Aktuell kommentar:
Morten M. Løberg

Skjønt saken mot Costume ble en kostbar affære. Baard Lunde måtte nemlig dekke Costumes saksomkostninger på flere hundre tusen kroner. Og også i saken mot Eger ødelegger saksomkostningene toltalregnskapet for fotografen, men Lunde har gjennom tre rettssaker lykkes i å få nedfelt viktige prinsipper vedrørende opphavsrett som gjeldende norsk rettspraksis.

Han sitter igjen med et økonomisk tap til tross for at han hver gang er blitt tilkjent erstatning. Hva i all verden er det han gjør feil?

I saken mot Costume – som hadde gitt Lundes bilder av Jenny Skavlan til VG uten å innhente fotografens tillatelse – ble han tilkjent erstatning. Ikke bare det, for første gang i norsk rett ble det fastslått at en fotograf kan kreve tillegg i prisen ved uhjemlet bruk. Selv om et tillegg på 50 % mer eller mindre har vært praksis i mange år har det aldri blitt fastslått i retten at fotografen har krav på dette. Sånn sett var Costume-dommen viktig for norsk fotografer.

Sakomkostningsfella
Baksiden av medaljen var at Lunde ble dømt til å betale Costumes saksomkostninger for både tingretten og lagmannsretten. Det var fordi kravet hans i utgangspunktet var mye høyere enn det han ble tilkjent i lagmannsretten. Erstatningsbeløpet retten kom fram til var mer i tråd med Costumes tilbud til Lunde tidlig i prosessen (de innrømmet å ha krenket fotografens opphavsrett), og dermed vant ikke Lunde fram med sitt (høye) krav. Da er det slik at han må dekke motpartens saksomkostninger – selv om du altså blir tilkjent erstatning og lykkes i å få knesatt viktige prinsipper.

Derfor er den en fryd å lese dommen fra Oslo tingrett der Baard Lunde blir tilkjent erstaning fra Eger som brukte Lundes bilder i en pressemelding uten at avtale var inngått om slik bruk. Tingretten bruker ikke mange linjene på å fastslå at Lunde har krav på tilleggsvederlag fordi bruken var uhjemlet (det framgår av dommen at tingrettdommeren hadde lest Costume-dommen grundig). Dermed kan vi slå fast at et tillegg på 50% for uhjemlet bruk nå er som rettspraksis å regne.

Eger hadde engasjert Lunde til å fotografere Therese Johaug som Eger har en sponsoravtale med. Bildene ble brukt i magasinet Eger. Deretter sendte Eger bildene ut sammen med en pressemelding uten at slik bruk var tilbørlig avklart med fotografen. De avtalte også at ett av bildene av Johaug kunne brukes på reklamesøyler i Oslo. Her var man enige om tilleggshonoraret, som oversteg hva selve fotograferingen hadde kostet, en faktura Eger betalte. Det de glemte, var å oppgi fotografens navn.

Etablerer rettspraksis
Dommen i Eger-saken er interessant på to måter: For det første blir fotografen tilkjent en erstatning for den uhjemlede bruken av bildene til pressemeldingen som langt overgår prisen for selve fotograferingen, og som også overgår det avtalte honoraret for bruken på reklamesøylene. Til nå har oppdragsgivere generelt  argumentert hardnakket for at gjenbruk ikke skal koste mer enn 50% av opprinnelig honorar – og det har vært vanskelig for frilansere å få gjennomslag for mer, unntatt i helt spesielle tilfeller. Denne dommen knuser denne tankegangen. Lunde får fullt medhold i at hans forretningsmodell er å utføre selve fotograferingen rimelig – for deretter å tjene penger på videre salg av bildene.

Ikke ulikt slik de fleste portrettfotografene tenker! Fotograferingen i seg selv er ikke avskrekkende dyr, det portrettfotografen tjener penger på er etterbestillinger!

Bransjen ikke hørt
Tunge bransjevitner som var stevnet av Eger for å bevitne prakisisen med 50 % av opprinnelig honorar ved gjenbruk er ikke blitt hørt av Oslo tingrett. Blir dommen stående (ankefristen er ikke utløpt) er et viktig prinsipp nedfelt. Den som vil yppe seg mot dette i fremtiden må gjøre det i lagmannsretten.

Det andre viktige elementet i dommen er at Baard Lunde blir tilkjent 5.000 kroner i ekstra vederlag fordi Eger (eller reklamebyrået?) glemte å oppgi fotografens navn da bildet ble brukt på reklamesøylene. Har det skjedd tidligere at en fotograf har fått medhold i retten på dette? Jeg tror ikke det. Det er svært vanlig at fotografens navn ikke blir oppgitt, men når dette har vært en del av en diskusjon om uhjemlet bruk av bilder har det ofte vært et forhold fotografen har brukt som et forhandlingskort for å få til en avtale – framfor å gå til søksmål.

I kjølvannet av rettsaken mot Costume – hvor Baard Lunde røk på saksomkostningene fordi han hadde vært vel frisk i kravet sitt – sa motparten i ettertid at Lunde hadde vært i overkant stridbar og konfliktsøkende. Mulig det, men hvilken kylling hadde oppnådd å få knesatt et prinsipp om at for eksempel utelatelse av å oppgi fotografens navn faktisk koster penger? Ingen jeg vet om har kjørt dette så beinhardt tidligere. Da kan du ikke være konfliktsky.

Det er lett å si i ettertid at kravet hans mot Costume var for friskt til å lykkes. Norsk rettspraksis er ganske edruelig når det kommer til erstatningssummer. Det burde kanskje Lundes advokat ha tenkt på. Det beste rådet den gang hadde sikkert vært å godta forlikstilbudet, rettens avgjørelse var temmelig lik dette tilbudet. Men det er etterpåklokskap. Og uten rettssak ville vi ikke fått knesatt prinsippet om 50 % tillegg for uhjemlet bruk. Nå har fotografer en lagmannsrettsdom å vise til.

I saken mot Eger vant Lunde fram med sitt krav. Grunnen til at han ikke får dekket sine saksomkostningr fullt ut er komplisert jus, her henviser jeg til dommen. Summasummarum sitter Lunde også her igjen med et lite tap, selv om han ble tilkjent nærmere 70.000 kroner i erstatning, vederlag og saksomkostninger (Lundes advokatregning var høyere enn dette).

Unødvendig ripe i lakken
Nå er det ikke direkte stilig selv å bli domfelt i samme sak for å ha krenket andres rettigheter!

Lunde hadde lagt ut faksimile av Eger magasin på sin hjemmeside, etter avtale med reklamebyrået. Da konflikten var et faktum og saken ble brakt inn for retten, trakk Eger tilbake denne tillatelsen. Det rettet ikke Lunde seg etter. Retten dømte derfor – i samme sak – Lunde til å betale Eger 3.000 kroner i erstatning for å ha krenket deres rettigheter. “Brudd på god forretningsskikk”, heter det. Skal du være de ideelle rettigheters edle ridder bør du i det minste holde din egen sti ren.

Men det skal ikke frata Baard Lunde kred for å ha gjort mye for fotografenes rettslige stilling –på mindre enn ett år! Dommene, som han har betalt dyrt for, vil være gode verktøyer for fotografer i fremtidige konflikter – alldeles gratis. Dommene gir  fotografer gode argumenter som kan brukes med stor tyngde i prisdiskusjoner. Det naturlige hadde vært at disse sakene hadde vært ført med en av fotograforganisasjonene som hjelpeintervenent (medsaksøker). Går det galt, tar organisasjonen regningen. Da slipper enkeltpersoner å ta personlig økonomisk risiko (Røeggen-saken mot DNB vedrørende tvilsomme spareprodukter, der Forbrukerombudet var hjelpeintervenent,  er et godt eksempel). Baard Lunde har ikke søkt slikt samarbeid – og det kryr ikke av rike fotograforganisasjoner heller.

Baard Lunde fortjener takk for at han er stridbar. Rettssalen er en forholdsvis ukjent arena for de fleste av oss, så det er fort gjort å gjøre feilvurderinger eller taktisk ukloke valg. Jeg skulle ønske fotograforganisasjonene kunne bidra til et spleiselag slik at Lunde i hvert kommer ut av det uten økonomisk tap. Kanskje Norske Fagfotografers Fond kan bidra? Jeg hadde vurdert å søke hvis jeg hadde vært Baard Lunde.

Morten M. Løberg

Redaktør

Du kan laste ned dommen her: https://www.facebook.com/groups/265808230193889/429284403846270/?notif_t=group_comment_reply

Dette er et foredrag som er obligatorisk for studentene ved Bilder Nordic School of Photography, men som denne gang er åpnet for tidligere studenter og andre interesserte.

Temaene som vil bli tatt opp denne kvelden er åndsverkloven og fotografens rettigheter i forhold til denne, forskjellen på fotografiske bilder og fotografiske verk, rettigheter  til egnt arbeid, hensyn ved publisering av modeller, erstatningskrav og viktigheten av å inngå skriftlige avtaler.

Foredraget holdes i Bilder Nordics lokaler i Kongens gate 3 i Oslo onsdag 10. oktober kl. 17. Du melder deg på her. Foredraget er gratis.

Redaktør Tore Holter skriver i siste utgave av Fotografi om frilansfotografen Daniel Morel som ligger i rettsstrid med Agence France-Presse. Saken har versert for amerikansk rett i drøyt to år uten at det har kommet til noen avklaring. Her er historien:

12 januar 2010 ble Haiti rammet av et jordskjelv som tok livet av 316 000 mennesker. Frilansfotografen Daniel Morel (tilknyttet Corbis) var i Port-au-Prince da jordskjelvet startet, men unnslapp med livet i behold. Han var imidlertid den første fotografen som tok bilder av de enorme ødeleggelsene.

Etterhvert lastet han opp 17 bilder på Twitter, fordi han ønsket at verden skulle få vite om katastrofen raskest mulig. Noe senere ble disse bildene kopiert av en annen Twitter-bruker under navnet Lisandro Suero fra den dominikanske republikk. Og ikke mange timene etter lastet Vincent Amalvy, Agence France-Presse direktøren for Nord- og Sør-Amerika, ned ni av disse bildene i den tro – i følge ham selv – at det var Suero som var fotografen. Bildene ble sendt videre til andre samarbeidende bildebyråer som Getty Images, WAPIX og Imageforum – som i sin tur sendte bildene til en rekke aviser, bl.a. Washington Post.

Medhold i første runde

Amalvy hevdet senere at han først dagen etterpå (13 januar) ble oppmerksom på at det var Morel som hadde tatt bildene. Man sendte korrigerende opplysninger til alle involverte parter slik at bildene ble kredidert Morel. Morel på sin side hevder at han ble kontaktet av Amalvy på morgenen 12 januar med spørsmål om han hadde bilder av jordskjelvet, og om han kunne sende dem til ham. Morels argument blir da at Agence France-Presse  (AFP) visste at det var Morel som hadde tatt bildene før de lastet dem ned fra Twitter og distribuerte dem. Ifølge Morel er Agence France-Presse her ansvarlig for bevisst tyveri av opphavsrett. I fjor slo en distriktsdomstol i New York fast at AFP ikke har kunnet vise til at de hadde tillatelse til å bruke Morels bilder.

Denne saken har nå versert i rettssystemet i drøye to år uten at man er kommet til enighet. Og jussen har etter hvert blitt så komplisert at det er de færreste som makter å følge med. Men faktum er at dersom retten finner det bevist at det har forekommet et brudd på loven om opphavsrett, kan den gi en lovbestemt erstatning på mellom 4500 og 240 000 kroner for hvert copyright-lovbrudd. Det ville gi Morel en maksimal erstatning på 120 millioner kroner. Det er viktig å merke seg at alle – både de som har distribuert og de som har trykket bildene – da må betale erstatning.

Forsett?

Morels advokater tar imidlertid enda hardere i. Dersom det kan bevises at bildene ble brukt vel vitende om at det var Morel som hadde tatt dem – og brukt dem uten hans tillatelse – kan retten gi Morel en erstatning på så mye som 900 000 kroner for hver misbruk av opphavsrett. Da snakker vi om en erstatning på nærmere 700 millioner kroner. Det ville – om en slik dom gikk gjennom – være fotohistoriens største erstatningssum. Det er heftige tilstander i USA. Retten har foreløpig ikke gitt beskjed om når det vil falle en dom i denne saken.

Om det ligger en moral i dette må det være at fotografer må være forsiktig med å laste opp bilder på sosiale nettsteder. Mange tror nemlig at opphavsrett ikke gjelder på nettet, og at det er fritt frem å stjele bilder. Men, opphavsrett gjelder også her, som i alle andre sammenhenger.

Kommentar: Morten M. Løberg

En viss fartstid i norske rettsaler – både som meddommer, sakkyndig, vitne, saksøker, saksøkt og som tilhører/journalist – har lært meg en ting: Skal du mene noe om en rettsavgjørelse må du enten ha fulgt saken eller lest dommen. Lunde-saken er helt klart en slik sak. Mange av uttalelsene og kommentarene som har falt i ettertid har liten rot i virkeligheten.

Dette har hendt

Baard Lunde fotograferte Jenny Skavlan for det Bonnier-eide magasinet Costume, på oppdrag for bladet. Costume ga Lundes bilder videre til VG, som laget et oppslag på Costumes intervju med Skavlan. Costume glemte å spørre Lunde om det var greit å gi bildene til VG. Costume har innrømmet tabben, erkjent at det er brudd på Lundes opphavsrett og at fotografen har krav på erstatning. So far, so good.

Lunde krevde 500.000 kroner i erstatning da partene møttes i forliksrådet. Da dette ikke førte fram, tok han ut stevning mot Bonnier Media for Oslo tingrett. I stevningen var erstatningskravet redusert til 150.000 kroner.

I rettsmeklingsmøtet forut for hovedforhandlingen la Lunde fram et forlikstilbud på 50.000 kroner, inklusive merverdiavgift, renter og sakskostnader for forliksråd og tingrett. Bonnier tilbød 30.000. Det ble ikke noe rettsforlik, men forholdsvis kort tid etter – og før hovedforhandling i tingretten – tilbød Bonnier 10.000 i erstatning og 40.000 til dekning av sakskostnader.

Lim i kuleramma?

Da er det ikke lenger så lett å skjønne at det ble noen rettsak, for her må saksøker ha sølt lim i kuleramma si. Kr 10.000 pluss kr 40.000 er da vitterlig kr 50.000 – nøyaktig den samme summen Lunde hadde foreslått en måned tidligere. Man må trygt kunne si at motparten har kommet saksøker i møte. Men Lunde ville i retten.

Tingretten dømte Bonnier Media til å betale Lunde 10.000 i erstatning. Men Lunde ble dømt til å betale motpartens saksomkostninger på ca. 140.000 kroner.

Det er ikke alltid så enkelt å fastsette riktig erstatning. Men i dette tilfellet var partene enige om hvilket prinsipp som skulle legges til grunn, nemlig merverdien VG-oppslaget skapte. Det aktuelle nummeret av Costume genererte ca. 50.000 mer i nettosalg enn gjennomsnittssalget. Retten kom fram til at bildene bidro til 9.292 kroner – og satte erstatningen skjønnsmessig til 10.000 kroner. Lunde vant altså saken og ble tilkjent 10.000 i erstatning. Malurten i begeret er at han ble dømt til å dekke Bonnies sakskostnader. Så rent økonomisk tapte han så det suste. Og så kan man naturligvis mene at 10.000 i erstatning er for lite. Men lagmannsretten drøfter altså dette veldig grundig og begrunner sin avgjørelse (se utdrag av dommen under).

Kaster bort rettens tid

Det er ikke vanskelig å skjønne rettens avgjørelse: Når du har foreslått et forlik på 50.000 – og senere blir tilbudt 50.000 – er det ingen grunn til å gå til sak. Retten liker ikke å kaste bort tid på saker hvor partene faktisk er enige. Retten sier videre at Lundes erstatningskrav var for høyt, og han vant derfor ikke fram med sitt opprinnelige krav på 150.000 kroner, ei heller “merverdien” VG-oppslaget skapte (drøyt 50.000 kroner). Det han vant fram med var  at opphavsretten hans  var krenket og at han hadde krav på erstatning på 10.000 kroner, men dette var ikke bestridt av motparten. Igjen, retten liker ikke at rettsalen blir brukt til å slå inn åpne dører.

Borgarting lagmannsrett forkastet enstemmig Lundes anke over dommen i tingretten. Saksomkostningene han må betale, både sine egne pluss morpartens, er dermed vokst til over 600.000 kroner.

I følge Dagbladet har ikke Lunde bestemt seg for om han vil anke til Høyesterett. En slik anke er etter min mening fåfengt. Han har fått ettertrykkelig medhold i at hans opphavsrettigheter er blitt krenket. Han er blitt tilkjent erstatning. Beløpet framstår som rimelig ut fra rettens drøftinger slik det framkommer i lagmannsrettsdommen. Vi har ikke “amerikanske tilstander” i Norge med fantasierstatninger. Mange rettsavgjørelser gjennom årene viser nok at norsk rett ikke ønsker slike tilstander heller.

Forlagsdirektør Gry Bjørhovde i Bonnier Media sier i en kommentar til Dagbladet at Lunde underveis i prosessen ble tilbudt en betydelig høyere sum enn de 10.000 lagmansretten nå har tilkjent ham, men at han ikke var interessert. “Jeg skjønner at det fra Lundes ståsted er surt å sitte igjen med våre saksomkostninger, men vi mener at hans manglende kompromissvilje har ført oss dit vi er i dag”, sier hun.

Det er nok noe i det. Dommen slik den framstår er god for fotografiets opphavrettslige stilling og god for en edruelig erstatningspraksis. Mye tyder på at Lunde får hjelp av fotografkolleger til å dekke sakskostnadene. Det er solidarisk og fint, men saken bør også være en påminnelse om at det kan bli dyrt å være stridbar hvis saken ikke står sterkt nok. Mange har gitt uttrykk for at Lunde har hatt en dårlig advokat. Ut fra det som er sakens faktum i følge dommen fra lagmannsretten (se utdrag under) tviler jeg på at en annen advokat kunne gitt et annet utfall.

Lang fartstid i retten har lært meg en ting til: Det er vanskelig å spå utfallet av en tvist før avgjørelsen foreligger. Så man skal aldri si aldri, men jeg tviler sterkt på at Lundes sak tillates fremmet for Høyesterett dersom han anker videre. Høyesteretts kjæremålsutvalg vil nok høyst sannsynlig avvise den.

Morten M. Løberg

Redaktør

Her finner du et redigert utdrag av lagmannsrettens drøfting av saken og premissene for dommen:

Lagmannsretten, som har kommet til samme resultat som tingretten, bemerker:
Partene er enige om at Bonnier har krenket Bård Lundes enerett etter åndsverksloven til å råde over fotografiene av Jenny Skavlan ved å overlate fotografiene til VG.
Lunde har krevd nettofortjenesten ved Costumes rettsbrudd etter åndsverkloven § 55 andre ledd, alternativt har han krav på vederlag for bruken etter ulovfestede regler.
Lagmannsretten behandler som tingretten først kravet om betaling av “nettofortjenesten ved den ulovlige handling”, da den potensielt kan være større enn vederlaget for bruken av bildene.
Kravet på nettofortjenesten gjelder uavhengig av om krenkeren har vært i god tro, men med de begrensninger som følger av kravet til årsakssammenheng. Kravet har ikke et pønalt preg.
Det er gjort gjeldende at det ved vurderingen av nettofortjenesten må tas hensyn til at Costume har hatt en fordel tilsvarende hva det ville kostet å annonsere over to sider i VG, og at dette normalt er en kostnad i størrelsesorden 500.000 kroner. Kravet om vinningsavståelse er likevel begrenset til 150.000 kroner.

Lagmannsretten finner ikke at annonsekostnader er et relevant moment ved vurderingen. Det er opplyst at Costume ikke bruker annonser som salgsfremmende tiltak, og med dengruppe magasinet henvender seg til, jenter i alderen 14 til 25 år, ville VG uansett ikke vært et aktuelt annonseorgan hverken over to sider eller i mindre format. Manglende “treffsikkerhet” som annonseorgan skyldes også at VG selges på mindre steder over hele landet og når et langt større publikum enn Costume som stort sett omsettes i byer og større tettsteder.

Lunde har ellers søkt å forankre kravet i at Costume har hatt en kommersiell fordel av oppslaget i VG. Lagmannsretten må legge til grunn at det var VG som tok initiativet og at presentasjonen i VG må sees som redaksjonell. Det er nok så at Costume som andre medier har en langsiktig profileringsfordel av å bli omtalt i andre medier, men lagmannsretten finner ikke at det er riktig at domstolene “omklassifiserer” medias eget skille mellom kommersielt og redaksjonelt stoff. Det er i alle tilfelle ikke grunnlag for å gjøre det her. Fordelen av omtale må i stedet komme i betraktning ved vurderingen av den konkrete salgsfremmende effekt.

Lagmannsretten bygger på at oppslaget i VG har hatt en salgsfremmende effekt for dette nummer av Costume. Det er enighet om at februarnummeret av Costume hadde et salg over gjennomsnittet for året som medførte en økt nettofortjeneste på 55.754 kroner. Lunde mener det er grunnlag for at han han skal tilkjennes hele beløpet. Bonnier har innvendt at meromsetningen skyldes flere forhold.

For tingretten gjorde Bonnier gjeldende at meromsetningen kunne tilbakeføres til fire forhold:
 Navnet Costume på forsiden var uthevet med et såkalt folietrykk, som gir en slags metallisk effekt. Det gjør at bladet skiller seg ut fra andre i mengden og derfor selger bedre enn vanlig. Trykkekostnadene øker da med rundt 50.000 kroner, noe som gjør at denne effekten bare brukes av og til.
 I januar/februar avholder Costume et arrangement kalt Costume Awards, som Costume kaller “motebransjens viktigste prisutdeling” og som blir omtalt i media.
 Idolstatusen til Jenny Skavlan.
 VG-oppslaget, men med en halvdel på bildene og den andre på intervjuet.

Bonnier har ikke anket tingrettens dom, og har anført at lagmannsretten kan bygge på tingrettens vurdering som la vekt på tre forhold:
Retten er enig i at det spesielle folietrykk som var påført førstesiden av denne utgivelsen og som det er oppgitt bare brukes et par ganger i året, sannsynligvis ga ekstra oppmerksomhet. Retten er også enig i at Costume Award arrangementet har bidratt til salget av denne utgaven av bladet. Men retten er ikke enig i at virkningen av Jenny Skavlans idolstatus blant mange unge må komme i fradrag idet idolstatusen også øker verdien av oppslaget i VG der Lundes bilder inngår. Hvis det antas at hver relevant faktor har bidratt likt til det økte salget, og det deretter gjøres fradrag med en halvpart for at VG-oppslaget omfattet både bilder og intervju, utgjør den antatte nettofortjenesten kr. 9 292. Retten legger dette beløpet til grunn som uttrykk for nettofortjenesten etter § 55 andre ledd.

Lunde på sin side har vist til litteratur og rettspraksis som gjelder samvirkende skadeårsaker, særlig til Erling Monsens doktoravhandling “Berikelseskrav, vederlagskrav og vinningsavståelseskrav”, 2007. Monsens punkt 9.2.2 gjelder om utmålingen skal baseres på en differansevurdering. Overført til vår sak er det anført at VG-oppslaget er “vesentlig” nok til at Lunde skal ha hele nettofortjenesten på 55.754 kroner.

Lagmannsretten konstaterer at i dette tilfellet er partene enige om at utgangspunktet for vurderingen er 55.754 kroner. Beløpets størrelse og nøyaktigheten gjør skjønnet enklere enn mange andre skjønn som domstolene må foreta. Lagmannsretten legger til grunn at det er relativt enkelt å identifisere de faktorer som kan ha virket inn. De må alle anses som selvstendig virkende årsaker som samlet har bidratt til resultatet. Alle de tre faktorer tingretten har lagt vekt på, har med stor sannsynlighet samlet bidratt til beløpet. Det er ikke mulig å si noe sikkert om hvor mye de hver for seg har virket inn, men et skjønn gående ut på at de alle tre har hatt omtrent like stor betydning og at betydningen av VG-oppslaget må fordeles med en halvpart på bildene, må anses som godt innenfor det forsvarlige.

Tingretten har omregnet den antatte nettofortjenesten til 9.292 kroner, men ettersom det dreier seg om et skjønn, anser lagmannsretten at 10.000 kroner kan være passende som uttrykk for Costumes nettofortjeneste etter § 55 andre ledd. Tingretten har bygget på at ingen av bildene ble vist på VGs nettutgave. Det er ikke riktig, men de ble tatt bort svært fort, og lagmannsretten anser ikke at visningen der har hatt nevneverdig betydning.
Alternativt har Lunde krevd vederlag etter ulovfestet rett for bruken av bildene fastsatt etter rettens skjønn med inntil 80.000 kroner. Bonnier har ikke anket og holder seg også her til tingrettens vurdering på 10.000 kroner.
Lagmannsretten anser at kravet gjelder de tre bildene VG gjenga basert på originalen oversendt av Costume, men ikke faksimilen av “coveret”, ettersom VG har full anledning til å bruke faksimiler fra andre trykksaker.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at Bonniers innvendinger om at VG kunne ha brukt faksimile av alle bildene i stedet for å få dem oversendt fra Costume, er hypotetisk og ikke kan føre fram. Bonnier må her finne seg i å bli vurdert ut fra hva Costume faktisk valgte å gjøre, nemlig å oversende bildene, noe som for øvrig også gir en bedre kvalitet ved gjengivelsen i VG.

Bonnier har anført at Lunde ikke ville ha krevd noe vederlag hvis Bonnier hadde tatt kontakt før bildene ble oversendt til VG, og da tvert i mot ville ha vært fornøyd med ytterligere spredning. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det ikke kan legges vekt på et hypotetisk samtykke.

Lagmannsretten bygger på at når det i dag inngås avtale om bruk av bilder, omfatter avtalen vanligvis også gjenbruk. Det ble ikke gjort her, men det får likevel en viss betydning for vurderingen. Lagmannsretten bygger på at det ikke i noe fall er grunnlag for at Lunde skal ha noe mer for gjenbruken enn det han har krevd av Costume. I faktura fra Lunde 17. november 2010 er leie av studio oppført med 2.400 kroner, utlegg til mat til 200 kroner, fire bilder à 2.500 kroner til i alt 10.000 kroner, samt “cover” til 5.000 kroner. Det vil si at han har fakturert bildene med 15.000 kroner. Costume på sin side mener at dette er for mye og må baseres på Costumes vanlige vederlag på 1.500 kroner per bilde. Fratrukket utgifter til studio og mat, vil Costume betale 9.000 kroner for fire bilder og “coveret”. Middelverdien av uenigheten om bildene er 12.000 kroner, men det må tas hensyn til at VG ikke brukte fire, men tre bilder og egentlig ikke skal belastes for “coveret”.
På bakgrunn av vitneførselen og bevisene for øvrig anser lagmannsretten at markedsprisen for gjenbruk er omtrent halvparten av prisen for første gangs bruk. Selv om man da legger til grunn alle fire bilder og også “coveret”, som altså tilsier en middelverdi på 12.000 kroner, vil det halve bli 6.000 kroner. Basert på vitner både fra Costume og andre, legger lagmannsretten til grunn at det også er en “markedspris” for den tabben det er å bidra til gjenbruk uten tillatelse, og at det tilsier et påslag på rundt femti prosent, det vil si 3.000 kroner. Med den usikkerhet som gjør seg gjeldende, er det etter lagmannsrettens mening ikke riktig med noe regnestykke, vederlaget for gjenbruken settes skjønnsmessig til 10.000 kroner. Det er det samme beløp som tingretten på et annet grunnlag – det også forsvarlig – kom fram til.

Dette innebærer at lagmannsretten både basert på kriteriet nettofortjeneste og vederlag for gjenbruken, har kommet fram til at Bonnier skal betale Lunde 10.000 kroner, det samme som han fikk i tingretten. Anken over realiteten har da ikke ført fram og den blir å forkaste.

Når det gjelder sakskostnadene nevner lagmannsretten at i rettsmeklingsmøte i Oslo tingrett 20. oktober 2010 tilbød Lunde et forlik:
Saken løses ved at saksøkte betaler motparten kr 50.000. Saksøker vil trekke det varslede vederlagskravet for saksøktes krenkelse av saksøkers varemerke.

Bonnier tilbød:
Saken løses ved at saksøkte betaler motparten kr 30.000,-.

Etter dialog/e-postutveksling mellom partene, sendte Bonniers prosessfullmektige e-post til Lundes prosessfullmektige 30. november 2010 der han tilbød 50.000 kroner, hvorav 10.000 kroner som kompensasjon for bruk av bildene, mens 40.000 kroner gjaldt dekning av sakskostnader. Det kom ikke til forlik. Lagmannsretten finner det ikke riktig å legge vekt hverken på Lundes eller Bonniers forlikstilbud ved avgjørelsen av sakskostnadene

Bonnier har vunnet ankesaken og Lunde må erstatte Bonnier sakskostnadene, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, da lagmannsretten ikke finner at det er grunnlag for å anvende noen unntaksbestemmelse.

Dommen er enstemmig.