Kommentar: Morten M. Løberg

Ingen skandinaviske aviser vil publisere bildene hans, heller ikke hans egen avis Aftonbladet. De har utelatt to av bildene helt, sladdet andre. Norske medier har ikke vist noen av de omstridte bildene.

World Press Photo-konkurransen har fungert som et smutthull hvor Hammarström har fått publisert bilder som pressen ikke kan bruke – noe fotografen naturligvis har vært klar over.

Så hvorfor ta bildene da?

Her må vi skille mellom selve fotograferingen i seg selv og det å publisere bildene. Å fotografere er ikke ulovlig, med mindre man befinner seg på et område med fotorestriksjoner – enten det er på privat eller offentlig grunn – eller fotograferingen skjer i såkalt ”ond hensikt”, altså spionasje. På det tidspunkt Hammarström tok sine bilder på Utøya var det ennå ikke opprettet noen sikkerhetssone rundt øya (politiet hadde andre ting å tenke på). Fotografen hindret heller ikke redningsmannskapenes eller politiets arbeid. Han gjorde altså ikke noe ulovlig, men ble allikevel oppbrakt av politiet og bortvist fra området.

Ivrig fotograferende kloss på drepte ungdommer

Bortvisningen hadde sin bakgrunn i at selve fotograferingen ble oppfattet som svært støtende av vanlige mennesker som deltok i redningsarbeidet, og av politiet. Det er lett å forstå i og med at fotografen over tid var blitt iaktatt ivrig fotograferende kloss på de døde ungdommene. Man kan selvfølgelig diskutere grunnen til bortvisningen, men alle har jo å rette seg etter politiets pålegg, noe også fotografen gjorde.

Hammarström kan ikke klandres for at han ikke har etterkommet politiets pålegg om aldri å publisere bildene. Et slikt pålegg har ingen juridisk bindende kraft. Det blir mer å betrakte som en henstilling. At fotografen velger å ikke etterkomme den blir fotografens valg. Det er fotografen eller redaktøren som til syvende og sist gjør de presseetiske vurderingene vedrørende bruk, ikke politiet.

Det er først når Hammarstöms bilder blir publisert at det blir problematisk for alvor. Publiseringen krenker vanlige leseres anstendighetsfølelse – og virker invaderende. Det hele framstår som grovt spekulativt, og oppleves støtende og sårende for pårørende og de mange andre som faktisk kjenner igjen de døde på bildene.

Netthinner av stål

Fotografen krenker altså de menneskene – det publikummet – han skal betjene. ” Min oppgave er å rapportere fra alle hendelser uansett hvor fryktelige de er”, sier Hammarström selv. ”Uansett finnes det ingen “lesere som jeg skal betjene”. Jeg forteller de historiene jeg tror er viktige”, sier den norske fotojournalisten fotografen Morten Hvaal på sin Facebook-side.

Det er en snedig måte å ”make shit shine” på. Alt fra uanstendig oppførsel på et åsted til publisering av bilder knapt noen vil se og som ingen ansvarlig redaktør vil trykke, blir et slags hellig oppdrag – uten andre oppdragsgivere enn fotografen selv. Dette er gutta som har opplevd alt, som har sett alt – og som tåler alt. De lider av en fotografisk senskade: De har fått netthinner av stål.

De har blitt kyniske historiefortellere frikoblet fra leserne de ønsker å nå – for de vil vel at bildene de tar skal bli sett? Uansett hva opinionen mener har disse fotografene bestemt – på vegne av oss alle – at ingen synsinntrykk er for sterke til å publiseres. Såpass må vi tåle! Bilder av døde mennesker er da ingenting, se bare hva som publiiseres i andre land! Og hvorfor bråke med Utøya-bilder når vi daglig ser bilder av bombeofre og drepte soldater? I uka som gikk viste NRK videoopptak et dødt barn med tydelige splintskader etter nok et Assad-styrt angrep i Syria.

 Vanskelig balansegang

Balansegangen er vanskelig. Skal pressen vise en grusom virkelighet vil bildene være grusomme. Nærhet til begivenhetene spiller inn. Pressens egne etiske retningslinjer (Vær Varsom-plakaten) nevner spesielt hensynet til pårørende. Pårørende til terrorofre i fjerne land påvirkes ikke av bilder trykt i Norge. Og pårørende til Utøya-ofre påvirkes ikke nødvendigvis om bilder herfra publiseres i aviser i fjerne land. Vurderingene blir ekstra vanskelige når ting ligger tilgjengelig på nettet – slik tilfellet er med Niclas Hammarstöms Utøya-bilder.

Når dette har skjedd har vurderingene etter mitt syn sviktet flere steder. Hammarström burde selv innsett hvor følsomt dette er og unnlatt å sende bildene til konkurransen. Her etterlyser jeg hans etiske dømmekraft, hans sunne fornuft og ydmykhet. Videre etterlyser jeg juryens vurderingsevne. Hammarstöms bilder er ikke spesielt gode. Han har ikke gjort noe annet enn å avfotografere ei strand. Hendelsene på Utøya er – dessverre – unike. Hammarströms bilder er slett ikke det. Juryen i World Pres Photo Contest har kåret en av de værste hendelsene i 2011, ikke de beste bildene.

Morten M. Løberg

Redaktør

PS: Enkelte har åpenbart lest min artikkel “Prisvinner-fotografen ble bortvist” som et uttrykk mitt personlige syn – at jeg synes det er helt i orden at fotografen ble bortvist og at politiets pålegg om ikke å bruke bildene nærmest var juridisk bindende. Artikkelen refererte hva som faktisk skjedde da fotografen ble bortvist, basert på opplysninger fra kilder som ikke ønsker å stå fram, men det er altså deres versjon artikkelen bygger på. Dette kom dessverre  ikke fram i artikkelen.

Niclas Hammerström har fått 2. premie i gruppen nyheter serie i årets World Press Photo Contest. Bildene viser blant annet identifiserbare døde personer på Utøya.

Hammarström og flere andre medarbeidere fra Stockholmsavisen Aftonbladet kom til Gardermoen i halv syv-tiden på kvelden 22. juli. De fikk straks etter ankomst nyss om skyting på Utøya og valgte å reise direkte dit i stedet for å reise inn til Oslo sentrum hvor de egentlig hadde tenkt seg.

Lokal småbåtfører

Framme ved Utøya fikk de svenske pressefolkene en lokalperson med båt til å kjøre seg ut til Utøya. Den nå terrorsiktede Oslomannen var på dette tidspunktet blitt anholdt av beredskapstroppen fra politiet. Ingen norske pressefolk eller fotografer var så tett på Utøya så tidlig som Hammarström, som i praksis hadde fritt spillerom.

På et tidspunkt blir båten med Hammarström oppbrakt av en annen båt med blant andre tre polititjenestemenn fra beredskapstroppen Delta. Hammarström hadde da blitt observert helt inne i strandkanten på nordsiden av Utøya, bare ti meter fra en rekke drepte ungdommer som ligger der. Politiet reagerer kontant på det de opplever som en helt uakseptabel framferd og krever umiddelbart Hammarströms kamera utlevert. Politiet blir hurtig klar over at de ikke har hjemmel til å kreve dette, og gir i stedet fotografen et muntlig pålegg om ikke å benytte bildematerialet. Politiet begrunner pålegget med presseetiske hensyn. Hammarström og følget hans blir deretter bortvist fra området, et pålegg de etterkommer.

Hammerström har tidligere jobbet i krigsområder, men forteller til NRK.no at han opplevde hendelsene på Utøya langt sterkere.

– Det var mange motiver der som var så grusomme at jeg rett og slett ikke kunne ta bilde. Det er også mange fotografier fra den kvelden som jeg i ettertid har valgt å fjerne fra bildeserien, forteller han til NRK.no.

Fotografens opptreden på åstedet og i ettertid har opprørt flere som var vitner til fotografens arbeidsmetoder.

Jan Helin, sjefredaktør i Aftonbladet, skriver derimot i sin blogg at “Niclas bilder bidrar starkt till att förstå det obegripliga och fasansfulla på Utöya. Hans agerande och fotograferande är genomprofessionellt i det allra svåraste tänkbara nyhetsläge”.

Det har ikke lykkes Fotografi.no å få kontakt med Niclas Hammarström.

Se også Klassekampen i dag.

Kommentar: Morten M. Løberg

Jeg prøver så sant det er mulig å unngå å publisere saker eller kommentarer uten bilder – vi er tross alt et fotonettsted – men i dag er det med fullt overlegg. Det den svenske frilansfotografen Niclas Hammarström har gjort kan etter min oppfatning karakteriseres som likskjending. Jeg klandrer ham ikke for å ha fotografert mot Utøya med kraftig teleobjektiv fra båt, men jeg klandrer ham for å ha deltatt i en fotokonkurranse med bilder som er så spekulative at ikke en gang hans egen avis Aftonbladet ville trykke dem. I tillegg er ikke bildene spesielt gode.

Hammarströms bilder viser døde mennesker på Utøya. Mange er lett identifiserbare. I ett tilfelle er ansiktet synlig.

Plikt til ikke å publisere

De etterlatte som har ønsket det har i ettertid blitt informert om hvor deres døde ble funnet, og mange av de etterlatte har vært på Utøya. For dem er denne kyniske bruken av bilder – som høyst sannsynlig er ulovlige å publisere i Norge – et slag i ansiktet.

Tidligere har Dagsavisen og Stavanger Aftenblad blitt felt i Pressens Faglige Utvalg for bruken av et bilde fra Regjeringskvartalet hvor det ligger en død person i forgrunnen. Personen er ikke umiddelbart identifiserbar, men for de pårørende som ble informert var det ingen tvil. Det var da også den avdøde kvinnens ektemann som klaget avisene inn for utvalget.

Utvalgets uttalelse er nådeløs: PFU mener at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet. Det er Vær Varsom-plaktens punkt 4.6 som er sentral her: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

“Vanhelligelse av avdødes kropp”

En dom i Pressens Faglige Utvalg betyr ikke at avisene er dømt i juridisk forstand. Hammarströms vinnerbilder blir sannsynligvis aldri publisert i Norge. Dagbladet skrev om saken i går, men uten å vise bildene eller fortelle hvor de kan finnes. Hadde en norsk avis publisert bildene ville de risikert å bli saksøkt eller tiltalt. Jeg vil tro at jussen knyttet til enten likskjending eller privatlivets fred kunne vært aktuell lovanvendelse her. Likskjending innebærer ikke nødvendigvis fysisk skjending. Likskjending i juridisk forstand er “ulike former for vanhelligelse av den avdødes kropp.”

Spekulativ kyniker

Niclas Hammarstöms bilder er ikke spesielt gode. Han har avfotografert stranda på Utøya. Jeg er redd juryen i World Press Photo Contest har gjort den samme tabben som juryen i Årets Bilde her hjemme også har begått tidligere: Man kårer den mest medieomtalte hendelsen, ikke det beste bildet. Terroranslagene 22. juli ble også mye omtalt internasjonalt. Slik sett har juryen i World Press Photo Contest ikke evnet å se forskjell på en grufull og mye omtalt hendelse og noen temmelig ordinære bilder fotografert av en fotograf som tilfeldigvis var ved Utøya den  skjebnesvangre dagen.

Det er ofte vanskelig å vurdere hvilke bilder som kan publiseres og hvilke som ikke kan det. Terskelen for å vise bilder av drepte mennesker er lavere hvis hendelsen er langt unna. Norske aviser viser bilder av sultofte og krigsofre i fjerne land, mens de samme avisene blir felt i Pressens Faglige Utvalg for å vise et bilde fra Regjeringskvartalet med en død person i forgrunnen. På den ene siden må jo pressen kunne vise hva som faktisk skjer, på den andre siden ønsker de fleste å bli skjermet for de mest spekulative utslagene. I tilfellet Niclas Hammarstöm er det ikke bare de pårørende til Utøya-ofrene som som blir støtt når han bruker bildene sin til å høste ære og heder som vinner i en prestisjetung fotokonkurranse. Mange vil nok bare anse ham som en kynisk, spekulativ fotograf.