bildene så interessante at man får lyst til å lese teksten – jeg har ikke helt tro på bildet som objektiv historieforteller.

www.sofieamalieklougart.dk