– Løberg (født 1953) er en slags «dark horse» i norsk fotografisk kunst. I over 40 år har han dyrket sin egen mer eller mindre abstrakte, forenklede motivverden Men like under overflaten finnes en kompleksitet som peker ut over de enkle formene, skriver kunstkritiker Lars Elton om Løbergs bilder. – Når det lille omrisset av et fly så vidt rører borti en stor, sort form som fyller en stor del av flaten, blir bildet potent. Fantasien settes i sving. Muligheten for en katastrofe er nær. Lastebilen på en bro kan når som helst falle over kanten. Bildet er ute av balanse. Blikket blir konfrontert med en underliggende uro.

Løberg har utforsket det monochrome uttrykket i flere tiår, enten det har vært med pinhole-kamera i en utpost på Svalbard eller med digitalkamera i verdensmetropolen Paris. Han jobber like godt med flere prosesser som blandes og presenteres side om side.

– Sorthvittbildet har alltid vært mitt foretrukne medium, forteller Løberg. – På 1970-og 80-tallet betød det nitidig arbeid i mørkerom, en arbeidsform han fremdeles dyrker selv om de aller fleste arbeidene i dag fremstilles digitalt på kunstpapir. – Jeg elsker å komibinere de to teknikkene. – Ofte fotograferer jeg på film, som jeg fremkaller selv for hånd i mørkerom. Siden blir negativet skannet og bearbeidet digitalt, og denne kombinasjonsteknikken ivaretar fotografiets grunnleggende egenskaper samtidig som det byr på muligheter fotografen ikke hadde i mørkerommets dager.

– Enkelheten i arbeidene mine – og at jeg fascineres av «ikke-motiver» som tilsynelatende, men bare tilsynelatende, kan virke tomme og intetsigende – er et resultat av at jeg alltid søker motivets innerste kjerne. Jeg prøver å kryste ut noe verdifullt. Og selv om du sjelden ser mennesker i mine bilder, prøver jeg allikevel å formidle noe om menneskelige erfaringer. Dette står sentralt i alt mitt kunstneriske arbeid. Jeg søker et uttrykk som har en klangbunn i mitt eget sinn, og dermed også i andres – forhåpentligvis. For vi er ikke så forskjellige, vi mennesker, avslutter Løberg.

Utstillingen åpner torsdag 12. oktober klokken 18.00 og henger til 12. november.

www.qvalegalleri.no

Jeg sto med kameraet på stativ på en smal sidevei, og ventet på at Månen skulle komme opp bak de taggete fjellene. Klokka nærmet seg elleve på kvelden. Det var noen skarpe kuldegrader i lufta og helt skyfritt. Da spilte et fantastisk nordlys opp på himmelhvelvingen.

I hvert fall syntes jeg det var fantastisk, for jeg hadde aldri sett nordlys før. En fiolett og grønn lysharpe brukte hele himmelen som lerret. Jeg ble så fjetret av synet at jeg knapt merket at et eldre ektepar på kveldstur nærmet seg på hver sin sparkstøtting på den holkete veien. «Jøss, for et flott nordlys», sa jeg begeistret. De to gamle kikket opp og sa; «å ja, det er nordlys, ja». For dem var jo ikke dette noe uvanlig. Gubben var mer interessert i kameraet mitt, og lurte på om jeg kunne fotografere nordlyset med det.

Dette var på en tid da du måtte bruke svært lysfølsom fargefilm for å fotografere nordlys. Bildene ble gjerne litt dunkle, grågrønne og kornete. Jeg så jo nå ved selvsyn at bildene bare var en blek avskygning av virkeligheten. Det var jo mye flottere å se på, fremfor å prøve å fange det i et bilde som uansett ikke kunne gjengi opplevelsen. Og for å være ærlig, nordlysfotografering har ikke fristet meg i særlig grad senere, heller.

Og slett ikke i dag! Det ser ut som alle verdens digitalkameraer i dag er i stand til å gjengi nordlyset med en fargerikdom og en detaljrikdom som vi bare kunne drømme om i filmens dager. Og det har åpenbart vært en nordlys-rik høst. Facebook flommer over av nordlysbilder – fantastisk flotte nordlysbilder. Det er snart flere bilder av nordlys enn katter på Facebook.

Jo da, det blir flott og pent og alt det der. Men ingen ting kan måle seg med å oppleve et nordlys – in situ – som er som kraftig at det lyser opp hele det snødekte landskapet. Kameraet ble stående på stativet sitt til Månen kom opp, den gangen i Lofoten. Av og til synes jeg det er like greit å la kameraet hvile. Jeg husker det fantastiske synet som det var i går. Og når jeg tenker på det, kjenner jeg fremdeles kuldegradene nappe i kinnet. Et bilde er ikke det samme som å være der.

www.mortenloberg.no

Coverbildet er kanskje ikke så spesielt i vår Photoshop-tid, men det fungerer utrolig godt som platecover. En mann med vid skjorte som ligner en kjortel, padler i en trebåt på et tett lag av skyer, mot en vakker kveldshimmel. En manipulert visjon med nesten bibelske overtoner. Bildet er litt banalt, ikke helt uten elg i solnedgang-faktor, men fordi det står seg så godt sammen med tittelen og Pink Floyds musikkunivers, hever bildet seg over den slags bildeteori og analyse.

The Endless River er den siste plata til Pink Floyd, eller rettere sagt; det som er igjen av bandet. Det er ikke noen stor plate, mest bearbeidede, tidligere kasserte opptak fra 80-tallet, men omslaget appellerer sterkt til meg og gjør det til en “må ha” skive. Jeg blir carried away – av et bilde.

Pink Floyd har lang tradisjon for gode og spesielle platecovere, som ble til i tett samarbeid med grafikeren Storm Thorgerson og den engelske kunstgruppa Hipgnosis. Nå er Thorgerson død, og det er Simon Fowler (fotograf) og Ahmed Emad Eldin (idé og konsept) som har laget coveret til The Endless River. I god Storm Thorgerson-ånd kan vi nok trygt si.

Mange fotografer og designere fortvilte da CD-formatet kom. Tidligere hadde de jo kunnet boltre seg på store flak av noen LP-covere, mens CD-forpakningen var mye mindre. De klassiske platecoverene ligger da også tilbake i tid, i LPens tidsalder. To av dem er signert Thorgerson/Hipgnosis – for nettopp Pink Floyd; omslaget på Animals, hvor en lyserød gris svever på kveldshimmelen over Battersea Power Station i London, og mannen i dress i full fyr på Wish You Were Here. Thorgerson ville gjerne ha ekte opptak, ikke noe fotomontasje (dette var noen år før Photoshop). Men den oppblåsbare, lyserøde ballong-grisen over Battersea Power Station slet seg og forsvant før bildet var i boks, så der endte man til slutt  opp med å montere den inn i ettertid. Grisen som slet seg ble en fare for flyene på vei ut og inn til Heathrow, og det ble ikke noe forsøk nummer to. Mannen som står med dressen i full fyr er derimot ekte. Det er en profesjonell stuntmann som er modell, og like utenfor bildet står en brannmann klar med et brannslukningsapparat.

Det som gjør at jeg rives med av Pink Floyds covere – også denne gangen – er nok at den ofte surrealistiske (noen vil kanskje si psykedeliske) stemningen i musikken gjenspeiler seg i bildene. Det visuelle uttrykket og musikken blir ett univers. Ikke bare har Pink Floyd laget mye særpreget musikk – noen vil sikkert si kunst – de har også gitt oss noen av verdens mest spennende platecovere. Noen vil sikkert også kalle det for kunst.

www.mortenloberg.no

Jeg satt en dag og redigerte noen videoopptak fra Svalbard, noen korte snutter som er fine å legge inn som små avbrekk når jeg holder foredrag og viser egne bilder. Filmopptaket viste en vakker fjord omkranset av isbreer, det var vindstille og ikke en krusning på vannet. Langsom panorering fra en båt som glir stille gjennom sjøen blir spektakulære opptak. Her må det musikk til!

Klassisk norsk musikk, tenkte jeg, Svalbard er jo norsk. Og hva er vel mer norsk enn Kirsten Flagstad som synger Grieg, eller Geirr Tveitt eller noe annet norsk, tenkte jeg videre – og gikk ned til operaen i Bjørvika her i Oslo og kjøpte noen samle-CDer med gamle innspillinger med Flagstad. Det er jo ikke akkurat en vanlig dag på kontoret å sette seg ned og bare høre på musikk, så jeg så fram til en hyggelig formiddag.

Det var ikke lange musikksnutten jeg trengte, men etter flere timers lytting hadde jeg fremdeles ikke funnet noe jeg syntes passet. Jeg hørte gjennom deler av materialet på nytt, samtidig som jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke umiddelbart falt for noe av dette?

Til slutt måtte jeg bare innrømme for meg selv at jeg ganske enkelt ikke syntes dette var noe fint. Kirsten Flagstads stemme og stil passet rett og slett ikke til disse sangene. Stemmen er for markant og for teatralsk – annet enn til Wagner naturligvis, som var Kirsten Flagstads spesialitet. Men til klassiske, lyriske norske sanger? Nope.

Så jeg droppet Flagstad og fant noen moderne innspillinger med Marianne Hirsti og Solveig Kringlebotn i stedet. Helt annerledes stil, og perfekt lyd – jeg hadde nesten sagt dessverre. Knitringen på de gamle 78-platene på innspillingene med Kirsten Flagstad fra 1930-tallet hadde passet bra til det ville landskapet på Svalbard, men det hjelper ikke når hun ikke synger noe fint.

Det satt langt inne å si at Kirsten Flagstad ikke synger noe fint. Det er nok ikke særlig musikkpolitisk korrekt, heller. Det er nesten som å legge bort ei bok av en kjent og kritikerrost forfatter og si at; nei, denne var ikke særlig god. Har du noen gang lagt fra deg ei bok halvlest og begynt på noe annet? Jeg skal innrømme at jeg har gjort det flere ganger.

(Illustrasjonsbilde: Isfjorden, Spitsbergen, 2007 © Morten M. Løberg)

www.mortenloberg.no

Til den store retrospektive utstillingen med Henri Cartier-Bressons bilder på Centre Pompidou i Paris i sommer, ble det utgitt en stor, tykk bok om denne legendariske franske fotografen. Utstillingen – og boka – er den første virkelig store og brede presentasjonen av Cartier-Bressons livsverk etter at han døde for ti år siden. Noe lignende hadde vel knapt vært mulig i hans levetid, han var både kjent og beryktet for sin trang til å detaljstyre alt som hadde med presentasjonen av sine bilder å gjøre.

Henri Cartier-Bressons personlige bildestil blir av mange betraktet som bildekunst. Selv betraktet han seg nok mer som fotoreporter til å begynne med. Han var tidlig svært opptatt av komposisjon og bildeutsnitt, mindre opptatt av hvilken «bås» han hørte hjemme i. Boka, som jeg kjøpte da jeg så utstillingen i juni, tar utgangspunkt i dette og likestiller på mange måter fotoreporteren og kunstneren, uten å sette to streker under hverken det ene eller det andre. For spiller det nå egentlig noen rolle?

At mange fotografer selv har betraktet seg selv mer som fotojournalister enn som kunstnere betyr jo ikke at andre ikke kan oppleve bildene deres som kunst. Sebastiao Salgado er et godt eksempel. «Jeg er journalist», sa han – da gallerier og kunstmuseer over hele verden sto i kø for å stille ut bildene hans.

Henri Carier-Bresson er obligatorisk for alle som interesserer seg for fotografi. Jeg sitter her og leser, bestiller en kopp kaffe til, og når jeg løfter blikket ser jeg rett bort på Notre Dame. En perfekt setting for å lære mer om denne store fotografen. Og så slår det meg, etterhvert som jeg lærer mer om hans liv og utvikling, at dette burde jeg jo gjort for mange år siden! Jeg har vært lidenskaplig interessert i fotografi i femti år – men så lang tid tok det altså før jeg fant tid til å sette meg ned og virkelig studere en så betydningsfull fotograf. Det hadde jo vært mer naturlig å starte med ham!

Stipendoppholdet går ubønnhørlig mot slutten. Når dette skrives har fruen kommet ned og sammen får vi med oss alt mitt pikkpakk på flyet hjem. Når dette leses er jeg vel tilbake i Oslo – og utsikten til Seinen er byttet ut med Akerselva. Ikke misforstå meg, Akerselva er like fin! I hvert fall i mine øyne. Jeg har fått arbeidet godt i Paris, jeg har mye materiale med meg hjem og skal bruke ledige stunder framover til å bearbeide dette. Følg meg gjerne på Facebook (Fotograf Morten M. Løberg) og på hjemmesidene mine (www.mortenloberg.no).

Og så fikk jeg altså endelig lest meg opp på Henri Cartier-Bresson.

Fotograf Morten M. løberg har i sommer hatt aterlierleilighet i Paris og har hver uke skrevet reisebrev her på fotografi.no. Dette er siste reisebrev.

Det er nemlig hit man må for å få utstedt dette adgangskortet, selv om boka jeg er på jakt etter befinner seg i fotosamlingen til Bibliothèque Nationale, som ligger på en helt annen kant av byen. Det franske nasjonalbiblioteket er spredt på syv forskjellige avdelinger i Paris.

Nåvel, men det skal da vel ikke gå ut over meg at BnF/François Mitterrand er stengt på en helt vanlig hverdag! Så jeg tar metroen opp dit fotosamlingen befinner seg, nemlig BnF/Richelieu i rue Vivienne, og tenker at jeg uansett  – med eller uten kort – vil prøve å få studert den amerikanske fotografen Paul Strands bok «Tir a´Mhurain» med bilder fra Hebridene. Det er nemlig denne boka fra 1962, trykt i photogravure i Leipzig, som jeg er på jakt etter. Et søk på nasjonalbibliotekets hjemmesider har vist meg at de i samlingene sine har den utgaven som ble utgitt på Aperture forlag i 1968.

Det ordnet seg heldigvis, man er jo stipendiat i Paris! Rett fram og til venstre – nei, det var visst personalinngangen, til høyre da? Opp i andre, nei, tredje etasje og der er vel inngangen til lesesalen, eller? Først én skranke, så en til, og der finner man fram til boka jeg søker i datasystemet. Bare vent litt, s´il vous plaît – og etter en stund kommer bibliotekaren med boka! Litt høytidelig setter han den forsiktig ned på lesestativet på plass nr. 12 i lesesalen på Bibliothèque Nationale, département de la photographie.

Paul Strand (1890 – 1976) har alltid fascinert meg, selv om jeg aldri har skjønt ham helt. Ikke for det, bildene hans er ikke så kompliserte. Det er nettopp det kunstneriske uttrykket i alminneligheten i portrettene og landskapsbildene hans som, ja – forundrer meg. Er dette så stort, liksom? Er dette kunst? Solid fotografisk håndverk, fotografert med storformat-film, og rett-opp-og-ned. Deri ligger også den lavmælte kvaliteten i hans arbeid. Det tar litt tid å komme innpå.

Bildene fra Hebridene er Paul Strands kanskje mest kjente fotoprosjekt. Han bodde på en av øyene, South Uist, sammen med kona Hazel i tre måneder i 1956, og fotograferte åpne landskaper, portretter og detaljbilder av bygninger, redskaper og natur. Rett på sak, bare naturlig lys, og i sorthvitt. Tittelen «Tir a´Mhurain» betyr «landet av bøyd gress» på gælisk. Gresset som vinder bøyer er marehalm som det finnes mye av i de frodige, lavtliggende sandslettene på South Uist.

Photogravure var en overlegen trykkmetode på 1960-tallet, med en imponerende tonerikdom for sin tid. «Tir a´Mhurain» er en svært vakker bok! I dag er den et samleobjekt, og koster mellom 2.000 og 4.000 kroner, hvis du i det hele tatt får tak i den. Det er en utsøkt glede å sitte i ro og mak og kunne studere boka her i nasjonalbibliotekets stille lesesal.

Hø, hø, de skulle forresten bare visst i skranken at i disse samlingene finnes også tre av mine bilder! Det er litt mer pes å få ut disse naturlig nok, hvite bomullshansker og greier, men fotoavdelingens legendariske sjef gjennom mange år, Jean-Claude Lemagny, var en ivrig samler av fotografi på det franske nasjonalbibliotekets vegne. Som ung kunstner solgte jeg tre bilder til Bibliothèque Nationale i Paris tidlig på 1980-tallet, for en symbolsk sum. Det var jo stas å være ønsket i en av de viktigste offentlige fotosamlingene i Europa!

Jeg leverer boka tilbake i skranken uten å nevne at jeg altså er representert her jeg også, takker for hjelpen og tar metroen tilbake til studioet mens jeg føler at jeg forstår litt mer av Paul Strands fotografiske livsprosjekt. Grunnen til at jeg har fått ham litt på hjernen er et dokumentarprogram jeg så om ham («Under the Dark Cloth»). Jeg tar meg en pastis på stamkaféen på hjørnet før jeg rusler innom super´n og kjøper en flaske vin og en pose peanøtter. I kveld skal jeg nemlig se dokumentaren en gang til.

Bibliothèque Nationale Richelieu
département de la photographie
58 rue Vivienne
Metro: Linje 3 til Bourse

Dokumentaren kan du se her: www.youtube.com/watch?v=dP5YTqqoAqA

Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no. 

www.mortenloberg.no

Jeg har lenge studert de forskjellige turistbåtene som sammen med vanlig nyttetrafikk, seiler opp og ned på Seinen. Så i dag har jeg gått systematisk til verks, bokstavelig talt. Jeg har gått over alle broene mellom Pont Marie og Rue Solferino; Pont Louis Philippe, Arcole, Notre Dame, Pont au Change, Pont Neuf, Pont des Arts, Pont Carrousel, Pont Royal og Léopold-Sedar-Senghor – i et forsøk på å finne den «beste» broa å fotografere fra.

Det har blitt noen hundre digitale skisser! Jeg tenker på den amerikanske fotografen William Eggleston, som vitaliserte kunstfargefotografiet på 1970- og 80-tallet. Han har i alle år fotografert på negativ fargefilm – han fotograferer fremdeles i en alder av 75 år – og han kom tidlig fram til at han ikke ville ta mer enn en eksponering av hvert motiv. Hvorfor? «Fordi jeg sliter så fælt med å bestemme meg for ett bilde hvis jeg har mange alternativer å velge mellom». Jeg merket meg nettopp dette i en dokumentarfilm om Eggleston, som i første rekke fotograferer de stygge, industrielle områdene rundt Memphis, Tennessee, hvor han fremdeles bor.

Tidligere var det nok også et økonomisk aspekt, film koster penger. Da vi besøkte den aldrende fotografen Marc Riboud her i Paris for noen måneder siden, så jeg blant annet at han har rammet inn kontaktkopien av filmen han fotograferte i Eiffeltårnet i 1953, med det berømte bildet av maleren som svinger malerkosten der han balanserer elegant høyt oppe i tårnet – uten sikring av noe slag – med hatten på snei og sneipen i munnviken. Kontaktkopien viser at Riboud bare tok litt over 20 bilder i Eiffeltårnet denne dagen – altså ikke en gang en hel film med 36 eksponeringer. Han tok bare tre eksponeringer av det berømte motivet, som på mange måter har blitt selve «signaturbildet» hans. «The decisive moment» kalte Henri Cartier-Bresson det (eller det var vel helst noen andre som først sa det om hans bilder) – evnen til å se og trykke på utløseren akkurat i rette øyeblikk.

Dagens digitale fototeknikk gjør det mulig å ta hundrevis av bilder av samme motiv, uten at det koster noen verdens ting. Og her sitter jeg og kjenner på dilemmaene som stadig dukker opp når jeg skal velge det ene bildet av mange.

Men det er frivillig, jeg vet hva jeg gjør. Jeg har valgt å arbeide slik når jeg fotograferer digitalt. Jeg vil ha et stort utvalg bilder å velge blant, og jo mer jeg fordyper meg i et motivområde, jo flere eksponeringer tar jeg! Jeg er redd for ikke å få nok materiale. Derfor blir det 200 bilder, ikke 20.

En fin arbeidsdag som sagt. Jeg har kostet på meg å spise både frokost og lunsj ute i dag. For seks euro får jeg ferskt franskbrød med plommesyltetøy, et glass juice og verdens deiligste Americano på stamkaféen «L´Elephant du Nil» rett her borte ved Saint Paul. Og salatene er gode nesten hvor som helst, enten du tar en Cescar eller Nicoise – med et glass av husets røde til. Jeg drikker jo aldri vin til lunsj ellers, og har lurt litt på hvordan det han ha seg at det franske alkoholkonsumet statistisk sett ikke er større enn det norske. Det er fordi vin ikke regnes med! Det regnes i stedet som en naturlig del av det franske kostholdet, ikke spesifikt som alkohol.

Så da så. Jeg kom meg innomhus igjen før det begynte å regne. Det har vært veldig ustabilt vær en uke nå, så da er det vel lov med et glass vin til bilderedigeringa også. Jeg blir nok sittende litt utover kvelden. Le travail d’un bon jour.

Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no. 

www.mortenloberg.no

Det fungerer helt fint så lenge jeg bare skal framkalle film. Det har nemlig blitt noen ruller film – på gammeldags vis – her under mitt stipendopphold i Paris. Film har en særegen kvalitet som digitalt kan etterligne, men det er ikke det samme. Å fotografere på film påvirker dessuten måter du arbeider på. Jeg er kanskje litt ekstra skjerpet når jeg ikke får opp «fasiten» på en skjerm umiddelbart etter at bildet er fotografert. La meg ta et eksempel:

Jeg var en gang i Venezia i februar måned. Det var gufsent og tåkete. Natt og tåke i Venezia var en uslåelig kombinasjon, så jeg tok med meg et stativ, en Contax G2 med 35 mm objektiv, et par ruller ISO 400 film og begynte å fotografere – med snorutløser. Hvor lenge skulle jeg eksponere, mon tro? Mens lukkeren var åpen prøvde jeg å «kjenne» på hvordan det svake lyset gradvis bygde opp sitt avtrykk på filmen. Siden jeg har holdt på noen år, visste jeg av erfaring at jeg ville få et brukbart resultat enten eksponeringstiden var fem sekunder, 15 sekunder eller 30 sekunder. Men å treffe akkurat riktig, for å formidle akkurat den tåkete, mørke stemningen som var den natta – det var det alt dreide seg om. Å få et perfekt resultat på ren intuisjon…

Her i Paris har jeg nettopp framkalt ytterligere tre ruller film, som nå henger til tørk i dusjen. Kroppspleien får vente. For de teknisk interesserte: Opptak på Ilford HP5 Plus med et Nikon Nikkormat FTn speilreflekskamera og Nikkor 1.4/50 mm objektiv. Det er et veldig godt og skarpttegnende objektiv, selv om det er gammelt som alle hauger. Kameraet er fra 1960-tallet, objektivet er vel et tiår eller to nyere. Filmen er framkalt i Ilford Microphen 1+1 i 12 minutter.

Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no. 

www.mortenloberg.no

Noe av det fineste med å være stipendiat i Paris er muligheten til å se fantastiske utstillinger, og da fortrinnsvis fotografi siden det er det jeg driver med. Og det franske nasjonalmuseet for samtidskunst, Jeu de Paume ved Place Concorde, er ikke noe unntak. Museet viser veldig ofte fotografi (også historisk fotografi) og fram til september blant andre den ungarske fotografen Kati Horna (1912 – 2000).

Kati who? Jeg hadde ikke engang hørt navnet tidligere, mens flere av de mannlige fotografene hun pleide omgang med – og vise versa – er godt kjent: Robert Capa, André Kertész, László Moholy-Nagy og Brassaï. Ingen av disse var vel spesielt kjent for å sette kvinnelige fotografer foran seg selv.

Utstillingen med Kati Hornas bilder er både overraskende, visuelt spennende og veldig interessant sett ut fra tiden hun arbeidet i. Hun levde mesteparten av sitt liv i Mexico og var en del av det avatgardistiske kunstnermiljøet, sterkt influert av blant annet sovjetisk konstruktivisme, Bauhaus, surrealismen og den tyske «Neue Sachlichkeit». Alt dette er retninger som i sterk grad har påvirket fotografiet og formet fotografimediet til det vi ser i dag. Hadde det ikke vært for Horna og hennes samtidige hadde vel fotografiet blitt sittende fast i en sump i solnedgang, ei hengemyr av piktorialisme og romantikk! Kati Horna var en samfunnsengasjert, humanistisk fotograf med en uvanlig kunstnerisk kreativitet til fotojournalist å være, skriver kuratorene Ángeles Alonso Espinosa og José Antonio Rodríguez ved Museo Amparo i Puebla (Mexico), som har satt sammen denne retrospektive utstillingen av Kati Hornas bilder.

De aller fleste bildene på utstillingen er vintage-fortørrelser i forholdsvis små formater. De har et unikt uttrykk og kraft i seg som gjør inntrykk. Hvorfor har vi ikke hørt om Kati Horna tidligere?

Jeg har fulgt rimelig godt med på internasjonale fotofestivaler og viktige utstillinger, i hvert fall i Europa, siden midten av 1970-tallet, men kan aldri huske å ha sett Kati Hornas bilder hverken på fotofestivalen i Arles, på Photokina eller i de store museene og galleriene – før altså Museo Amparo og Jeu de Paume løfter henne fram i lyset. Jeg synes det er både underlig og skuffende. Kati Horna var «alive and kicking» på hele 1970-tallet, hele 80-tallet og mesteparten av 90-tallet, til hun døde 88 år gammel i 2000. Hun var aldri «guest of honor» hverken i Arles, i Perpignan eller noe annet sted jeg vet om.

Så det er nok dessverre slik at kvinnelige fotografer av Kati Hornas generasjon systematisk ble underkjent og forbigått, fordi de var kvinner. Gutta var mest opptatt av seg selv – som for eksempel Man Ray, som fikk æren for å ha gjenoppdaget solarisasjonseffekten, som han brukte i sin kunst. Men det var hans kvinnelige medfotograf og assistent, Elisabeth (Lee) Miller, som fant noen av Man Rays forkastede og ufikserte forstørrelser i papirkurven i mørkerommet, og som først ble oppmerksom på den utilsiktede effekten. Man Ray plukket opp bildene, fikserte og skylte dem – og signerte dem. Nå skal det sies at han videreutviklet oppdagelsen, han var jo en stor kunstner, men Lee Miller har først kommet til heder og verdighet i nyere tid – mye takket være sønnen Antony Penrose som iherdig drifter Lee Miller Archive og som driver hjemmet Farley Farm House i Sussex i England mer eller mindre som et museum. Mange av bildene fra 1930-tallet som er kreditert Man Ray, særlig kommersielle oppdrag, er faktisk fotografert av Lee Miller.

Som sagt, jeg detter fort av lasset når noen i dag sutrer og mener at kvinnelige fotografer lider i mannsdominerte redaksjoner og alt det tullet der. Men historisk har kvinnelige fotografer ofte blitt undervurdert. Her er en lenke til en veldig informativ video som Jeu de Paume har laget om Kati Horna-utstillingen: http://www.jeudepaume.org/index.php?page=article&idArt=2060.

Utstillingen vises til 14. september.
Jeu de Paume Paris
1 place de la Concorde
Metro: Linje 1, 8 eller 12 til Concorde
www.jeudepaume.org

Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no. 

www.mortenloberg.no

Hun ser litt sliten og rufsete ut, kvinnen i 60-årene som hver kveld ruller ut et gammelt teppe for å sove på det overbygde fortauet rett utenfor Cité des Art. Hun er slett ingen fiktiv figur, men en levende del av det store uteliggermiljøet i Paris. 10, 20 personer rigger seg til her hver kveld, i forståelse med kveldsvakta i resepsjonen. Om morgenen rydder de pent opp etter seg og forsvinner.

Det er dyrt å bo i Paris. Et plutselig samlivsbrudd kan være nok til at den praktiske hverdagen blir vanskelig. Eller hvis du mister jobben. Noen ser ut som helt vanlige folk, men sitter med vegger av gamle pappesker rundt seg, og en iPad i hånda. Andre bærer preg av langvarig alkoholmisbruk og et liv på gata. De som aldri greide å hanke seg inn igjen, som ikke har noen annen inntektskilde enn tigging.

De er langt fra påtrengende, tiggerne her i Le Marais. Jeg har begynt å gi til de faste i gata, der de sitter med en kopp foran seg og et lavmælt, forsiktig «monsieur?». Jeg synes jeg begynner å kjenne de litt siden jeg går her hver dag.

En dag hadde en av de virkelig slitne uteliggerne kollapset på plassen sin ved gatehjørnet borte ved Pont Marie. Han lå rett ut på ryggen og prøvde forgjeves å komme seg opp i sittende. Det var folk som tok seg av ham, heldigvis, jeg har jo ikke en gang lært meg nødnummeret her i Paris. Da jeg kom tilbake et kvarter senere var ambulansen på plass. Mannen satt på fortauet og spiste grådig ett eller annet fra et plastbeger som ambulansepersonalet hadde gitt ham. Kollapsen kunne jo godt skyltes noe så enkelt som matmangel. Mannen var helt usedvanlig uflidd, og satt altså på rumpa med bena rett ut, uten sko og i ei fillete bukse, midt på fortauet i alles påsyn. Hvor langt ned kan man synke? En av ambulansepersonalet satt på huk ved siden av ham og fyllte ut et skjema, med blå beskyttelseshansker på hendene som de andre. De får altså hjelp, disse mest utslåtte. Men jeg er redd veien videre er staket ut.

Siden har jeg ikke sett mannen. Kanskje han ikke lever lenger? Men det gjør han han som sto lent opp mot veggen her borte, nesten ute av stand til å stå oppreist, med føttene inntullet i fillete bandasjer med plastposer utenpå. Fingrene var hovne og betente, klærne i laser. Hodet hang langt ned på brystet. Jeg trodde han var en gammel mann, men her om dagen så jeg ham igjen og han er nok ikke stort mer enn tredve. Heroin.

Senga på pensjonatet er byttet ut med gata.

Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no. 

www.mortenloberg.no