Kommentar: Morten M. Løberg

Alle som søker stipend eller støtte til et eller annet aktverdig fotoformål kan bli skuffet om søknaden blir avslått. I så måte har jeg all grunn til å glede meg over at Norske fagfotografers fond (Norges fotografforbund) fant å støtte en minneutstilling med Bjørn Høgranns fotografier – som jeg har vært delaktig i. Desto mer underlig er det at Norsk fotografisk fond (Forbundet Frie fotografer) – hvor Høgrannn organisasjonsmessig hørte hjemme – fant å avslå å støtte utstillingen.

 Smålig av Norsk fotografisk fond

Bjørn Høgrann var aktiv som fotokunstner i en årrekke og hadde flere sentrale tillitsverv, blant annet som styreleder i Forbundet frie fotografer (FFF). Høgrann døde i 1999 og minneutstillingen er min idé. Det er jeg som har kuratert – som det vel heter på fint – utstillingen som nå vises i Fotografiens hus i Oslo. Således er det også jeg som har undertegnet søknadene om økonomisk støtte til prosjektet, og jeg skal i utgangspunktet være svært forsiktig med å mene noe om behandlingen og utfallet av egne søknader. Dette bør stipendkomiteene og fondsstyrene som hovedregel få avgjøre selv uten innblanding fra andre – aller minst søkerne selv.

Men det finnes unntak. Norsk fotografisk fonds avslag framstår som usedvanlig umusikalsk når vi tar i betraktning at fondet og FFF kan takke nettopp Bjørn Høgrann for alle millionene de opp gjennom årene har mottatt i statlige vederlagsmidler. Det var nemlig Høgrann som på 1970-tallet forhandlet fram – på fotografenes vegne – den vederlagsordningen fotografer i dag nyter godt av. Uten denne vederlagsavtalen ville det ikke eksistert noe Norsk fotografisk fond, og hverken Fotogalleriet eller FFF ville hatt driftsmidler.

Første fotokunstner med garantiinntekt

Når det samtidig forholder seg slik at Bjørn Høgrann var den første fotografen som ble tildelt garantert minsteinntekt som fotokunstner – noe som var en milepæl og vel må sies å være en solid anerkjennelse av hans kunstneriske virke – framstår det som både historieløst og smålig av Forbundet frie fotografers eget fond å avslå å støtte en utstilling av hans arbeider.

FFF har siden 1980-tallet utviklet seg til å bli en snever kunstnerorgasnisasjon som ikke lenger ivaretar hele det fotografsike kunstfeltet, men bare en liten del av det – nemlig den såkalte kamerabaserte, nye og ofte konseptbaserte kunsten. Mye av det som FFF støtter i dag kan knapt karakteriseres som fotografi i det hele tatt, og foreningens historie har åpenbart gått i glemmeboka for lenge siden. Jeg vedder på at ingen i styret i FFF i dag en gang vet hvem stifterne av FFF var. Det er i utgangspunktet ikke noe galt i å være opptatt av kamerabasert samtidskunst – for all del – men fotografisk kunst er mer enn dette.

 FFF er smalsporet og historieløse

At Norsk fotografisk fond og FFF ikke bryr seg om foreningens tidlige historie og verdsetter de kunstnerne som banet vei er ikke bare skammelig, men det er også i strid meg fondets egne vedtekter. Her heter det at midlene – blant annet – skal gå til “prosjektstøtte og utstillingsstøtte”. I år skal fondet dele ut godt over 600.000 kroner. Dette er ikke fondets eller FFFs penger – det er ikke en gang medlemmenes penger – det er ALLE norske fotokunstneres penger, stilt til rådighet av den norske stat, enten søkerne er medlemmer i FFF eller ikke.

Dersom det er slik at fondet ikke støtter prosjekter som ivaretar norsk fotokunst fra nybrottstiden på 1970- og 80-tallet må jeg si de tolker sine egne vedtekter på en spesiell måte.

Morten M. Løberg

Redaktør