Den norsksvenske naturfotografen Terje Hellesø er tatt med buksa nede. Han har spesialisert seg blant annet på bilder av gaupe og mårhund. Det er bare en hake ved det hele: Han møtte dyrene på internett, ikke i skauen.

Bildene han fotograferte i naturen var – dessverre – uten gaupe

Ikke det at han ikke har vært ute i naturen, men bildene han fotograferte der var – dessverre – uten gaupe. Fint da at det finnes godt av gaupebilder på nettet, de fleste sikkert fotografert i en eller annen dyrepark. Disse bildene har Hellesø rappet.

Skjønt, stopp en hal. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen, ellers bærer det skjevt ut fra hoppet. Hellesø har ikke gjort noe juridisk feil. Det er nemlig full adgang til å “rappe” deler av andre fotografers bilder og benytte disse bildelementene i et eget “verk”. Det eneste som kreves er at det skapes et nytt bilde (et nytt “verk” i opphavsrettslig forstand). Og det må det jo sies at fotografen i høyeste grad har gjort.

Men det han har gjort er juks, og han sier da også selv: – Jeg har lurt alle.

Hans tvilsomme praksis er brudd på naturfotografenes egen, strekte etiske kodeks. Det blir litt som doping, det er ikke alle preparatene som står på idrettens egen anti-doping liste som nødvendigvis er ulovlig å dytte i seg. Det er ikke narkotika heller. Men idretten har selv bestemt at du ikke får konkurrere hvis du har brukt preparater eller ytelsesfremmende teknikker – fordi idretten skal være ren. Slik er det også med naturfotografi, fotojournalistikk og all annen fotografi som skal være sannferdig: Du får ikke lov å manipulere fram resultatet.

Det han har gjort er juks

Denne gangen kan vi trygt plassere ansvaret der det hører hjemme, på andre siden av grensen. For sånt noe har ikke vi hos oss. Nei, i hvert fall ikke som vi vet om. Riktignok har vi hatt episoder med naturfotografer som har jukset, men da snakker vi om å lokke til seg dyr og skape spesielle situasjoner ved hjelp av åte, om å filme svake eller syke dyr som er lette å snike seg innpå, og slike triks. Og for noen år siden forsvant den velrennomerte naturfotografen Sverre M. Fjeldstad rett ut av norsk naturfoto-offentlighet etter å solgt bjørnebilder fra Trysil til VG. Materiale som deretter ble lagt fram viste med overveiende grad av sannsynlighet at bildene var fotografert i en bjørnepark i Sverige. Fjeldstad innrømmet aldri å ha jukset, men selv fototydere i forsvaret konkluderte med at bildene høyst sannsynlig var fotografert i bjørneparken. Senest for noen uker siden forsvarte Sverre M. Fjeldstad seg i radioen med at påstandene bare ble satt fram for å skade ham. Mon det?

Vi har også flere plagiatsaker knyttet til norsk naturfoto, hvor naturtegnere og malere har forsynt seg av bilder uten å spørre om lov først. Og i disse tilfellene var ikke den “kunstneriske” nerven påtagelig nok til å kalle kopiene for “nye verk” – altså var det plagiat.

Men manipulerte bilder – hvor innholdet er dramatisk endret i Photoshop – det har vi ikke sett eksempler på her hjemme ennå. I hvert fall er ingen tatt på fersken.

Vi har ingen garanti for noen ikke vil jukse

Alle har nok retusjert bort en sjenerende kvist, men å kopiere inn ei gaupe? Arild Hansen i bildebyrået Samfoto har nok rett når han i går uttalte her på Fotografi.no at selvjustisen blant norske naturfotografer, særlig de som er organisert i Norske naturfotografer, er høy. Slikt driver man ikke med – og her finnes det nok av dyktige (og ikke minst kunnskapsrike) naturfotografer som ville sagt fra hvis en “konkurrent” åpenbart jukset. Det skal Hansen være glad for, for en stor del av omsetningen i Samfoto er knyttet til nettopp naturfoto. En lignende skandale her som den vi har sett i Sverige ville ikke bare vært ødeleggende fot fotografen, det hadde ikke akkurat styrket aksjene i Samfoto heller.

Hvordan kan man hindre juks med bilder som må være sanne? Svaret er jo at du kan ikke hindre det. Manipulasjonen kan være umulig å se. Det eneste som hjelper er streng selvjustis – som i Norske naturfotografer. “Sanne” bilder blir til syvende og sist helt avhengig av fotografenes egne holdninger. Heldigvis er det slik at digital teknikk, som gjør det enkelt å jukse, har bidratt sterkt til at rutinene er skjerpet inn. Norske pressefotografer har klare regler for hva som er tillatt eller ikke. Enkelt sagt kan vi si at grensen går ved retusj og mild justering av fargegjengivelse og kontrast. Å ta bort eller legge til slik at bildets innhold endres er ikke godtatt – og det gjøres da heller ikke. I hvert fall ikke så vidt vi vet.

For usikkerheten må vi uansett leve med. Vi har ingen garanti for noen ikke vil jukse. Terje Hellesø har naturligvis gjort dette med åpne øyne, han har visst hva han har gjort og han har visst hva hans kolleger mener om det. Han har tatt en kalkulert risiko fordi fristelsen har vært sterkere enn hans moralske og etiske ryggrad, selv om han gir uttrykk for det motsatte. – Vi naturfotografer får aldrig glömma det ansvar vi har med våra bilder; både ur ett dokumentärt och konstnärligt perspektiv, sa han etter å ha blitt tildelt prisen Årets naturfotograf i Sverige. Den prisen gjør han sikkert lurest i å returnere før den blir tatt fra ham.

”En veiviser for unge lesere” skrev forlaget en gang på omslaget til en av Ragnar Frislids mange bøker. Det kan også stå som en karakteristikk av sam’fotografen selv. Da Ragnar døde sist måned mistet vi en nestor innen norsk naturfoto, skriver Ingrid Ellingsen, Svein Erik Dahl og Arild Hansen i Samfoto i et minneord.

Ragnar Frislid var født i 1926 gikk som ung fra å være skogsarbeider til å bli journalist i Dagbladet. Siden var han redaktør både i Norges Jeger- og Fiskerforbunds tidsskrift, i Den norske Turistforenings magasin og i Norges Naturvernforbunds medlemsblad.

“Han var ikke bare en dyktig fotograf, men en særs allsidig formidler av norsk natur: Han bidro til fjernsynsprogram, med kåserier i radioen, artikler i utallige publikasjoner – og utga en rekke bøker om natur, naturvern og friluftsliv, skrivere Frislids samarbeidspartere i Samfoto og fortsetter:

“Ragnar var sentral da norske naturfotografer på 70-tallet organiserte seg. Han var en av Norske Naturfotografers første formenn. Og det var i kjelleren hjemme hos ham den første felles bildesamlingen ble bygget opp. Der drev kona Reidunn Naturfotografenes Bildebyrå i nær ti år.

Dette var grunnlaget for det som i dag er naturfoto-samlinga i Samfotos arkiv. Da naturbildene på tampen av 80-tallet ble innlemmet i Samfoto ble Ragnar også viktig for byrået; både som aktiv sam’fotograf og som en særs inspirerende gjest ved lunsjbordet. Han var godt voksen da han sluttet seg til Samfoto, – men stilte med utpreget ungdommelig glød og pågangsmot.

I foreningen Norske Naturfotografer ble han hedret med æresmedlemsskap. I 1995 mottok han også Den Norske Friluftslivsprisen: – Karakteristisk for Frislid er hans naturglede og dype respekt for alt som lever og gror, og et aldri sviktende engasjement for at naturen skal kunne gå i arv til glede for nye generasjoner, het det i begrunnelsen.

Med sin pionerinnsats bidro han til å legge grunnlaget for mye av det vi jobber med, vi som er glade i norsk natur og naturfoto.”