Sammenligningen blir naturligvis blodig urettferdig. Det er stor forskjell på å sitte på med den amerikanske presidenten i hans pansrede limousine og å stå på fortauet å smelle av noen bilder i det han raser forbi. På den annen side: Når det finnes så mange gode bilder av Obama – uansett om fotografene som har tatt disse bildene er priviligert – blir det enda mer uforståelig at en jury som forutsettes å kjenne den internasjonale fotojournalistikken velger et tilfeldig snapshot av en passerende president som Årets bilde her hjemme.

Alene med Obama

Og selv om flere av Callie Shells Obama-bilder – hun har fulgt Obama fra før han kunngjorde at han ville stille som demokratenes presidentkandidat – er ganske ordinære og nærmest litt forutsigbare, er det noen perler innimellom. Og det skulle bare mange når du er alene med presidenten i Det ovale rom eller får en halvtime i baksetet av limousinen. Når du er med inn i kommunikasjonssentralen på Air Force One på strengt hemmelig og farlig tur til Bagdad, eller når du dekker Obama på statsbesøk – utstyrt med et eget merke som forteller at du er klarert til å være nær presidenten. Ikke en gang Secret Service rører deg – når du er presidentens faste fotograf.

– He was an underdog in the beginning, forteller Callie Shell. – Alt dreide seg om Hillary Clinton. Kanskje det var derfor jeg ble interessert i å dekke Obama, sier hun. På dette tidspunktet arbeidet hun for Time Magazine, som litt motvillig gikk med på prosjektet. De har neppe angret. Til å begynne med var det bare Obama, kona Michelle og Callie Shell i bilen. Siden vet vi alle hvordan det gikk. Da nominasjonen var et faktum og selve valgkampen mot John McCain startet, var Shell og Obama allerede gamle kjente.

Callie Shell skildrer presidenten også i øyeblikk hvor trettheten og fustrasjonen er tydelig. – Var det noe du ikke fikk lov å fotografere? spørres det fra salen i Litteraturhuset.

– Nei, men han fortalte meg en gang av når han sovnet sittende så hadde kona fortalt at geipen datt ned og han ble sittende med åpen munn. “For meg er det ikke så viktig, men kanskje ikke Michelle ville likt å se et slikt bilde publisert”, sa han. And believe me, når han sovner sittende så detter geipen ned!

Alene på jobb

For et år siden besøkte Chris Morris Dok10 med bildeprosjektet “The Presidency”. Morris hadde da fulgt George Bush de siste månedene av hans siste periode som amerikansk president. Også Morris hadde rimelig god adgang til det aller innerste – og begge disse prosjektene har resultert i et bildemateriale ingen annen kommer i nærheten av. Personlig synes jeg Morrs hadde mer personlig nerve i sine bilder enn Shell, men begge har naturligvis sitt knippe av blinkskudd. Det hvite hus ser åpenbart verdien av at de til enhver tid sittende presidenter blir grundig dokumentert, også gjennom mer “hverdagslige” bilder og ikke bare de offisielle håndhilse-greiene og portrettene.

– Å være USAs president er kanskje den ensomste jobben jeg kan tenke meg, selv om du er omgitt av mennesker hele tiden, sier Callie Shell. – Og du vil aldri få til alt du ønsker deg. Da jeg fotograferte Obama og Bush sammen i Det hvite hus forut for Obamas innsettelse var Bush den blideste av alle. “It´s over and I am free. Free at last”, sa han lettet så alle rundt ham hørte det.