Det er J. Paul Getty-museet og Los Angeles County Museum of Art som åpner dørene til to store utstillinger basert på Mapplethorpes kunst. Til sammen utgjør de den mest omfattende oversikten over Mapplethorpe verker, sier kurator Paul Martineau.

– At vi kan gjøre dette har sine grunner. J. Paul Getty-museet og LACMA gikk sammen og kjøpte 2011 bilder og arkiver fra Robert Mapplethorpe Foundation, og det er dette materialet som er grunnlaget for utstillingene. Dette inkluderer mye materiale som aldri før har blitt vist, som for eksempel smykker han laget, samt andre gjenstander som brev, kameraer og mye mer.

Utstillingene viser også Mapplethorpes utvikling som kunstner. Fra den spede begynnelsen med smykker og gjenstander og de første bildene tatt med et Polaroid-kamera, til den gradvise utviklingen av teknisk perfeksjon der alt var perfekt komponert, lyssatt og til slutt kopiert i vakre sølvbaserte kopier.

Mapplethorpe betraktet seg selv som en kunstner som arbeider med fotografiet som medium. Det at han ikke bare var en fotograf var viktig for ham. Han designet selv sine egne rammer og insisterte på at de innrammede bildene var skulpturer.

 Utstillingene vises på Paul Getty-museet og Los Angeles County Museum of Art fra 20. mars til 31. juli.

www.getty.edu
www.lacma.org

Prosjektrommet “A Doll´s House” – som selv beskriver seg som ”den rampete lillesøstra til Preus Museum” – åpnet dørene for en 24 timers “pop up-utstilling” av Robert Mapplethorpe. Forretningsmannen Stein Erik Hagen eier en av verdens største, private samlinger av Mapplethorpes bilder, og denne gang var det hans datter Camilla Hagen som hadde valgt ut bildene. Deler av Hagens samling har vært vist tidliger, blant annet under Nordic Light i 2008 og 2009, men da var det så hemmelig hvem som eide bildene at pressen kun fikk vite om dette mot løfte om ikke å røpe eierskapet. Begrunnelsen var sikkerhet, men i går ble bildene vist i en garasje på museumsområdet i Horten uten profesjonell sikring eller vakthold. Men vi trenger kanskje ikke klø oss i hodet over det, det var uansett en flott utstilling.

Utvalget fokuserte på Mapplethorpes aktfotografier av menn. Hans homoerotiske SM-bilder som er fortsatt kontroversielle mer enn 30 år etter at de ble fotografert. Mapplethorpe døde av aids i 1989.

Sigurd Fandango var årets festivalutstiller. Fotografiene hans er ikke ren dokumentar, de er også regisserte portretter med bevisst bruk av sterke farger og lyssetting, slik at de minner om reklamefotografi. Fandango holdt også foredrag som sin fotografering.

En av hovedattraksjonene på Fotografiets dag hvert år er den store utendørs utstillingen med nærmere 50 fotografer på en 100 meter lang utstillingsvegg. I tillegg til festivalutstilleren i år, var 45 fotografer valgt ut av en jury, mens fire fotografer var invitert av de norske fotografforeningene, nemlig Liz Palm (NSSF), Roderick Ewart (IFF), Kai Jensen (NN), Jens Haugen (NFF) og Stig Marlon Weston.

Fotografiets dag er et samarbeid mellom Preus museum og Norges Fotografforbund, Forbundet Frie Fotografer, Institusjonsfotografenes Forening, Norsk Selskap for Fotografi, Norske Naturfotografer og Norsk Fotohistorisk Forening – Preus museums venner. Også i år var arrangementet heldig med været, det begynte ikke regne før litt ut på dagen.

Årets store nyhet er at “A Doll´s House” prosjektrom – som selv beskriver seg som ”den rampete lillesøstra til Preus Museum” åpner dørene for aller første gang, Galleriet innvier med en 24 timers “pop up-utstilling” av Robert Mapplethorpe, med originalbilder lånt fra samlingen til forretningsmannen Stein Erik Hagen. Hagen eier en av verdens største private samlinger av kunstneren, bildene er utvalgt av datteren, Camilla Hagen.

Mapplethorpe

Utvalget fokuserer på Mapplethorpes aktfotografier av menn og klassiske sort-hvitt fotografier av blomster, sammen med hans homoerotiske SM-tablåer som fortsatt er kontroversielle mer enn 30 år etter at de ble fotografert. Åpningen er en mulighet til å se ett unikt utvalg bilder av en av 20. århundrets mest innflytelsesrike fotografer i Norge.

Ellers er Fotografiets dag pakket med utstillinger, foredrag, en fotokonkurranse, bruktmarked, historisk fotostudio, konsert, servering og egne aktiviteter for barna.

– Fotografiets dag gir oss muligheten til å vise et stort publikum hva fotografi kan handle om, sier Ingrid Nilsson, direktør ved Preus museum.

Tema – dokumentarfotografi

Dokumentarfotografiet har alltid hatt en sentral plass i fotohistorien. Historisk sett er en dokumentarfotograf sosialt engasjert med et ønske om å løfte en fortelling om urett frem i lyset. På 1970- og 1980-tallet ble den sosiale utbyttingen som fant sted i dokumentarfotografiet kritisert; fotografens priviligerte rolle, stigmatiseringen av ofre gjennom stereotype beskrivelser og troen på at fotografiet generelt og dokumentarfotografiet spesielt, viste et sant og objektivt bilde av virkeligheten. Denne kritikken gjorde dokumentarfotografen synligere – et dokumentarfotografi kan heller aldri være en objektiv beskrivelse av virkeligheten, fotografens subjektive vilje finnes alltid i bakgrunnen.
Mens dokumentarfotografiet tidligere har vært forbundet med et objektivt og nøkternt bildespråk i sorthvitt, vil de nå i hovedsak være i farger, i tillegg til at fotografens subjektive valg oftere kommer til syne. Dokumentarfotografiet finnes i dag også innen samtidskunst, mote og portrett.

Årets festivalutstiller – Sigurd Fandango

Sigurd Fandangos fotografier representerer en videreutvikling av dokumentarfotografiet og gir oss et alternativt blikk bl.a. på et kontinent som ellers er kjent for mye smerte og tragedie. Vi har plukket ut festivalutstillerens bilder fra reportasjeserien ”Afrikas tiår” som stod på trykk i Aftenposten rundt juletider.

Fotografiene hans er ikke ren dokumentar, de er også regisserte portretter med bevisst bruk av sterke farger og lyssetting, slik at de minner om reklamefotografi. Slik vekker han vår oppmerksomhet og får oss til å se hans fortellinger om et annet Afrika enn det vi forbinder med fattigdom, sult og diktatorer. Her blir vi presentert for et Afrika i vekst; gruvearbeidere, utbygging av infrastruktur og en voksende borgerklasse. Dette er mennesker som oss. De jobber, handler og er stolt av familien sin. Slik bidrar Fandangos fotografier til å bygge ned fordommer om at ”vi” er annerledes enn ”dem”.
Festivalutstilleren har også flere strenger å spille på- med bandet sitt Go Fandango kommer han på scenen for å dele musikken sin med oss. Go Fandango byr på både sær pop-friskhet og litt mørkere elementer med klare referanser til 60-tallets rock og 90-tallets indie.

Stå stille, se inn i kameraet – Portrettet og dokumentarfotografiet

Først ut blant foredragsholderne er festivalutstilleren selv, Sigurd Fandango, som skal snakke om sitt virke som fotograf under tittelen “Stå stille, se inn i kameraet – Portrettet og dokumentarfotografiet”.
Foredragsholderne på Fotografiets dag er håndplukket med tanke på tema. Fra Israel har vi fått kurator og forsker Rona Sela som skal holde foredraget “Restricted – Palestinian Documentary Photographs in Military Archives in Israel”. Kjernen i arbeidet hennes er de sosiale og politiske aspektene i den israelske og palestinske fotohistorien, og konfliktens visuelle historie.
Preus museum viser for tiden den fantastiske utstillingen “Jølster 2008” av Oddleiv Apneseth, også dokumentarfotografi i brytningen mot regisserte portretter. Professor Sigrid Lien kommer med et foredrag om Apneseths dokumentarfotografi i et fotohistorisk perspektiv – “Tiden, stedet og historien” – Oddleiv Apneseths fotografiske dagbok. Lien forsker og underviser i nyere tids kunst – og bildehistorie, med fotografiets estetikk og historie som spesialområde ved Universitetet i Bergen.
Niclas Östlind er kurator og stipendiat PhD ved Högskolan för fotografi i Göteborg og presenterer “Från verkstadsgolv, varv och betongförorter till en vindlande berättelse om ett segelfartyg. Om dokumentära strategier på 1970-talet och i dag” med utgångspunkt i arbetarstaden Göteborg. Foredraget omhandler en begivenhetsrik periode i svensk fotohistorie som rommer dype estetiske og ideologiske motsetninger. De viktigste trendene kan beskrives i form av dokumentar, kunstnerisk og kamerabasert samtidskunst.

100 meter fotografi

En av hovedattraksjonene på Fotografiets dag er den store utendørs utstillingen med nærmere 50 fotografer på en 100 meter lang utstillingsvegg. I tillegg til festivalutstilleren, er 45 fotografer valgt ut av en jury, mens 4 fotografer er invitert av de norske fotografforeningene, nemlig Liz Palm (NSSF), Roderick Ewart (IFF), Kai Jensen (NN), Jens Haugen (NFF) og Stig Marlon Weston.

Den juryerte utstillingen består av følgende fotografer:
Andreas Helland, Ann Cathrin Buchardt, Anne Grethe Holt, Anne Kari Berg, Heidi Arc, Audun Wigen, Beate Winther, Bjarte Edvardsen, Bjørnar Hauge, Cathrine Maske, Charlotte Van Nexmark, Christine Dyrnes Takoua, Christopher Jonassen, Edward Dahl, Eli Reinholdtsen, Eli Roaldseth, Essi Frydenlund, Eva E. Schjetlein, Geir Kristiansen, Geir Tønnesen, Gjert Rognli, Hege Siri, K72 Kirsti Mjelstad, Kristin Thallaug, Laura Amelia, Lene Marie Fossen, Lill-Veronica Skoglund, Lin Marie Sem, Marianne Gilhuus, Marion Nesje, Marius Sætersdal, Monica Johansen, Nina C. Krogh, Petter Brevik, Pierre Chaton, Rayner Johansen, Roald Synnevåg, Sara Tanderø og Tine Isachsen, Signe Christine Urdal, Sigrid Aalandslid, Sissel Myklebust, Solfrid Sande, Stian S. Evensen, Susann Jamtøy, Svein Johan Lindstad, Sverre Aurstad, Torstein Fjeld, Vibeke Mailund, Vilde Schandy Ringdal.
Fotografiets dag frister også med et mangfold av aktiviteter. Barn og voksne kan glede seg over Fotosprinten, en tidsbestemt fotokonkurranse der deltakerne deltar med eget digitalkamera. I tillegg kan barna og de barnlige til sinns få lage sine egne bilder ved hjelp av sollys, vann og et magisk papir. Nytt i år er også et eget hoppeslott der barna kan sprette fra seg mens foreldre nyter utstillinger og annet.
Suksessen fra i fjor med historisk fotostudio videreføres. Her får publikum mulighet til å stille opp i lånte fjær og portretteres i historiske omgivelser, og kanskje få de også erfare hvorfor folk ser så alvorlige ut på eldre portretter.
Museets konserveringsverksted tilbyr en sjelden bakomtitt i et område som vanligvis er stengt for publikum. Og de som sitter på gjemte kameraskatter eller har lyst til å se hva andre ønsker å selge av brukt utstyr og eldre fotografier får muligheten til det på Fotografiets dags bruktmarked.
For dem som reiser fra Oslo er det satt opp egen buss med påmelding til post@preusmuseum.no. Bussen går fra Oslo Bussterminal og koster 100,- tur/retur. Fotografiets dag er et samarbeid mellom Preus museum og Norges Fotografforbund, Forbundet Frie Fotografer, Institusjonsfotografenes Forening, Norsk Selskap for Fotografi, Norske Naturfotografer og Norsk Fotohistorisk Forening – Preus museums venner.

Boken ble belønnet med National Book Prize i USA, noe som resulterte i bokanmeldelser over hele verden og titusenvis av kommentarer på nettet. Boken er sterkt selvbiografisk, men er samtidig en inngående skildring av det ekstremt fargerike kunstnerlivet i New York på 1960- og 1970-tallet. Patti Smith og Robert Mapplethorpe hadde mye til felles. Begge var født i 1946, og begge kom fra sterkt religiøse hjem – preget av henholdsvis Jehovas Vitner og den katolske kirken.

Patti Smith og Robert Mapplethorpe hadde mye til felles.

Men den religiøse påvirkningen hadde ulik effekt på deres liv. For Patti var den en plattform å starte på, Mapplethorpe derimot slet med sin katolske oppvekst gjennom hele livet. At han i mange år skjulte sin homoseksuelle legning – ikke minst for familien – hadde sin årsak i sterk religiøs tvil. «Hans katolske opptatthet av det gode og det onde kom stadig sterkere til overflaten, som om han måtte velge det ene fremfor det andre» skriver Patti.

Besatt av å bli kunstner.

I motsetning til Patti som i sine ungdomsår verken var selvopptatt eller karrierebevisst, var Mapplethorpe helt besatt av å bli en suksessrik kunstner. Han var villig til å gjøre alt «to make the big time» – henge rundt på de riktige stedene, selge kroppen sin – og bli kjent med de rike og de berømte. Han ønsket å bli like stor, eller større enn Andy Warhol.
Robert var en perfekt venn og elsker for Patti – for en kort stund. De hadde møtt hverandre tilfeldig, men forsto raskt at de ville bli viktige for hverandre. «Vi pleide å le av våre små og fattige liv, og vi sa at jeg var ei dårlig jente som forsøkte å være god, og at han var en god gutt som prøvde å være det stikk motsatte». Pattis selvbiografi levner ingen tvil om at han var den som lyktes best i sin målsetting.
Fattigdom preget deres tidlige år sammen. De fikk bare dårlig betalte deltidsjobber, leide et elendig husvære og spiste kun kaker og muggent brød. Patti fant etterhvert både sin stemme og sitt medium da hun ga sin egen poesi et «frontalangrep av rock and roll». Mapplethorpe brukte lenger tid. Smith forteller hvordan han kunne studere Michelangelos skulpturer i timer av gangen, i et forsøk på å gripe fatt i følelsen av å arbeide med menneskekroppen uten å slite med hammer og meisel. «Hvorfor skal jeg ta den lange veien», sa han. I deres partnerskap nærmest skjøv Patti ham mot fotografiet, og han oppmuntret henne til sette musikk til poesien hennes. Troen på hverandres kunstnerskap var like sterk som det fysiske og emosjonelle forholdet. Mapplethorpe tok bildet til coveret på Smiths debutalbum «Horses», og om bildet sier hun: «Når jeg ser på det nå, ser jeg aldri meg. Jeg ser oss.»
Smiths og Mapplethorpes liv tok en fargerik vending da de i 1969 flyttet inn i Chelsea Hotel i New York – og en kunstnerkoloni med bl.a. science fiction forfatteren Arthur C Clarke, folkloristen Harry Smith som fascinerte den stadig mer Satan-fokuserte Mapplethorpe – og Beatpoeten Allen Ginsberg som prøvde seg på Patti Smith i den tro at hun var «en meget pen gutt».
Mapplethorpe var nå helt innforstått med sin homoseksualitet, og innledet bl.a. et forhold til samleren Sam Wagstaff som støttet ham på alle måter resten av livet. På slutten av 1970-tallet var forholdet mellom Smith og Mapplethorpe nærmest slutt.

My only soulmate

Hun var aktivt opptatt av sin musikerkarriere, giftet seg og flyttet til Detroit. Men det var også underliggende årsaker. Mapplethorpe beveget seg stadig dypere inn i en verden av hardcore sadomasochisme som Patti Smith fant både forvirrende og skremmende. Mapplethorpes elsker Jack Fritscher har skrevet om hans deltagelse i satanistiske ritualer, og om hans glede i å lure andre inn i elendigheten.
Patti Smith skriver om hvordan hun kommer tilbake til Mapplethorpe mot slutten av hans liv da han var i ferd med å dø av AIDS-relatert sykdom, kun 42 år gammel. Hun lovet ham å skrive deres historie, og nå foreligger den i boken «Just Kids» som i hovedsak er en fortelling om deres tidvis kompliserte forhold – som enda løper gjennom Smiths liv.  «My only soulmate» som hun skriver om Mapplethorpe. Boken tar deg gjennom både vakre og vonde hendelser, men helt uten nostalgiens ferniss. Det er en vidunderlig skrevet bok om ungdom, og hvordan ønsket om å skape kan holde oss unge – lekfulle og begeistret.

Tore Holter

Les mer om Patti Smith på LensCulture.