Fotografi møter Erle Kyllingmark på Frogner, ikke langt fra lokalene til Shoot Gallery der hun viste sin siste serie «Untitled Journey». I denne serien har hun jobbet videre med sine kompositter hvor hun bygger opp bildene lag for lag i sitt analoge kamera. I denne serien virker det som hun har ennå mer kontroll både i forhold til arbeidsprosess og motivvalg, og naturen dominerer fortsatt de store, fargerike kopiene.

Når vi møter henne kommer hun rett fra skogen, med en kamerabag over skulderen. For i naturen er hun så ofte hun kan – det er der hun finner sine motiver og planlegger sine kompositter.

– Jeg liker godt å være i naturen. Det å gå rundt i skogen og ta bilder er et energigivende prosjekt, jeg får det godt i livet mitt av å gjøre det. Derfor prøver jeg alltid å sette i gang et nytt prosjekt med en gang jeg er ferdig med en utstilling. Slik er det nå, jeg må komme i gang etter utstillingen på Shoot. Foreløpig føler jeg meg frem og utforsker ting i alle retninger.

– Uttrykket ditt har utviklet seg fra din første utstilling med kompositter, samtidig som mange av elementene er de samme. I «Utenfor tid», jobbet du med et kvadratisk format og bildene dine innhold oftere elementer av mennesker og by. Hvordan endte du opp med å arbeide på denne måten?

– Jeg jobbet mye kommersielt tidligere, også på den tiden man brukte film. Etter noen år, hvor jeg primært hadde jobbet digitalt, fant jeg 32 ruller utgått film i en pose i kjelleren. Jeg hadde et behov for å prøve noe annet og kjøpte et gammelt Holga-kamera. Først planla jeg å eksponere alle rullene før jeg fremkalte, men etter et par ruller klarte jeg ikke å vente lenger. Det var lurt, for det viste seg at de enkle innstillingene på Holga-kameraet lett førte til undereksponerte filmer. Det var da jeg begynte å ta to bilder oppå hverandre, rett og slett for å få mer lys på filmen.

Analog prosess
Dette var starten på Erles nye arbeidsmetode. Det å tre ut av den kontrollerte arbeidsflyten, som det digitale representerte, var frigjørende og åpnet opp for at det uforutsigbare kunne ta plass i bildene. Det å åpne opp for tilfeldigheter skulle bli en viktig faktor, og når hun koblet naturen inn i det hele begynte ting å falle på plass.

– Med Holga-kameraet tok jeg to til fem eksponeringer før jeg trakk frem filmen. Jeg bygget opp bildet lag for lag før jeg gikk til neste motiv. Jeg syntes dette så veldig kult ut og prosjektet resulterte i en utstilling på Galleri A i 2015. Allerede da var natur en viktig bestanddel i mitt fotografi, men så begynte jeg å forske videre og naturen tok stadig større plass i arbeidene mine.

– Det gikk ganske lang tid før du viste din neste serie. Var det vanskelig å ta uttrykket ditt videre?

– Jeg jobber også med filmprosjekter og etter utstillingen med mine første komposittbilder på Galleri A i 2015 ble jeg opptatt med en stor jobb for Den norske opera og ballett. Da forsvant jeg inn i en annen verden i en lang periode før jeg fikk tid til å konsentrere meg om mitt fotografi igjen. Selv om det er spennende å jobbe med slike store prosjekter er det alltid deilig å kunne komme tilbake til fotografiet og den roen jeg opplever i naturen. Tilbake til bare meg, et kamera og filmen.

– Prosessen din ser ut til å bli stadig mer raffinert. Hva har endret seg?

– Det er viktig for meg å kunne få konsentrert meg om fotografiet over lang tid, og i arbeidet opp mot min andre utstilling på Galleri A i 2018 fikk jeg tid til å utvikle min arbeidsmetode videre. For å være helt konkret gikk jeg fra et billig plastkamera til et eldre belg-kamera som ga meg mer kontroll. Erfaringene fra min første utstilling hjalp meg også til å bli mer fokusert og til å i større grad visualisere mine opptak på forhånd.

Nytt format
Til hennes neste serie er utstyret igjen byttet ut. Ved siden av Erle ligger en kameraveske med et mellomformatskamera som nettopp er kjøpt brukt fra Japan. Kameravesken er av typen du kan feste rund livet når man går på tur, og som kun rommer det nødvendigste. I den ligger også en relativt stor pose eksponert film klar til å brukes på nytt. Fra å jobbe med et og et bilde har arbeidsflyten nå endret seg til at hun nå må gå rundt med en stor mengde film i bagen.

– Til min forrige utstilling jobbet jeg med et bilde om gangen, og tok tre eksponeringer oppå hverandre før jeg trakk frem filmen. Jeg tok gjerne et par ruller før jeg fremkalte og vurderte arbeidet underveis i prosessen. Nå eksponerer jeg en hel rull og snurrer den så manuelt tilbake så den er klar til bruk igjen. Dette repeterer jeg til filmen er eksponert tre ganger før jeg fremkaller, noe som åpner opp for at jeg kan fotografere til forskjellig tid på forskjellige steder. Ideen var veldig god i teorien, problemet er at jeg må gå rundt med denne posen med eksponert film i tilfelle jeg finner noe jeg synes passer til noe jeg har fotografert tidligere. Det ligger mye spenning i å passe på filmene til jeg får fremkalt dem til høsten.

– Tilfører dette en større grad av tilfeldigheter?

– Tidligere, når jeg jobbet med et bilde om gangen, gjorde jeg aldri notater. Prosessen var repetitiv hvor jeg hadde et enkelt bilde i hodet om gangen, og jeg lette så etter noe som kunne passe sammen med eksponeringen som var i kameraet. Det går ikke lenger. Nå har jeg blitt nødt til å kontrollere prosessen mer, og gjør visuelle notater med telefonen slik at jeg vet hva som er på filmene. Så nå har jeg notater på alt. Det er med andre ord ikke slik at jeg stikker hånden ned i posen og plukker opp en tilfeldig film. Men selvfølgelig er det et aspekt av uforutsigbarhet her. På en måte prøver jeg å lage et rom hvor jeg slipper det uforutsette inn, det er en viktig del av mitt arbeid.

– Hvor mye av deg selv ligger i bildene?

– Jeg tenker at jo dypere jeg går i meg selv, jo dypere vil bildene mine kunne treffe publikum. Men publikum leser også bildene ut fra sine egne konnotasjoner og sine egne liv. Det blir på en måte som poesi, hvor du setter sammen konkrete elementer for å skape nye sammenhenger som berører betrakteren. Men selvfølgelig ligger det også et egenarbeid i dette, hvor jeg prøver å forstå omgivelsene mine og livet generelt. Jeg søker hele tiden å se ting på nytt, med åpenhet og nysgjerrighet. Men jeg synes det er viktig at publikum får en opplevelse som handler om dem. Det er ikke så viktig om de skjønner mine tanker og min reise.

– Det er noe meditativt med naturen, det er kanskje stedet hvor vi lettest kan finne en ro. Er dette noe du ønsker å formidle i ditt fotografi?

– Det er kanskje det jeg prøver på, å gjenskape denne følelsen. Jeg tenkte på det når jeg var ute og fotograferte i dag, om jeg kan formidle hele opplevelsen med alle lydene og luktene. Alle de tingene man ikke kan fotografere. Selv skrur jeg på alle sansene når jeg er ute og leter etter motiver. Jeg håper og tror at dette kommer gjennom i mine bilder, avslutter Erle.

www.erlekyllingmark.com

Denne artikkelen ble først publisert i papirutgaven av Fotografi i 2019 i forbindelse med Kyllingmarks utstilling «Untitled Journey» på Shoot Gallery i Oslo.

Foreningen Tryggere Ruspolitikk jobber for en mer human ruspolitikk, og en omfattende rusreform er nå under behandling og vil bli avgjort politisk til sommeren. Søndag er siste mulighet for å se Pernille Sandbergs prosjektet for denne gang. Utstillingen vises i Shoot Gallery sine lokaler i Oslo. 

– Vi kaller serien for «Straff Skader», forteller Sandberg. – Serien består av ni fotografier som alle representerer en autentisk og personlig historie hvor den nåværende lovgivningen på rusfeltet har slått feil. Reformen vi ønsker å belyse er utarbeidet av et ekspertutvalg, og basert på ideen om at brukerne ikke blir stemplet som kriminelle, men i stedet mottar psykologisk oppfølging og hjelp. Reformen er ikke avgjort ennå, og kampanjen er laget for at påvirke prosessen. 

Opprinnelig ble bildene produsert for en kampanje som ble distribuert via ClearChannel og som ble vist på offentlige plasser og transportmidler i hele Norge. Bildene ble snappet opp av eieren av Ferd, Johan H. Andresen, som støtter foreningens arbeid. Han bidro til produksjonen av en utstilling som nå vises på Shoot Gallery, og alle pengene fra salget går avkortet til foreningens arbeide. Utstillingen har fått bred eksponering i blant annet NRK og TV2, og to av verkene har nettopp blitt av Møllersamlingen. 

– Hvordan startet samarbeidet med foreningen Tryggere Ruspolitikk? 

– I 2018 kom jeg i kontakt med foreningen som ønsket en serie bilder til Rusreformkonferansen. Prosjektet gjorde jeg i samarbeid med =Oslo og jeg fotograferte da mange forskjellige mennesker som ønsket en ny rusreform, blant annet helseministeren, en lege, en jurist og selgere av =Oslo. Det ble en emosjonell serie portretter som for meg personlig var viktig for å forstå nødvendigheten av en rusreform. I 2020 tok foreningen kontakt på nytt, og samme år laget vi kampanjen «Straff Skader». At samarbeidet utviklet seg til også å inkludere Ferd, Shoot Gallery og en rekke andre organisasjoner er jeg veldig takknemlig for og stolt av. 

– Du har møtt mennesker som bærer på tunge historier. Hvordan var det å møte disse menneskene som medmenneske og ikke minst fotograf? 

– Én av historiene handler om et tilfelle der det ikke ringes etter ambulanse ved en overdose på grunn av frykt for at politiet vil komme sammen med ambulansen. En annen handler om Sofie som ikke turte å anmelde en voldtekt av frykt for å selv bli straffeforfulgt for rus. Navnene er fiktive, men alle historiene er basert på én eller flere virkelige hendelser.

Jeg har lest mange tunge dokumenter om de personlige historiene vi ønsket å fortelle gjennom kampanjen, og mange av historiene var for tunge til at vi kunne inkludere dem. Det verste er at dette ikke er enkeltstående tilfeller og historiene er representative for mange redselsvekkende skjebner. Rent etisk var det umulig å fotografere de personene som historiene faktisk omhandlet – det ville være for grenseoverskridende for dem personlig. For meg har det vært intenst å ha denne harde virkeligheten så tett på, og jeg kan ikke legge skjul på at det har preget min hverdag i månedsvis. 

Jeg håper inderlig at fotografiene er med på å gjøre en forskell innen rusfeltet, og at innbyggerne i Norge blir klar over hvordan lovgivningen må endres hvis vi skal redde flere liv. Skjebnene, og arbeidet med denne kampanjen, har endret meg og min forståelse av hva fotografiet kan utrette. 

– Prosjektet har fått mye oppmerksomhet, hva tenker du om fotografiets rolle i samfunnsdebatten? 

– Fotografiet og kunsten får oss til å føle og forstå det vi ikke kan sette ord på. Det gir oss en mulighet til å reflektere over temaer som vi ikke umiddelbart kan relatere oss til, eller som vi ikke er personlig interesserte i. Fotografiet kan overraske og det kan inspirere oss til endring. Det kan få oss til å gløde av smerte eller kjærlighet. Med andre ord kan det påvirke oss på en annen måte enn ord kan. Derfor er fotografiet i mine øyne essensielt for samfundsdebatten. Kjernen i samfundsdebatten er viljen til å gjøre samfunnet bedre, og skal vi gøre samfunnet bedre må vi tørre å kjenne etter. 

– Utstillingen sto kun kort tid på Shoot Gallery. Vil prosjektet vises flere steder? 

– Nei. Jeg håper dog at billedene kan fortsette å skape debatt og oppmerksomhet rundt temaet. Rusreformen blir ikke bestemt før til sommeren og det er fortsatt en lang vei igjen før vi er i mål. 

Utstillingen er produsert i samarbeid med Ferd, Shoot Gallery, Safer Youth, Marborg, RUSken Recovery, RIO, Chemfriendly, LEAP Scandinavia, PION og Psynapse.

www.pernillesandberg.com
www.straffskader.no

Muun Gallery: Raymond Mosken 

Denne helgen er siste mulighet for å få med seg utstillingen «Reflections from the surface. 1989-2016.» på Galleri Muun. Raymond Moskens bilder er alle tatt fra luften mellom andre kommersielle oppdrag han har hatt. Utstillingen viser et utvalg av det snart tre tiår lange og fortsatt pågående prosjektet.

Gjennom sine estetiske snapshots tatt i fugleperspektiv forteller Mosken historier om norsk arkitektur, boforhold, industri, landbruk, arbeid og fritid. Og ikke minst hvordan vi mennesker påvirker omgivelsene våre og hvordan det er å leve her nede på overflaten av en planet.

Alle printene i sort-hvitt og er laget ved Pico i Paris, som er samme sted som bland andre Tom Sandberg produserte sine arbeider. Raymond Mosken (f. 1956) har en BFA i fotografi fra Göteborgs universitet (1985-89) og har gjennom karrieren hatt en rekke separatutstillinger og gitt ut flere fotobøker.

Utstillingen vises til og med 19. november.

www.muungallery.com

Gallery Shoot: Morten Andersen

Utstillingen “Country.Rock” har blitt til over en periode på 3-4 år hvor Andersen har reist nordover for å utforske den uberørte og krevende naturen.

Serien er en indirekte oppfølger til boken «Untitled.Cities» fra 2013. Men mens «Untitled.Cities» tok for seg fremmedgjøring og forfall i Europas storbyer er hans nye bok litt mer optimistisk. Her fremstiller han den i et narrativ som en slags apokalyptisk framtidsvisjon. En tenkt katastrofe har gjort det sentrale Europa ubeboelig, og de overlevende, som stort sett er ungdom, har trukket til Nord-Norge.

Området er tenkt å være et fristed, ubesudlet fra vår tids sosiale og politiske feiltrinn. Landskapet kan tidvis fremstå dystert og utfordrende, men inneholder også skjønnhet, håp og frihet. Her kan de starte på nytt, lage nye levesett og skape nytt fellesskap i en post-kapitalistisk fremtid.

Utstillingen vises frem til 21. desember.

www.shootgallery.com

Qvale Galleri: Gail Albert Halaban

Halaban har fått enorm oppmerksomhet rundt sin serie “Out my Window”, hvor hun fotograferer gjenboere i samarbeid med menneskene som er avbildet. Serien begynte i New York men fikk raskt international oppmerksomhet. Nå foreligger bøker både fra New York og Paris, mens serier fra en rekke nye byer og kontinenter er under arbeid.

Et interessant aspekt ved serien er hvordan den har utviklet seg fra et “konvensjonelt” fotoprosjekt til et deltagende prosjekt, hvor fotografen involverer andre for å få gjennomført opptakene. På grunn av de geografiske avstandene har Halaban sendt sitt kamera til en rekke fremmede mennesker som har hjulpet henne med å gjennomføre hennes ideer. Alt gjort mulig via internettets uendelige nettverk.

Hos Qvale Galleri vises også serien “Hopper Redux” hvor hun har reist til byen hvor mange av Hoppers berømte malerier er gjort. Halaban har selv røtter i Gloucester og hun fant fort ut at det ikke var laget noen oversikt over hvilke hus som var foreviget av Hoppers pensel. Etter mye research har hun gjenskapt disse berømte scenene med sitt kamera, og det med et uttrykk som både gjør honnør på originalverkene og som tilfører noe nytt til stedene hun fotograferer.

Utstillingen vises til over nyttår.

www.qvalegalleri.no

Shoot Gallery: The Last Testament

Jonas Bendiksen har i tre år jobbet med prosjektet The Last Testament. Han har reist verden rundt og funnet i alt syv menn som hevder at de er den sanne Messias. De utvalgte hadde det til felles at de levde i sin åpenbaring over lang tid og med en skriftlig og teologisk gjennomarbeidet posisjon i offentligheten. Han har tilbrakt mye tid sammen med mennene og forsøkt å forstå deres tankesett, teologi og drivkraft. Dette omfattende prosjektet er i tillegg til utstilling også blitt både bok og en TV-serie som i høst vises på NRK.

Fotografi har forøvrig i siste utgave en lengre artikkel om Jonas Bendiksen og de syv Messiasene. Den 29. september presenterer også Jonas Bendiksen prosjektet for publikum i forbindelse med The Big O festivalen på Salt i Oslo.

Utstillingen vises til 5. november.
www.shootgallery.no

Fotografiens hus: Thron Ullberg

Fotografiens Hus viser nå utstillingen Vilsen av Thron Ullberg. Serien portretterer følelsen av å være «vilsen», som kan oversettes med å ha gått seg vill, gjennom bilder tatt i ulike landskap i Sverige.

– I 2011 ble jeg kjent med en person hvis tanker og ideer minte om mine egne. Jeg husket plutselig hvor fortapt, «vilsen», jeg selv kunne føle meg i den alderen, og hvor fortapt man kan kjenne seg i voksen alder, forteller Thron Ullberg.

– De aller første bildene ble tatt høsten 2011. Da jeg åpnet polaroidbildet visste jeg med en gang hva prosjektet skulle hete. Vilsen ble fotografert mellom 2011 og 2015 med utgåtte polaroider i ulike landskap rundt om i Sverige, alltid med samme person foran kameraet.

Utstillingen vises frem til 22. oktober
www.fotografiens-hus.no

Galleri Cyan: Lill-Ann Chepstow-Lusty og Arne Strømme

Arne Strømme skulle være vel kjent for Fotografis eldre garde av lesere. Hele seks ganger har han vært kåret til Årets fotograf. Han ble også kåret til Fotografen 2016 av foto.no, og en del av premien var en utstilling på Galleri Cyan som har fått tittelen Nærsyn.

Arne Strømme sier selv om utviklingen av sitt fotografi: – Jeg ser innover mer enn utover denne gangen. Nå har jeg muligheten til å vise en annen side ved mitt fotografiske uttrykk. Jeg skifter fokus – på flere plan.

I Cyan Salong kan du se Lill-Ann Chepstow-Lustys utstilling ”Dead Woman Walking”. Fotografen viser gjennom sin sterke bildeserie hvordan hennes kreftsyke mor kjemper mot sykdommen – overgangen mellom liv og død, den nakne smerten og angsten.

Nærsyn vises til og med 31. september, mens Dead Woman Walking vises frem til 10. oktober.
www.cyanstudio.no

For fem år siden ble Lotta født. Hun veide en kilo og hadde alvorlige komplikasjoner etter en for tidlig fødsel. Dette var den finske fotografen Pasi Orrensalos datter og for å prosessere alt han opplevde kjøpte han et kamera. Både for å dokumentere hennes kamp for tilværelsen, men også for å bearbeide sine egne følelser.

Kameraet skulle bli en stor del av Pasis liv og hans siste prosjekt går i en ganske annen retning enn hans første dokumentariske bilder. Serien som nå nylig ble vist på Shoot Gallery i Oslo heter «Life Behind The Waste»  og er en estetisering av søppelbergene som ligger i kjølvannet av vårt evige begjær etter ting. Men der avfall og forfall ofte formidles med nostalgi, finner Pasi Orresalo et nytt og nesten abstrakt uttrykk.

– Jeg har jobbet med mange serier, men dette er den første jeg gjør helt ferdig, forteller han. – Det hele startet med en skraphandler i nærheten av der jeg bor. Jeg tok med meg kameraet og spurte om jeg kunne fotografere avfallet. Jeg fikk tillatelse og jobbet så tre uker der. Jeg fotograferte som om objektene var stills, og om du ser nøye etter kan man se fingeravtrykk, hår og andre spor etter mennesker. Noen ganger kunne man også se blod i gamle bilvrak. Det hendte at jeg gråt når jeg fotograferte, for plutselig begynte man å se spor av liv i søppelhaugen.

Problemet var å separere objektene fra søppelbergene. Enkelthistoriene kom ikke frem men ble liggende som begravd i enorme mengdene søppel. Løsningen lå i hans umiddelbare nærhet.

– Der jeg fotograferte sto det noen enorme kraner og jeg spurte arbeiderne om de kunne løfte opp søppelet slik at objektene kunne falle mot den blå himmelen. Vi begynte med kjøleskap, sykler og den slags, men etter hvert ble jeg stadig galere. Til slutt kastet vi biler og busser rundt. Problemet var at fjærene i bilene spratt i alle retninger. Det var rett og slett farlig og jeg er heldig som slapp unna med livet i behold.

Den blå himmelen er alltid til stede i bildene som et blått lerret bak mer eller mindre tilfeldige komposisjoner. Selv om objektene er trivielle rester av vårt forbruk fremstår de som velkomponerte, og nesten abstrakte, tablåer. En komfyr blir fjærlett mellom lette sommerskyer, et malingsspann blir en abstrakt skulptur på vei mot himmelen. Men selv om uttrykket går mot det abstrakte ligger det en følelse av samfunnskritikk bak. Spørsmålet er om dette er bevisst eller tilfeldig…

– Jeg liker å tenke at historiene er det viktigste. Objektene har hatt et liv før jeg fotograferte dem, og det er disse historiene jeg vil at folk skal dikte videre på. Derfor har jeg heller ikke gitt bildene navn, jeg vil at alle skal kunne lage sine egne historier. Selvfølgelig ligger det et samfunnsengasjement bak, men for meg er det aller viktigste at det finnes humor i mine bilder. Hver gang folk ser på fotografiene mine oppdager de noe nytt, noe morsomt eller uventet. Det er nok alvor i verden, jeg vil heller spre litt glede, avslutter fotografen.

www.orrensalophoto.com

Preus Museum: Fotografiets dager

For tiende året arrangeres Fotografiets Dag på Karljohans Vern i Horten. Det er Preus Museum i samarbeid med foto-organisasjonene som står bak og i anledning jubileet utvides arrangementet fra én til to dager.

Temaet for årets arrangement er Det humanistiske bildet som utforsker hvordan vi forstår verden rundt oss gjennom bilder. Dagene fylles av aktiviteter for store og små og det vises en rekke utstillinger både uten- og innendørs.

Årets festivalutstiller er Kyrre Lien som blant annet er kjent for serien “Nettkrigerne” som portretterer nettdebattanter og nett-troll verden over. Forøvrig bør den juryerte utstillingen nevnes, en utstilling som spenner over et stort utendørs område. Se forøvrig arrangementets innholdsrike program på arrangørens hjemmesider.

www.preusmuseum.no

Shoot: Eyes as Big as Plates

Norske Karoline Hjorth og finske Riitta Ikonen har siden 2011 reist omkring i 12 land på jakt etter det moderne menneskets tilhørighet i naturen. Resultatet foreligger nå i fotoboken Eyes as Big as Plates.

Prosjektet tematiserer menneskets relasjon til sine omgivelser. I begynnelsen var prosjektet iscenesettelser av karakterer inspirert av nordisk folklore, men underveis har prosjektet utviklet seg til en bredere utforskning av det moderne menneskets relasjon til naturen og sine landskaper.

Prosjektet kombinerer fotografi og skulpturelle kostymer og bygger på et tett samarbeid med frivillige fra 12 forskjellige land; fra pensjonerte agronomer, fiskere, rørleggere, zoologer til operasangere, husmødre, kunstnere, akademikere, og en 90-årig fallskjermhopper.

Ved å portrettere mennesker i deres egne naturomgivelser, kun iført ulike elementer funnet i landskapet, blir grensene mellom natur og kultur utydeliggjort, og andre aspekter ved både naturen og mennesket trer klarere frem.

Boken lanseres i Shoot Gallery fredag 18. august og ledsages av en ti-dagers utstilling med bilder fra samme prosjekt.

www.shootgallery.no

Samtidsmuseet: SNAP

Det er fortsatt mulig å få med seg den siste utstillingen som vises i dette historiske bygget. Snart skal museet samlokaliseres i det nye Nasjonalmuseet i Vika og i en overgangsperiode vil hele museet være stengt for almenheten.

Utstillingen er en bred innføring i portrettet som sjanger krydret med dokumentarfotografi hovedsaklig fra Preus museums samling. Utstillingen gaper over et enormt felt både tematisk og historisk, og her vises hundre år gammel dokumentarfotografi som Jacob Riis og Lewis Hine under samme tak som Annika von Hausswolffs konseptbaserte selvportretter fra siste tiår.

Totalt viser utstillingen 100 verk fra 30 fotografer og her vises sentrale fotografer som Nan Goldin, Lee Friedlander, Christer Strömholm og hjemlige TomSandberg, Vibeke Tandberg og Torbjørn Rødland. Med en slik kavalkade av kvalitetforotgrafi kan det ikke gå galt, så ta turen og opplev fotografi i verdensklasse i dette ærverdige bygget.

www.nasjoinalmuseet.no

• Av Arin Aksberg-Strand

Morten Qvale: New York – Miami. Morten Qvale startet opp motemagasinet Tique i 1983, som etter hvert ble Norges første internasjonale motemagasin. Qvale åpnet også Qvale Galleri i Oslo i 2013 hvor denne utstillingen tar sted.

Qvale har i de siste årene jobbet med serien «Man Made Landscape», hvor han tar for seg ulike menneskeskapte miljøer. Fotografiene inneholder blant annet motiver fra amerikanske byer, hvor det settes fokus på velkjente monumenter.

Qvale setter både New York og Miami i sentrum og gjennom hans signaturstil vil man få se store detaljrike bilder av alt fra Grand Central Station og undergrunnen, til fargerike og mektige bilder tatt fra helikopter.

www.qvalegalleri.no

Helsinki School – The Younger Generation. Shoot Gallery åpner nå en utstilling hvor de viser bilder tatt av de to finske fotografene Milja Laurila og Anna Reivilä. Fotografene representerer den yngre generasjonen av Helsinki School og begge har tatt sin utdannelse ved det anerkjente Aalto University of Arts.

Utstillingen består av fotografier fra begge kunstnere, og selv om fotografenes bilder er ulike, inneholder de likheter i både stemning og utførelse. De fleste av Laurilas bilder er portretter av personer i ulike positurer, mens Reiviläs bilder inneholder naturlige objekter bundet fast med rep i en vakker og symmetrisk form.

www.shootgallery.no

Arno Rafael Minkkinen: Floating in the Air. I 45 år har Minkkinen jobbet med selvportrett i naturlige omgivelser, og har etter hvert også blitt en norgesvenn med flere utstillinger og besøk til vårt lille land. Nå stiller han ut en serie med flere klassiske motiver fra hans store produksjon.

Minkkinen ble født i Helsinki i 1945 men familien emigrerte snart til USA hvor han etter hvert utdannet seg ved Rhode Island School of Design.

www.willas.com

Jo Bentdal debuterte i høst på Høstutstillingen på Kunstnernes Hus, og det er bilder fra samme serie som nå vises på Shoot Gallery. Dette er fotografens første separatutstilling i et slikt omfang, bestående av en serie portretter av jenter i 12-15 årsalderen.

Portrettene har en formell fremtoning med klare referanser til renessansens subtile portretter. De fleste modellene er barn av fotografens omgangskrets, nesten alle i overgangen mellom barndom og voksenlivet.

Bentdal utforsker temaer som tradisjon, autoritet og konformitet vs. individualitet, og minner oss på det ansvaret hver generasjon har for arven vi etterlater oss til neste generasjon.

Utstillingen åpner i morgen, 21. januar, og vises til og med 12. mars. Det vil også holdes en artist talk lørdag 23. januar klokken 14.00 hvor fotografen møter kunstkritiker og skribent Lars Elton. Arrangementet er gratis.

www.shootgallery.no

En av våre aller største fotografer gikk bort i fjor og etterlot seg en rik fotografisk arv. Det er nå spennende å se at Tom Sandbergs fotografier igjen begynner å nå offentligheten, og denne helgen åpner to omfattende utstillinger med to vidt forskjellige innfallsvinkler til hans kunstnerskap.

Tom Sandberg: Diptyk Utstillingen i Kunstnernes Hus fyller begge salene i husets andre etasje og her rommes en stor mengde av Sandbergs verk, rundt 60 i tallet. Tittelen spiller på en dualitet i hans kunsnerverk som understrekes ved at bildene nettopp skilles i to separate rom:

“I Tom Sandbergs konstnärskap finns en dualism, eller en tvetydighet, om man så vill. Två fästpunkter som håller bilden av honom i balans. Det är det tillvända, när han möter oss med uppriktighet och konfrontation. (…) Så är det motsatsen, det bortvända. Hans undflyende, det drömmande eller melankoliska. Någon gång på gränsen till demonstrativt avståndstagande”, skriver Sune Nordgren, som har kuratert utstillingen sammen med Ida Kjerulf.

Utstillingen åpner i dag, fredag 24. april, og vises frem til 14. juni.
www.kunstnerneshus.no

Tom Sandberg: Collectors Choice Utstillingen på Shoot Galleri står i en spennende kontrast til utstillingen på Kunstnernes Hus. Her finner man et utvalg av Sandbergs vintage-fotografier i mindre formater og bildene er i hovedsak basert på samlingen til Ola Andreas Buenget og Galleri Balder, en samling som er bygget opp gjennom 20 år.

Ved å fokusere på et enkelt objekt eller et enkelt menneske i hvert fotografi henter Sandberg ut myke toner og følsomme stemninger fra sine subjekter. Hans unike uttrykk har gjort ham til kanskje vår aller største fotograf, og utstillingen på Shoot er en spennende reise i Sandbergs historie. I utstillingen finner man klassiske sort-hvitt kopier side om side med mer ukjente platinum-kopier. Utstillingen er kuratert av Helene Gulaker Hansen og Ole Andreas Buenget.

Utstillingen åpner i morgen, lørdag 25. april, og står til 30. mai.
www.shootgallery.no

Sebastiao Salgado: Jordens salt I dag er det også norgespremiere på den Oscar-nominerte filmen Jordens Salt, en dokumentar om Salgado fortalt av hans sønn Juliano og Wim Wenders.

Dokumentaren om fotografen Sebastião Salgado er mest av alt en beretning om vår tid. Filmen er enkel i sitt formspråk, og store deler av den består kun av hans velkomponerte og vakre fotografier, som ofte er grusomme i sitt innhold. Hans erfaringer gjorde at han i en lang periode valgte å legge fotoapparatet på hylla.

Men karrieren hans tok en ny vending da han begynte sin søken etter jordens paradiser, hvor naturen og mennesket har levd i sameksistens. Dette omfattende prosjektet varte i åtte år, og er det som i dag er kjent som Genesis.

Jordens Salt har premiære i en rekke byer i dag.
ww.filmweb.no

Dette intervjuet har tidligere vært publisert i papirutgaven av Fotografi og er skrevet av svenske Fotos tidligere redaktør Janne Almlöf.

Han er sitt vanlige glade jeg når han tar imot meg i sitt studio i sydre delen av Stockholm, men skifter fort til å se litt molefunken ut. På vei til et av arbeidsbordene forklarer han: – Jeg sprakk en frontrute da jeg skulle sette den inn. Frontruten er i plast og stor som en større tommel­fingernegl. Bilen den skal sitte i er i skala 1:32, og er et av Dawids nyeste prosjekter. Han sier ofte at han ikke tar bilder, men at bildene kommer til ham. Og kanskje er bilene et talende eksempel.

– Jeg kjøpte en bilbane med startkit på to biler til Fabian og meg. Fabian er sønnen, og bilbanen skulle bli deres felles lekegrind. Men Dawid oppdaget raskt hvor fine disse bilene var – visse typer mer detaljrike og med bedre passform enn andre. Likevel dugde de sjelden, men ble modifisert – gummihjulene ble slipt for bedre grep, magnetene ble byttet ut av samme grunn, bunnplatene ble erstattet og motorene trimmet. Jeg har selv sett og hørt hvordan disse drøyt centimeter store elmotorene hviner på høyt turtall når de holdes fast på en bordplate. Og etter 24 timer har yte-evnen blitt forbedret med brøkdelen av et sekund.

Når Dawid er interessert er han det til gagns. Med tiden ble det stadig flere biler, noen til å kjøre med, andre for å fikse på – male om, ny dekor – og fotografere. Idag har samlingen vokst til 175 biler, og de fotograferes alle på Dawids spesielle vis. Iblant er frontrutene helt svarte, andre ganger med en liten refleks avhengig av hvilken effekt han er på jakt etter. Han ble noe forstyrret av at vi som betraktere gjerne fokuserer på å lese de små reklamemerkene og bilnummerne – snarere enn å fokusere på bilen. Så hva gjør han? Han speilvender bildene, slik at all tekst snus. Et nytt uttrykk er skapt, eller snarere tilført.

Risken med å intervjue en nær venn er ikke bare at avstikkerne kan bli mange, men at jeg på forhånd vet svarene på mange av mine spørsmål. Dette fordi man i løpet av årene – på tomannshånd eller i selskap med andre interesserte – har hatt mange samtaler om fotografi og kunstnerskap. Fordelen er vel muligens at enkelte spørsmål ikke behøver å stilles på nytt, men kan legges til i teksten der de fyller sitt behov.

Dawid (Björn Dawidsson) har vært et etablert navn både på den fotografiske og kunstneriske scenen i Sverige siden 1983, da han serie «Rost» ble vist på Fotografiska Museet (i Moderna Museet) i Stockholm. Et prosjekt som enda idag ikke er avsluttet, men som med ujevn jevnhet kompletteres med nye bilder. Bildene viser gjenstander han har funnet – ofte gamle, i ustand og slitne – som fotograferes mot hvit bakgrunn. Stilisert, enkelt. «En sak midt på» som fotografen selv ofte beskriver sine arbeider. Utstillingskatalogen med samme tittel ble forøvrig vist på Nationalmuseum som eksempel på god bokkunst.

Men allerede ti år tidligere ble han lagt merke til, da han bare 24 år gammel hadde sin aller første utstilling – på Liljevalchs Konsthall i Stockholm. Og etter det har det rullet på. Den mer eller mindre offisielle etiketten er at Dawid i sitt kunstnerskap ofte overskrider grensen mellom maleri og fotografi. En etikett som delvis fører tankene i feil retning, for visst maler han også – med farge på lerret – men hovedsaklig maler han med lyset, om enn i visse sammenhenger uten kamera. «Dagram» og «Kemigram» er eksempler på dette. Det er bilder skapt med fremkallerdynkede filler, eller med fingerne, som «males» på fotopapiret med lyset tent i mørkerommet. Når formen og tonen er den riktige avbrytes prosessen i fikseringsbadet.

I 2008 ble det igjen en uststilling på Liljevalchs. Denne gangen fikk Dawid fylle alle de tolv rommene med sine bilder.

– Det må være et virkelig høydepunkt å få stille ut i kanskje den fineste av Stockholms kunstinstitusjoner?

– Ja, jeg synes at Liljevalchs rager høyest, selv om mange ville si Moderna Museet. Uansett er lokalene uten tvil bedre på Liljevalchs. Om man får en separatutstilling på Moderna museet, handler det likevel om delt oppmerksomhet. Man er aldri ensom der som utstiller.

Planleggingen av Liljevalch-utstillingen pågikk i lang tid. Skulle den være kronologisk? Tematisk? Romslige temaer? Egne prosjekter blandet med kommersielle oppdrag? Ideer ble forkastet og nye ble født. Resultatet ble å vise bilder kun fra egne prosjekter – der hvert rom, eller snarere sal som det her er snakk om, viste et tema.  Ser man på hele Dawids produksjon er det påtagelig hvor enkelt, uttrykksfullt og konsekvent bildespråket er. Han gjør virkelig noe ut av alle disse bagateller som det ofte handler om – verktøy, en nøkkel, en skrue, noen klosser, en blomst …

– En sak midt på, kan det forklares bedre? Men du kan vel forsøke å definere din fotografi med ord?

– Å skrive om musikk er som å danse ballett til arkitektur, sa Frank Zappa. Det lar seg ikke gjøres enkelt. Men visst … Altså, jeg har aldri vært politisk, eller hatt noen spesielle budskap. Jeg tror man kan si at mitt språk er tydelig, klart, enkelt. Noe som skiller seg fra resten av verden. Jeg tror jeg er følsom for … oppmerksom på … iboende grafiske kvaliteter i det jeg fotograferer. Christer Strømholm og Anders Petersen for eksempel, der handler det om å fotografere mennesker fordi de interesserer dem. Jeg er mer interessert i at bildet kutter båndene til …virkeligheten.

Her glir samtalen over på fotografi som medium, som genre.

– Jeg synes at mange fotografer er naive, godtroende. De tror at deres bilder beviser det ene, snart det andre. Men det finnes alltid flere sannheter. Min fotografi er jo noe helt annet.

Dawid hevder alltid at bildene kommer til ham snarere enn at han skaper dem. Kanskje kan følgende historie illustrere denne påstanden. For noen år tilbake handlet Dawid på et varehus for kontorartikler. Der fantes også poser med godteri, så han kjøpte en pose for å spise. – Jeg tittet nærmere på bitene og fant at de var både vakre … styggvakre… og dramatiske på nært hold. Jeg kjøpte noen ekstra poser og begynte å fotografere dem. Nær samtidig kontaktet den nye sjefen for Millesgården Dawid, hun ville at han skulle være den første som stilte ut under hennes styre.

– Jeg har jo aldri fotografert spesielt med henblikk på utstilling, men at det blir som det blir. Jeg viste henne noen av mine godteribilder som jeg akkurat da holdt på med. Hun likte dem og vi bestemte at godteri fikk det bli.

En plakat for Barncancer­fonden kom med ideen om å la utstillingen bli noe mer enn bare en bildevisning.

– Vi tenkte oss en auksjon, gjennomført på Millesgården i regi av auksjonshuset Bukowskis, der inntektene skulle gå til Barncancerfondet. Koblingen mellom barn og godteri var et poeng i seg selv.

Det ble både en utstilling og en auksjon som ga drøye 250 000 kroner. Hvert bilde med en godisbit «midt på». Her var det uvanlig nok ikke bare svart/hvitt, men også farger.

– Det kan jeg takke den digitale teknikken for. Jeg ble aldri venn med tradisjonelt fargemateriale. Syntes ikke at jeg hadde kontroll på det. Men nå, med fargeskrivere, er det virkelig morsomt. Og så bra det blir.

Fra å være en mørkeromsnisse av format, med såvel forstørrelser som 8 x 10 tommer kontakter i tusentall, har Dawid blitt stadig dyktigere og fornøyd med kvaliteten på digitale utskrifter.

– Jeg har til og med skannet inn mine 8 x 10 tommer negativer og gjort digitale kontaktutskrifter – og det blir skitbra. Så mørkerommet mitt, som jeg hadde tenkt å bygge opp her i mitt nye studio, får nok hvile i kassene.

Det hadde man kanskje ikke ventet seg. Dawids begeistring for den digitale teknikken?

– Hva… Om man en gang har akseptert fotografi som medium og verktøy, må man også favne tidens nye teknikk, synes jeg. For meg er teknikken et verktøy.

Dette sagt av en person som setter stor pris på sitt Deardorff storformatkamera. Som han fremdeles sleper rundt, bl.a. for sitt flerårige prosjekt om skånske åkre. Men Merit – godteribitene – gjorde jeg med en Canon EOS 5 og en 105 mm makro. Jeg ville at det skulle kjennes fotografisk. Ikke som en Lennart Nilsson med elektronmikroskop og så skarpt det lar seg gjøre. Jeg lyssatte og gikk ekstremt nær, med et minimum av skarphetsdybde. Og plutselig var det ikke lenger bare et dokumentarbilde av en bit godteri. Forstår du?

www.dawid.nu

Frem til 25. oktober 2014 kan du se utstillingen Ex. med Dawid på Shoot Gallery i Oslo. www.shootgallery.no