Lars Botten er oppvokst på fjellet, i Lierne i Trøndelag, og det kan virke som om mye av inspirasjonen hans kommer nettopp derfra. Lys, horisont, natur – og et behov for plass. At han endte opp på et småbruk på Rena i Hedmark er da kanskje ikke så tilfeldig som han selv vil ha det til. Mellom furuleggene i Hedmark har han skapt seg et hjem hvor han også har plass til å jobbe med sitt fotografi.

– Jeg har reist mye rundt i verden og levd i kummerlige forhold i mange storbyer, så jeg søkte meg ut av byen som en motvekt til dette. Egentlig ønsket jeg meg en hytte, så når dette stedet dukket  opp så slo jeg til. Det som i utgangspunktet var en enkel tømmerhytte har gjennom ti år blitt utvidet og bygget på til noe som har blitt mitt eget. Og til slutt endte jeg opp med å bosette meg her. 

– Synes du det er lettere å jobbe kreativt når du kan trekke deg tilbake til et hjem utenfor byen? 

– Det er så mange praktiske oppgaver som fort kan ta over når man har et slikt sted, så for meg er det gjerne i overgangen mellom steder og byer hvor ideene kommer. Det er fint å være del av et studiofellesskap også, men jeg tror aldri at jeg fikk noen gode ideer av å sitte i et slikt sted. Ideene kommer heller mens jeg hører på musikk i bilen, når jeg går en skogstur eller er på reise til Paris.

– Innen fotografiet er ofte ideen selve fundamentet for et prosjekt. Hvor tett forfølger du en idé?

– Det begynner ofte med at jeg ser for meg et bilde i hodet mitt, og så jobber jeg ut ifra det. Men selve prosessen kommer an på mange ting. Om jeg jobber sammen med folk jeg kjenner godt, så kan assosiasjonene springe ganske fritt. Man kaster ut en tråd, og så spinner man videre på den. Når det gjelder personlige prosjekter så gjelder det å grave for å finne selve kjernen, helt inn til hvorfor jeg i det hele tatt driver med fotografi.

– Og hva finner du da ut? Hvorfor begynte du egentlig med fotografi?

– Det er ikke så lett å svare på, men jeg hadde nok et behov for å uttrykke meg. Mer enn jeg kanskje var klar over. Det er litt som Robert Frank sa: I don’t know what it is, but it’s out there and I want to be a part of it. Det handler om den følelsen jeg får når jeg fotograferer – og det er faktisk slik at når jeg ser noe interessant og ikke har med kamera, så føles det litt vondt. Det å fotografere er på en måte en bekreftelse på sin egen eksistens, gjennom å se bekrefter man at man er.

– Hvordan er forholdet mellom dine kommersielle og personlige prosjekter?

– Det er nok ikke noe stort skille da metoden og språket er det samme. Siden jeg har den stilen jeg har så blir ofte ideene bygget opp rundt min type fotografi, og ofte er det nettopp mitt univers som gjør at en kunde velger meg til en spesifikk jobb. For meg er det viktig å ha respekt for den metoden man jobber med, om man ønsker å sitte igjen med noe av verdi. Dette gjelder uansett om det er en kommersiell jobb eller et personlig prosjekt. For eksempel, om jeg gjør en redaksjonell jobb så er det viktig for meg at bildet fungerer som et selvstendig element. Det skal tilføre noe nytt til teksten.

– Du har jobbet mye redaksjonelt både i Norge og utlandet, opplever du at det er noen forskjell?

– Jeg har vært heldig å få innpass i D2 og de driver på en proff måte, mer slik jeg er vant til fra utlandet. Man blir gitt ansvar og tatt alvorlig, men man må også levere. Alle magasiner har jo sine agendaer og sine rammer, men jeg opplever nok at fotografiet blir tatt litt mer på alvor der jeg jobber utenlands. Man ser at uavhengig av størrelse på redaksjonene ligger det en annen kultur i bunn av det redaksjonelle arbeidet. En respekt og profesjonalitet som gjør at du virkelig har lyst til å gjøre den jobben du er satt til å gjøre.

– Jobber du mest redaksjonelt? 

– Jeg jobbet tidligere mye med reklame også, og jeg var nok litt naiv i starten. Det tok litt tid å finne sitt eget uttrykk og sin egen stemme som fotograf. Det har vært en reise i å finne ut hva jeg egentlig ønsker å fortelle, og å ta det på alvor. 

– Og hva har du funnet ut på denne reisen? Hva er kjernen i fotografiet?

– Jeg så et intervju som Charlie Rose gjorde med Henri Cartier Bresson en stund før han gikk bort. Det er i grunn et kleint intervju, da det er så stor avstand mellom dem. Men Cartier-Bresson, som er en mann av få ord, har noen interessante betraktninger om sitt forhold til fotografiet. For ham handler det ikke om målet, men om prosessen. Det å være til stede og bruke intuisjonen er fundamentalt. Og for  Cartier-Bresson er kameraet bare et verktøy, som en pensel eller en penn. Jeg synes dette beskriver godt hvordan det er å fotografere, og for meg er nettopp dette essensen. Det handler om å være i en prosess, å være til stede, se og å dokumentere. Om man bruker en pensel eller et kamera er ikke så viktig, det som til syvende og sist betyr noe er at man er til stede, i øyeblikket, som menneske.

 www.larsbotten.com

Det var under studiene at Kaja kjøpte seg et kamera. Hun hadde begynt på arkitektutdannelsen i København og ønsket å dokumentere det som foregikk i og rundt studentmiljøet. Det var en urolig tid med demonstrasjoner og et stort engasjement blant studentene. Midt oppe i dette ønsket Kaja å være. Hun begynte å fotografere, og etter hvert ble interessen så stor at hun avsluttet studiet og søkte på en fotoskole. Der åpnet det seg opp en helt ny verden av inntrykk og inspirasjon. Og Kaja tok i mot.

– Jeg kom inn på Fatamorgana, som er en fotokunstskole i København, forteller Kaja. – Jeg vet ikke om jeg bare var veldig formbar, men den frie måten å fotografere på talte veldig til meg. Jeg begynte ganske fort å jobbe på den måten, veldig følelsestyrt. Jeg har en veldig intuitiv måte å jobbe på.

– Det virker som om den frie tilnærmingen til fotografiet passet deg godt?

– Ja, det handlet ikke om teknikk, men kun om fotografiet som et redskap for å finne sin personlige stemme.

– Var det der du la fundamentet for din profesjonelle karriere?

– Det er litt vanskelig å si, men det var på skolen jeg fant et uttrykk for noe jeg ikke hadde et språk for. Fatamorgana var en katalysator hvor man hele tiden måtte vise frem bilder uten å si noe om dem. Jeg oppdaget at dette var en fin måte å kommunisere med andre mennesker på, og at det ofte kan starte samtaler man ellers ikke ville hatt.

En kreativ bransje

Steget til fotografiet var kanskje ikke så stort som man skulle tro. Slik som i arkitekturen er også fotografiet et visuelt språk som vekker følelser, og mange som jobber med kreative fag kan nok kjenne seg igjen i et behov for å uttrykke seg, at man nesten ikke har noe valg. Også når man har gjort det kreative til et yrke.

– Jeg vil alltid ha det behovet for å uttrykke meg gjennom fotografiet. Jeg kommer nok aldri til å slutte med det.

– Du jobber mye med en annen kreativ bransje, hvorfor begynte du å fotografere musikere?

– Jeg har alltid hatt en enorm lyst til å skape musikk, men jeg har ikke den evnen. For meg er musikk som et mystisk univers, og fotografiet ble min vei inn i det. Så forsøker jeg å gjenskape dette visuelt, ved at mitt uttrykk jobber sammen med musikken.

– Prosjektene du har gjort for musikkbransjen er ofte veldig lekne. Utarter opptakene seg som spontane samarbeid eller har du en klar plan i forkant?

– Det er alltid et samarbeid, men det varierer veldig hvor mange tanker oppdragsgiver har om det visuelle. Ofte er det en AD inne i bildet, som har klare føringer for hvordan ting skal være, mens andre ganger står jeg friere til å tolke det musikalske uttrykket visuelt.

– Dine personlige prosjekter og profesjonelle jobber har ganske like uttrykk. Hva vil du si skiller disse to måtene å jobbe på?

– En vesentlig forskjell er at jeg jobber alene og kan bruke måneder og år på mine egne prosjekter. Det gjør at jeg har mulighet til å fordype meg mer. Og mens det prosjektbaserte arbeidet er veldig innadvent så er det stikk motsatt med de profesjonelle jobbene.  Der forholder man seg hele tiden til mennesker både foran og bak kameraet. Det blir en helt annen arbeidsprosess. 

Å bruke tid

Da Kajas personlig prosjekter går over lang tid, kan forståelsen av hva som er essensen i det hun vil formidle komme sent i prosessen. Det handler om å nøste, begynne i en ende og se hvor det ender.

– Jeg setter alltid et tema for det jeg holder  på med. Men så kan det endre seg underveis fordi jeg plutselig forstår hva jeg egentlig holder på med. Dette springer nok ut av at jeg har en trang til å jobbe tematisk, samtidig som jeg ikke alltid vet hva det egentlig handler om.

– Hvilke temaer er det du jobber med?

– En rød tråd i mine prosjekter er temaer som tilhørighet og ensomhet. Jeg har også vært opptatt av skillet mellom fantasi og virkelighet, og hvordan vi oppfatter verden rundt oss. Prosjektene springer alltid ut fra følelser hos meg selv, uten at jeg ønsker at det skal være selvgranskende.

– Er ikke nettopp det å tørre å være personlig nøkkelen til å vekke følelser hos betrakteren? At det er gjennom andre at vi relaterer oss til kunst generelt?

–  Jo, men av og til kan jeg få en følelse av at det jeg holder på med er helt meningsløst. Samtidig er det jo nettopp slike personlige prosjekter jeg selv liker å se i fotobøker eller på utstillinger. Det er oftest de nære prosjektene som treffer meg.

– Denne følelsen av meningsløshet kan også være en destillator. At man stopper opp underveis for å reflektere over det man holder på med.

– Ja, det er nok slik. Kanskje i litt for stor grad noen ganger.

Nytt prosjekt

Hennes tidligere serier har munnet ut i flere utstillinger og en egenpublisert bok. Nå står et større prosjekt på trappene, som hun håper skal bli både utstilling og bok. Og tematikken er en fortsettelse fra hennes tidligere arbeid.

– Det handler om lengsel, hvor jeg tar utgangspunkt i det at man ofte lengter mot det man ikke har. Hvorfor trekkes vi hele tiden mot noe annet? Jeg har jobbet med mennesker i min nærhet, og har forsøkt å finne ut av hva det er de lengter etter.  

– Alt blir jo hverdagslig når man holder på med det hele tiden. Sånn sett spiller det kanskje ingen rolle hva vi bruker tiden vår på, det vil alltid være noe som virker mer forlokkende på oss.

– Det er sant, og det er jo også en drivkraft i dette. Vi hadde ikke vært der vi er om vi ikke hadde et ønske om å komme oss videre. Om man hele tiden er fornøyd med der man er så vil man jo stoppe opp.

– Men det er en kunst det også, å kunne være fornøyd der man er.

– Ja, det er virkelig en kunst. Der mener jeg at kameraet hjelper meg til å være oppmerksom der jeg er. Jeg blir mer skrudd på og mer fokusert på omgivelsene, menneskene –  og lyset. Det blir en slags meditativ måte å være til stede på. Jeg tror mange av bildene mine handler om å heve det hverdagslige. Kanskje det til syvende og sist handler om et personlig behov for å gjøre livet til noe større enn det er. Å løfte det trivielle frem og gi det mening.

www.kajabruskeland.com

• Av Hans-Olav Forsang

Det er alltid spennende å møte fotografer man fra før av bare kjenner bildene til. Vi møtes over en kopp kaffe på Briskeby i Oslo og det tar ikke lang tid før det slår meg at bildene hennes krever mer plass enn personen. 

Janne Rugland: Jeg er nok litt sky og synes ofte det er utfordrende å møte nye mennesker.  Det er jo et paradoks siden jeg stort sett bare jobber med folk og ofte ganske mange på en gang. 

Hans-Olav Forsang: Så i dag har du gruet deg?

JR: Ja!

Janne forteller at hun i oppveksten var veldig opptatt av å lage bilder gjennom å tegne og male. Det var først etter videregående skole at fotografi dukket opp som en mer definert interesse. 

JR: Jeg forsto at jeg kunne kommunisere noe personlig gjennom å fotografere og bestemte meg etter hvert for å studere ved Falmouth College of Arts, på sørkysten av Cornwall, der jeg var i tre år. Det var et ganske fritt opplegg der, noe som passet meg fint. Lærte det meste fra bunnen av og veldig mye gjennom analoge prosesser. 

HOF: Etter avsluttede studier er det veldig mange som opplever et tomrom. Det er krevende plutselig å være overlatt til seg selv og en forventning om at man skal komme i gang med jobb, slik det ofte skjer i andre yrker.

JR: Det var en brutal overgang for meg å komme hjem og det føltes nærmest umulig å stake ut en kurs videre. Så etter en stund flyttet jeg fra hjemstedet mitt Bryne i Rogaland til Oslo i håp om å finne flere muligheter. 

HOF: Det er jo i den situasjonen du var da som virkelig er avgjørende. Om man tar i og orker nok, er tålmodig nok og har flaks nok til å livnære seg av foto. Hva skjedde med deg?

JR: Jeg måtte ta en salgsjobb som jeg mistrivdes veldig med og fotograferingen lå brakk ganske lenge. Men jeg forsto at jeg måtte ta bilder og jobbe videre med å lære uavhengig av det å tjene penger på andre typer arbeid. I en periode jobbet jeg i en bar også, men gradvis fant jeg en form for å balansere tiden min og gi 

rom for å fotografere. Jeg tok veldig mange selvportretter på den tiden. Det var enklest sånn. 

HOF: Hva skjedde i ditt tilfelle som fikk deg videre, det som skulle til for å starte en fotografkarriere?

JR: Det var en ren tilfeldighet som ga meg muligheten til å ta noen bilder for et modellbyrå. Det var en litt uskyldig setting der jeg følte meg fri til å gjøre det på min måte. Det fikk meg litt i gang og ga et lite håp om at det kanskje kunne gå an å få til noe over tid.

HOF: Det du sier om at du følte deg i stand til å gjøre det på din måte er så bra og så viktig. Klarer vi ikke å tilføre noe eget blir det vanskelig?

JR: Jeg tror det er helt avgjørende viktig. Det er krevende å få det til, blant annet fordi kunder ofte vil bestemme og dytte prosessene inn i en bestemt retning. Det er i hvert fall viktig å stå i mot når det tar deg bort fra det du kan og det du står for. Kunden velger jo meg eller andre til å utføre en jobb ut i fra hva man har gjort tidligere og det som kjennetegner en som fotograf. Hvis ikke kan de jo heller velge en annen.

HOF: Dine bilder har en veldig gjenkjennelig klang og det er tydelig at du klarer å holde deg innenfor det som er din metode. Hva er hemmeligheten?

JR: Jeg syntes lenge det der var vanskelig. Særlig når du er fersk og uerfaren er det mange meninger og ønsker som strømmer over deg. Og jeg var ikke noe unntak. Det var nok en periode det ikke fungerte så bra som jeg ønsket og jeg tilpasset meg nok i veldig stor grad kundens formaninger. Jeg mistet meg selv litt opp i det der.

HOF: Hvordan løste du det?

JR: Jeg møtte han som skulle bli kjæresten min på en fest. Han er også fotograf. Og nordlending. En som sier akkurat det han mener. Og det han sa til meg var at han ikke forsto hva jeg drev med. Han mente bildene mine var platte, ufølsomme uinteressante og kjedelige. 

HOF: Og da ble du forelska?

JR: Nei, jeg ble fornærmet og sur. Men så gikk det gradvis opp for meg at han hadde rett. At jeg måtte definere hva jeg ville og hvordan jeg kunne ta ut det beste av meg og mine evner som fotograf. Jeg samlet et lite team rundt meg med mennesker jeg virkelig ville jobbe med og så satset vi ut i fra hvem vi er og det vi kan best. Vi forklarte dette tydelig til kundene og presenterte også aktivt ideer og løsningsforslag til ulike prosjekter.

HOF: Og da løsnet det?

JR: Det åpnet seg helt andre muligheter og alt fungerte bedre etter det! Gradvis har det blitt veldig mye å gjøre for både norske og utenlandske motemagasiner og andre kunder innenfor reklame og annet. Det er veldig tilfredsstillende.

HOF: Mange svært sentrale navn gjennom fotohistorien har arbeidet med motefotografi. Richard Avedon, Guy Bourdin, Mario Testino, Helmut Newton, Irving Penn og mange flere. Hva er det som er så tiltrekkende og hvorfor er det dette du primært ønsker å holde på med?

JR: For min del startet det litt tilfeldig, men det er noe med blandingen av fiksjon og virkelighet i motefotografiet som tiltaler. Det er rom for lekenhet og en annen måte å presentere produkter på. Og så liker jeg at det er et teamarbeid, at flere mennesker arbeider sammen for å få ulike prosesser til å fungere fram mot et best mulig resultat.

HOF: Hva er det som driver deg og hva er ambisjonen og målet med alt dette?

JR: Fotografi er noe jeg både lever av og med. Det er langt på vei en måte å leve på. Det er der på et eller annet vis hele tiden. En slags besettelse. Komme videre, lære mer og våge mer. Tåle usikkerheten og akseptere at man alltid har mer å lære. Så tror jeg det å utvikle sitt eget, finne sin egen form og stemme kanskje er den aller største ambisjonen for meg. 

www.jannerugland.com

– Målet mitt er alltid å bevare en slags dokumentarisk sannhet i bildene mine. De er ikke bare subjektive, men skildrer et fenomen. Jeg betrakter vel meg selv mest som en dokumentarist fremfor en kunstner, selv om bildene mine har et kuntnerisk preg og innhold, sier Valmunen.

Bakteppet for serien “The Same New Pet» er ganske spesielt. Laboratoriet som Valmunen har besøkt, ligger i Sør-Korea og tilbyr kloning av kjæledyr – til den nette sum av en million kroner. Rike mennesker kan altså få et nytt kjæledyr, til erstatning for og prikk likt det forrige (og nå døde) kjæledyret.

«Valmunen får oss til å reflektere over denne problemstillingen når vanlig avl ikke lenger strekker til. At mennesket begynner å spille Gud er et gammelt og stadig tilbakevendende moralsk dilemma, som blir stadig mer relevant i takt med den teknologiske utviklingen», sier juryen om serien som har gjort Valmunen til årets unge nordiske fotograf. Prisen er innstiftet av Fotografiska og i juryen sitter blant andre den norske galleristen Ellen K. Willas (Willas Contemporary). «Med et poetisk dokumenterende øye ser Valmunen sin omverden, og vi ser med spenning på hvor han tar oss med i fremtiden», sier juryen.

Akseli Valmunen er 29 år gammel og nyutdannet fotograf med en mastergrad i fotografi fra Aalto University i Helsinki. Han jobber for tiden i en av Finlands største aviser, Helsingin Sanomat, og ble kåret til «The Challenger of the Year» innen finsk fotojournalistikk både i 2015 og 2016. En flying start kan vi vel trygt si.

– Prisen og muligheten til å stille ut på Fotografiska er som et eventyr for meg! Min største drivkraft er nysgjerrigheten og muligheten til å ta del i andre mennesker liv, som gir meg anledning til å uttrykke meg selv, sier Valmunen. – Fotografi er ideelt for meg siden jeg elsker å fortelle historier, men dysleksi har tidligere gjort det vanskelig – innen jeg altså oppdaget fotografiet som uttrykksform. For meg handler nesten alt jeg fotografer om meg selv på et vis, ulike perspektiver av mine egne tanker og følelser, lengsler og frykt.

– Jeg tror menneskets evne til å lese bilder er ganske høy i dagens samfunn, og jeg ønsker ikke å undervurdere betrakteren. Forteller jeg alt i ett bilde, fratar jeg betrakteren muligheten til å gjøre sine egne refleksjoner. Jeg konsentrerer meg helst om den følelsesmessige biten, altså ikke nødvendigvis om hvordan øyeblikket ser ut, men hvordan det oppleves. Fotojournalistikk, som jeg arbeider med til daglig, viser ting som skjer og slik de er. I mitt personlige arbeid stiller jeg heller mer spørsmål, sier han.

– Hva inspirerer deg?

– Jeg er nok en type som ser og tar til meg veldig mye og dermed får mange impulser. Ut av dette springer en rekke ideer. Jeg følger også en del tåpelige TV-serier, blant annet finske bryllupsshow. De er absolutt «hilarious» og gir meg masse crazy ideer!

– Du har tidligere sagt i intervjuer at du arbeider med mange prosjekter på en gang. Hvordan veksler du mellom de forskjellige seriene?

– Vel, det er naturlig for meg å ha mange baller i luften på samme tid, jeg har alltid arbeidet slik. Hvis jeg skulle konsentrere meg om kun ett prosjekt om gangen ville det uvergelig ført til at jeg rekonstruerte idéen igjen og igjen. Ved å veksle mellom flere prosjekter holder jeg de forskjellige idéene friske. Så jeg må ha flere jern i ilden samtidig for å være fokusert på det jeg gjør.

www.akselivalmunen.com

Katinka, som opprinnelig kommer fra Sverige, har bodd og arbeidet i Norge de siste ti årene. Hun har gjennom flere år jobbet med et prosjekt som vil bli en trilogi, og for øyeblikket jobber hun med bok nummer to som hun har kalt Bristningar.

All hennes kunst dreier seg rundt temaene relasjoner; kompleksiteten i nære forhold, intimitet, avstand og lengselen etter tilhørighet. Eller som hun selv sier: Hvor mye kan man ta bort uten å forsvinne? Hvor nær kan man gå før helheten glipper og nærheten blir til avstand?

Den første boken, Surfacing, dreier seg rundt den intime relasjonen mellom mor og datter. Bok nummer to, Bristingar, handler mer om subjekt versus objekt, men den er også et forsøk på å bryte ut fra det fotografiske mediets begrensninger. Gjennom å bruke kollasjteknikken har hun tatt bort de ytre kjennetegn – man vet ikke om det man ser er en mann eller kvinne, begrep som stygt eller pent forsvinner. De definerende begrensningene blir borte og figurene hun har bygget opp i kollasjene blir mer allmenngyldige, samtidig som alt hun gjør er selvbiografisk. Det tredje prosjektet i trilogien, Shtumer Alef (som også er med i fjerde utgave av Norwegian Journal of Photography), handler om hennes jødiske bakgrunn, og hvordan bestemorens minner fra krigen har påvirket flere generasjoner.

Katinka er inspirert av maleriet, spesielt modernismen, og  Munch er et av hennes forbilder, sammen med blant andre Egon Schiele og Helene Schjerfbeck. Fotografiet kan lett bli litt for stivt, for nært opp til den ytre virkeligheten. Men ved å ta ekspressiviteten som ligger i maleriet og kombinere det med fotografiets muligheter til å fange øyeblikket, kan hun ta det beste fra begge verdener.

Men det er selvfølgelig også fotografer som inspirerer henne, kanskje aller mest JH Engström. Da hun så utstillingen Trying to Dance, et av hans tidlige verker, opplevdes det «levende som nyfangede fisker som spratt ut fra veggene» forteller hun.

– Du bygger kollasjer, klipper opp og setter sammen. Bygger lag på lag. Er det slik at du på et vis skaper deg selv på nytt ut fra fragmentene, i og med at du sier at alle dine bilder er selvbiografiske?

– For meg handler det om å kunne visualisere et fragmentert selvbilde, og kollasjteknikken fungerer fint til dette. Det handler om å bygge seg selv opp igjen på nytt, og å akseptere og løfte frem det som er ufullkomment. Jeg ønsker ikke å forvansklige ting, men å vise frem hvordan det oppleves for meg.

 – Mye av hva du gjør handler om motsetninger; det indre og det ytre, det vakre og det frastøtende. Hva representerer disse motsetningene for deg?

– Det handler ikke om hva de representerer, men om at det er der jeg befinner meg, i motsetningene. For meg er det mest realistisk.

– Du bruker fysiske elementer som fuglereder, saueull og hår i dine kollasjer – ønsker du å gjøre fotografiet tredimensjonalt?

– Ja, jeg vil gjerne at bildet skal bli et objekt i seg selv. Spesielt hår balanserer på grensen mellom vakkert og ekkelt, og jeg liker at betrakteren blir litt ukomfortabel. Å lage en utstilling og en bok er på en måte likt, det skaper et rom for betrakteren å gå inn i. Om fotografi skal bli dynamisk å se på, må man presentere det mindre konvensjonelt, man kan ikke bare sette det i glass og ramme og henge det på veggen. Det må bli mer levende. Jeg har et ønske om å fylle et utstillingslokale med vann opp til leggene. Det vil gjøre det til en sanselig opplevelse, som med lyden som oppstår når man vasser i vann. Det hadde passet perfekt til dette prosjektet. Det gjelder bare å finne et galleri som er villig til å gjøre det, avslutter Katinka.

www.katinkagoldberg.com

Det er mye spennende som rører seg i det lille, men dedikerte, fotomiljøet på Island. Museer som Reykjavik fotografiske museum og Nasjonalmuseet viser stadig fotografi, og gallerier som Gerðarsafn og Hafnarborg har gjort sitt for å øke kunnskapen og annerkjennelsen til fotografiet i den lille nasjonen.

Fra sagaøya er det mange spennende fotografer å trekke fram, og fotografer som Ragnar Axelsson og Saga Sig har tidligere fått oppmerksomhet her hjemme. Mindre kjente er fotografer som Einar Falur Ingolfson og Páll Stefánsson, som begge er viktige skikkelser i fotomiljøet i Reykjavik. En yngre fotograf som også har gjort seg bemerket er Björn Árnason, som med sitt minimale bildespråk gir et oss et annerledes blikk på verden. Han kommer fra en etablert tradisjon med røttene godt plantet i landets fotoskole.

– Jeg tok min utdannelse på Ljósmyndaskólinn, som er den fotografiske skolen i Reykjavik, forteller han. – De fokuserer på fotografiet som kunstform, og gjennom dem har man tilgang til de beste fotografene på Island. Jeg lærte utrolig mye, men de som var viktigst for meg var nok Einar Falur Ingólfsson og Hrafnkell Sigurðsson. Einar for hans enorme kunnskap og Hrafnkell for måten han bruker fotografiet som kunstform.

Etter skolen fortsatte han å jobbe med det samme, minimalistiske uttrykket som tidligere. Et møte med Mary Ellen Mark skulle også bli viktig for han, og hun hjalp ham til å rendyrke bildespråket og ta uttrykket sitt enda lenger. Men om det er en islandsk klang i bildene er han ikke så sikker på.

– Jeg prøver nok å fremheve det som er litt uvanlig eller merkelig i mitt arbeid, selv om jeg ikke er ikke bevisst dette når jeg fotograferer. Det er rett og slett måten jeg ser verden på. Etter en utstilling jeg hadde i Oaxaca i Mexico, var det mange som sa til meg at det minimalistiske uttrykket mitt kommer fra den islandske naturen. Jeg kan til en viss grad være enig i det, men jeg forsøker primært å skape rene fotografier med mye himmel og store tomme flater, og på den måten ønsker jeg å fokusere på de små detaljene som er i bildet. Så for meg er de tomme områdene like viktige som detaljene. Jeg synes det er spennende å jobbe med det negative rommet.

Den vanskelige økonomiske sitasjonen har lenge preget øya, og de fleste fotografene må ha jobber ved siden av for å få det til å gå rundt. I tillegg merker de som ikke jobber kommersielt at kunstfoto ikke selger så bra som man skulle ønske. For selv om Island har et godt rykte i utlandet, betyr ikke det at det nødvendigvis er enkelt å få solgt arbeidet i sitt eget land.

– De fleste på Island forbinder fotografi med kommersielt- og redaksjonelt fotografi. Kunstfotografene er ofte mer kjent utenfor landets grenser enn her hjemme. Vi ligger nok noen år etter i forhold til det å verdsette fotografiet som kunst. Men det går rett vei, og jeg tror at stadig flere vil få øynene opp for hvor mange gode fotografer vi har her hjemme, avslutter Björn.

www.bjornarnason.com

Øya Fogo på Newfoundland var for ca 30 år siden et samfunn med rundt 5.000 innbyggere. Menneskene på øya levde av fiske, men på et tidspunkt stoppet torskefisket opp, og næringsgrunnlaget forsvant. Nå er befolkningen halvert, og de aller fleste av dem lever på trygd.

Det hele startet med Zita Cobb, en vellykket forretningskvinne og sosial entreprenør, som selv er fra Fogo. Hun hadde flyttet derfra, men vendte tilbake til hjemstedet sitt med et ønske om å gjøre noe for øya. Planen var å gjøre Fogo til en internasjonal destinasjon for kunst, samtidig som det skulle være interessant for turister å reise dit. Hun fikk bygget seks kunstnerstudioer, tegnet av arkitekten Todd Saunders, som selv er født på Newfoundland, (han er nå bosatt i Norge), og opprettet et «artist residency», Fogo Island Arts Corp. Elísabet Gunnarsdóttir, Fogo Island Arts Corps. islandske direktør, inviterte fotografen Spessi til øya i 2011 for å ta bilder som kunne fremme prosjektet. Han sto som kunstner helt fritt til å fotografere øya slik han ville.

Spessi Hallbjörnssons fotografiske stil er lett gjenkjennelig. Den er rett på, mennesker i helfigur, stående rett opp og ned. Tomme eller halvspiste tallerkener, postkontor portrettert på samme måte som menneskene. Det er objektivt, ting er hva de er, verken mer eller mindre. Han søker etter sannhet, men gir ingen svar. Fargene er sterke, klare, intense. Usentimentalt, men respekten for menneskene og miljøet er tydelig tilstede i alt hva han gjør.

Hans første møte med øya opplevde han som deprimerende. Deprimerende i den forstand at han kjente seg igjen, stedene på Fogo minnet om de små byene på Island – det som han ville reise vekk fra da han var ung. Et lite sted med én gate, én matbutikk og et postkontor – det var som å komme hjem på en måte. Samtidig, når han kommer tilbake i dag, blir han slått av skjønnheten i disse stedene.

Møtet med Fogo gjorde ham nysgjerrig på sine egne følelser, og opplevelsen av å komme tilbake til noe han kjente og hadde forlatt. Spessi forteller at det perfekte interesserer ham ikke, men det var ønsket om å utforske som vekket hans nysgjerrighet.

– Der det er mat er det mennesker, og der det er mennesker er det postkontorer. Det var slik tittelen på prosjektet, Food, People and Postoffices kom til meg, forteller Spessi. Postkontoret binder alt sammen, du kan sende brev og du får brev tilbake, og slik er du forbundet med alt. Dette, mat, mennesker og postkontorer er en metafor for relasjoner og forbindelse, noe alle samfunn behøver.

På øya er det elleve små samfunn og det tar en knapp time å kjøre fra den ene enden til den andre. Det er fremdeles noen få mennesker på Fogo som lever av fisket, og som eier en båt. Et av Spessis bilder viser et portrett av fem brødre som alle er på den samme båten. På Island var det utenkelig å ha flere familiemedlemmer på samme fiskebåt, i tilfelle den forliste forteller Spessi. Men på Fogo må de tjene til livets opphold, arbeidsledigheten er stor i området og det finnes ikke andre jobbmuligheter.

– Det at kunstnere har kommet til øya var det beste som kunne skje et sted som dette. Det har bragt ny energi med seg og innbyggerne har fått en stolthet for stedet sitt. Etableringen av Fogo Island Arts Corp. har hatt en enorm påvirkning på samfunnet. Det at noen er interessert i, og investerer penger i hjemstedet ditt, gjør at det får en annen verdi for deg. Bare det å bygge kunstnerstudioene, som ligger på vakre steder ved havet, ga jobb til mange forteller han.

Kunstnerne bor i landsbyene og lever sine dagligliv sammen med de lokale. Det er til enhver tid flere internasjonale kunstnere som bor på øya nå. Workshops og seminarer arrangeres, og lokalbefolkningen er involvert sammen med kunstnerne.

– Skaper du kunst et sted kommer det alltid noe ut av det. Det er vanskelig å si i pengeverdi, men det er mange andre ting som skapes. Det gjør at samfunnet vokser igjen. Folk vil bli, og er stolte av stedet sitt, og samfunnet blomstrer avslutter Spessi.

www.spessi.com

Det opplagt vakre i naturen, det som alle kan se, er noe de fleste fotografene styrer unna som helt uinteressant, men Marius Schultz ønsker å bekrefte det vi ser gjennom bildene sine. Schultz arbeider i store formater, noe som er nødvendig med denne type fotografi som først engasjerer når detaljrikdommen er stor.

Marius er utdannet ved Brooks Institute of photography i California (1985-87). Selv om han hadde interessen for fotografi, var det tilfeldigheter som gjorde at han valgte denne utdanningen. Han skulle egentlig reist på jordomseiling, men da det glapp haiket han med en båt til USA – som mannskap. New York ble første stopp der han traff mange norske kunstnere – og det var her han fikk tipset om Brooks, som har hatt mange norske studenter gjennom årene.

Hav og vann er elementer som går igjen i Marius fotografi, og han har alltid hatt en sterk tilknytning til havet:

– Jeg har vokst opp med bølgesus, sier han. De to prosjektene ”Siv” og ”Lill Ladies” er direkte knyttet vann, og i andre bilder kan vi skimte havflaten i horisonten.

– Har du en egen fotografisk filosofi?

– Utfordringen er å jobbe med det ubevisste, og la nysgjerrigheten og det som driver meg til å ta bilder få jobbe fritt uten for mye kontroll. Mange ganger har jeg opplevd at et håpløst motiv har blitt det mest spennende fordi jeg har stolt på min egen intuisjon.

– Fotografiet hjelper til å føle mer av det jeg opplever, sier Marius videre. Det løfter minnene tilbake, og lærer meg at det finnes å mye mer enn bare øye og blikk.

Marius jobber med film og kjemi. Digital teknologi og blekkutskrifter har han ikke sansen for. Fargebildene kjøres ut på RC papir og med tilhørende kjemi.

– Jeg jobber med kontaktkopier, og ikke på skjerm. Film og papir gjør en stor forskjell. Detaljrikdommen og det myke i bildet gir en helt annen stemning, slår Marius fast.

Det sier seg selv, men Marius manipulerer ikke bildene sine eller bruker spesielle effekter.

– Jeg benytter for eksempel ikke stativ, men håndholder alltid kameraet fordi jeg da kan reagere raskt. Det gir meg en dynamisk følelse, og jeg er lojal til kameraet mitt, til objektivet og filmen. Jeg er som en musiker som hele tiden spiller på samme instrument. Et instrument jeg tar med meg på en undrings- og kunnskapsreise, fremholder Marius Schultz.

Artikkelen er en forkortet versjon fra Fotografi nummer 2 2013.

www.mariusschultz.com

Idéen var først å arrangere et nasjonalt ritt, men ambisjonene vokste raskt. På mirakuløst vis ble det et møte med den internasjonale sportsarrangøren, og turen gikk snart til Frankrike for å lufte idéen. Det ble full klaff, og i år ble Artic Race arrangert for første gang.

– Det skjer mye spennende i Nord-Norge, og jeg trives veldig godt med å jobbe med både folk og landskap her oppe. Jeg ble kontaktet av folkene som var involvert i Arctic Race, og jobben var i utgangspunktet et vanlig kommersielt oppdrag. Jeg ble hyret inn fordi jeg kjenner både landsdelen og landskapet godt. Arrangørene hadde egne sportsfotografer til å dekke den biten, så de ønsket at jeg skulle levere bilder som også viste landskapet rundt rittet, sier Trym Ivar Bergsmo.

– Store sportsarrangement blir jo ofte en folkefest. Hvordan var det lokale engasjementet?

– Det var helt fantastisk. Folk stilte opp som frivillige, og under rittet var det folk nesten over alt. Ved innspurten i Harstad var det en 6 kilometer lang sløyfe som ble kjørt fem ganger før målpassering, og det var  folk langs hele denne traseen. Syklistene hadde ikke opplevd maken.

– Hvordan var vurderingen i ettertid, blir det flere ritt i fremtiden?

– Arrangørene planlegger langt frem, de var så fornøyd at de ønsker å arrangere i tre år først, men håpet er at det skal bli permanent. Klimaet i Nord-Norge om sommeren passer godt for rytterne, og det nordnorske landskapet skaper en spektakulær ramme for arrangementet.

– Hvordan var det å være med som fotograf?

– Det var en litt anderledes jobb og en fantastisk opplevelse. Jeg skulle dekke rittet kontinuerlig, så leveringstempoet var høyere enn jeg er vant med. Men samtidig skulle bildene være mer dvelende, og fange stemninger og landskap. Jeg skulle også fortelle historien om livet rundt rytterne. Jeg synte det var kjempegøy å jobbe med landskap på denne måten, og jeg ble presset til å levere mye på kort tid. Jeg tror ikke jeg tok dårligere bilder av den grunn, men jeg ble tvunget til å jobbe mer fokusert og hele tiden ta raske avgjørelser. Et ritt varer tre til fire timer, og da er det den tiden du har tilgjengelig. Man må utnytte alle lysglimt, man må være 100% fokusert.

– Blir det flere oppdrag?

– Det var mange hundre frivillige som holdt hjulene i gang, og folk jobbet i månedsvis for at alt skulle fungere optimalt. Jeg kunne godt tenke meg å få jobbe med disse menneskene igjen. Det var en fantastisk gjeng av frivillige som ga alt for å skape en fin opplevelse for andre. For meg var det inspirerende å jobbe i et slikt miljø. Finner vi en løsning i fremtiden, så er jeg med.

www.bergsmo.no
www.arctic-race.no

Martin er opprinnelig fra Peru, men har vært bosatt I New York siden 1991. Han har sin bakgrunn som både fotograf, arkitekt og foreleser, men hans fokus er primært fotografiet. I hans nye serie Opus Incarnate har han lagt kameraet på hylla og nærmet seg mediet på en ny måte:

– Å fotografere er for meg en form for flukt, sier Martin. – Enten til en idealistisk drøm eller et mareritt. Arbeidet mitt er ofte introspektivt, og under prosessen utvikler jeg en for for visuell besettelse over både hverdagslige ting, og vanlige mennesker.

I sitt siste prosjekt, kalt “Opus Incarnate” ble han besatt av ideen om ikke å bruke kamera, og resultatet kaller han “scannografier”.

– Jeg brukte kun en bordskanner, ingen ekstern belysning, ingen objektiver eller blender å kontrollere. I dette arbeidet oppdaget jeg hva jeg vil kalle “stearinlysets magiske rike”. Slik kan man, gjennom å sette spørsmål ved metoder og prosedyrer, utvider sine egne grenser.
Resultatet er en fasinerende serie men kontemplative bilder inspirert fra maleriets verden.

www.cocomartin.com