Jeg skrev i går en kommentar hvor jeg trekker i tvil at badeferiebildene av kongefamilien som Se og Hør har publisert er ulovlige å vise. Publisering  er i følge åndsverksloven lovlig uten den fotografertes samtykke når bildene må antas å ha “allmen og aktuell” interesse. Borvik utdyper sitt syn i en kommentar her på Fotografi.no.

Privatlivets fred

“Spørsmålet om publisering av bilder avgjøres ikke alene på grunnlag av åndsverksloven § 45c. Også reglene om privatlivets fred i straffeloven § 390 og skadeserstatningsloven § 3-6 setter grenser, uten at jeg tror at vurderingene etter de ulike bestemmelsene vil falle forskjellig ut”, skriver Borvik blant annet.

“Det faktum at bildene er tatt i skjul, er selvsagt ikke i seg selv avgjørende for spørsmålet om de lovlig kan publiseres. Mitt poeng er bare at når bildene er tatt i skjul, og den avbildede ikke har fått noe forvarsel om at vedkommende blir tatt bilde av, vil den senere offentliggjørelsen av bildene lett kunne representere et særlig intensivt inngrep i privatlivets fred”, fortsetter han.

Borvik er heller ikke enig i at fotograferingen i seg selv bare vil være ulovlig dersom det er satt opp et skilt med fotoforbud, eller dersom man trosser politisperringer. “Straffeloven § 390a setter forbud mot “plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd” som krenker en annens fred, og jeg er av den oppfatning at svært nærgående fotografering – altså den klassiske paparazzi-fotograferingen – vil kunne rammes av denne bestemmelsen”, skriver han, men understreker at dette neppe vil være tilfellet i vår sak, siden bildene nettopp ble tatt i skjul.

Følg debatten her.

Fotografiet har hatt mange stilskapere, men ikke alle er like kjente. Den italienske fotografen Felice Quinto – som døde nylig, 80 år gammel – krones ofte som den første paparazzo. Han beskrev imidlertid seg selv som en cacciatore (jeger) eller en fotografo d’assalto (angreps-fotograf), der han kjørte Via Veneto opp og ned på sin knallrøde Moto Guzzi Lusso motorsykkel – på jakt etter snikbilder av kongelige, filmstjerner og andre kjendiser som elsket natten i Via Venetos kafeer og klubber. Dette var i 1950-årene da Italia var et billig land å produsere film i, der Romas Cinecittàs filmstudioer var blitt Italias Hollywood, og der Romas søte natteliv var alle synders arnested.

Quinto var med i en gjeng unge, vakre og pågående fotografer som fanget Federico Fellinis oppmerksomhet utenfor Café de Paris på Via Veneto. Kanskje ble ideen til filmen «La Dolce Vita» født akkurat der. Filmens hovedperson – den patetiske, men svært sympatiske sladrespaltejournalisten (som spilles av Marcello Mastroianni) – fotfølges av en pågående og «blitz-rett-i- ansiktet» fotograf som Fellini ga navnet Paparazzo. Quinto, som kjente Fellini, likte å tro at denne fotografen var basert på ham. Men filmens Paparazzo figur er nok inspirert av hele ulveflokken med unge italienske fotografer, som hadde lært at med rask transport og et kamera med kraftig blitz, var det penger å tjene. Paparazzi-journalistikken var født, og den var bl.a. inspirert av Paris-baserte Magnum Photos og Paris Match. Poserte og retusjerte kjendisportretter var ut, leserne ønsket bilder som fortalte en historie – fortrinnsvis av det skandaløse slaget.

Quinto var født og oppvokst i Milano. Han gikk i mekanikerlære, men foretrakk å bruke tiden i farens fotobutikk. Gnisten var tent. Da han flyttet til Roma i 1955, imponerte han sine nye fotografvenner med en splitter ny Rolleiflex, og ble raskt en del av gatefotograf gjengen. En innpåsliten slusk var han imidlertid ikke, derimot høflig, alltid korrekt i sine skreddersydde italienske dresser. På nettene deltok han i det utsvevende liv i Roma, og kom tett på byens celebriteter. At han lurte i buskene nattestid, brukte forkledninger, og betalte for informasjon om hvor kjendisene befant seg til enhver tid, var ren paparazzi pionerånd. Bildene solgte han til den italienske sladrepressen. Mest kjent er han for bataljen med «La Dolce Vita» stjernen Anita Ekberg, som han hadde fotografert i armene på en gift filmprodusent. Han været imidlertid enda mer sensasjonelle bilder, og sammen med en kollega lurte de utenfor Ekbergs hus tidlig på morgenen. Ekberg oppdaget dem, ble rasende som en furie, og – barbent og i finkjolen – angrep hun Quinto. Episoden er velkjent – ikke minst fordi Quintos kollega fotograferte opptrinnet. Bildene gikk verden rundt. Quinto var også først ute da han i 1962 fotograferte Richard Burton og Elizbeth Taylor «nokså tett sammen». At de var mer enn venner ble en sensasjon den gangen.

Quinto emigrerte til USA i 1963, der han først begynte å jobbe for Associated Press. Han dekket bl.a. John F. Kennedys begravelse og borgerrettighets-bevegelsen på 1960-tallet, og fikk faktisk en pris for et av bildene sine. Det fikk han ikke for snik-bildet av den døde kroppen til pave Paul VI, idet man tar mål av ham til kisten. Bildet var sjokkerende for mange og skapte mye diskusjon i USA. Det ble aldri trykket i Italia.
Quinto er aller mest berømt for sine bilder fra klubben Studio 54 i New York. Studio 54 var som nattklubber flest – inntil Quintos kjendisbilder gjorde klubben til en av verdens meste berømte treffsteder. Det var en utrolig timing fra Quintos side å fange oppblomstringen av et dekadent sosialt liv. Bildene hans av bl.a. Liza Minelli, Bianca Jagger og andre stjerner – påkledd og avkledd – sementerte klubben som disko-galskapens høyborg. – Den høflige avstanden i Studio 54 var rundt to meter. Jeg fikk et bilde av puppene til Ali McGraw på den avstanden. Ikke noe problem, sa Quinto. «Verdens beste klubb gjennom alle tider», skrev Vanity Fair som trykket sider på sider med Quintos bilder.

– Det er intet vennskap i natten, sa Felice Quinto – som idag beskrives som «den første paparazzo». Han var med på å skape selve kjendismyten – i sine skildringer av «den åndelige tomheten mellom glamour og desperasjon», som han selv uttrykte det