Det er snart jul, vi er midt i en pandemi, og de sosiale restriksjonene er strenge. Det ser ikke ut til å affisere Morten Løberg. Han trives alene på atelieret. At vinterdagen er mørk og regntung når vi møtes til intervjuet, merkes ikke inne i atelieret på Frysja, nord i Oslo. – Du vet, som kunstner kan jeg jobbe så lenge jeg vil. Det er den store fordelen, sier han om pensjoniststatusen.

Over to etasjer har han tilgang til det meste en fotokunstner trenger. Det er ryddig og støvfritt: – Jeg kan finne et hvilket som helst negativ på fem minutter, sier han. Et klassisk mørkerom opptar en stor del av plassen. I den andre enden står en stor fotoskriver av det avanserte slaget. Han er en populær kursleder i mørkeroms- og skriverteknikk. Men det er ikke den tekniske kunnskapen som gjør at vi møtes. Her skal en kunstnerkarriere oppsummeres. Men det viser seg raskt at Morten Løberg er like opptatt av å se fremover som å skue tilbake. Så det er bare å få det unnagjort: 

– Hva synes han om minimaliststempelet?

– Jeg tenker at det er veldig positivt. Det er jo fotografisk minimalisme jeg driver med. Så hvis jeg først skal puttes i bås, opplever jeg det som en presis beskrivelse. Men jeg driver med mye annet også, sier han.

Natur og urbane landskap

Jubileumsutstillingen i Asker Kunstforening viste nettopp det, at det kunstneriske uttrykket er mer variert enn minimalistklisjeen forteller. Noen av utstillingens eldste bilder var todelte sammenstillinger av ulike motiv. Det er engasjerende bilder med både minimale forskyvninger og kontrasterende sammensetninger.

De senere årene har han på nytt jobbet med sammenstilling av to ulike motiver. Denne gangen har han jobbet mer konsekvent. Bildene består av sammensetninger av natur- og urbane landskap. Billedserien gikk først under navnet «Cityscapes». Det er byttet ut med «∞» – et tegn enhver fotograf som har brukt et speilreflekskamera kjenner som «infinity» eller «uendelig».

– I mange år har jeg fotografert landskaper og lagt horisontlinjen midt i bildet. Det er jo mot alle komposisjonsregler. Men det gir en ro når billedflaten deles i to like deler. Da jeg fikk et arbeidsstipend fra Ingrid Lindbäck Langaards stiftelse til Cité Internationales des Arts i Paris, tok jeg med meg dette prinsippet i arbeidet med byprospektene.

– Paris er en ganske flat by med lav bebyggelse. Jeg var der i flere måneder i 2014. De beste utsynene fikk jeg fra Eiffeltårnet, men jeg frekventerte også Sacré-Cœur og Montparnasse-tårnet, som er det eneste høyhuset i sentrum. Jeg fotograferte både analogt og digitalt. Fordelen med god, gammel film er at du da får med kornstrukturen når du skanner negativet. Det blir fint, sier han.

Morten Løberg trekker frem noen store forstørrelser fra «∞»-serien. Byprospektene fra Paris ble satt sammen med landskapsbilder fra Norge og Arktis. Da han søkte Østlandsutstillingen i 2017 ble alle tre arbeidene antatt. I de nyere prospektene har han nedsaturert, det vil si at fargene er tonet ned. Samtidig er bildene mørknet slik at de blir mer mettet. Han synes de blir mindre glorete, nesten på grensen til monokromer selv om det er farge i bildet.

Kunstnerisk frihet

Så da er vi tilbake til den «røde» tråden gjennom Morten Løbergs karriere, det sort-hvite fotografiet. Det finnes farger i bildene, men noen fargeromantiker kommer han nok aldri til å bli. Det samme forholdet har han til det minimalistiske uttrykket. Selv om bildene er enkle, kan de være stappfulle av informasjon: – Se bare på bildet fra Paris med Tour Montparnasse, sier han. – Uttrykket er minimalistisk, men bildet er jo så fullt av detaljer at du kan gå deg bort i det.

Bildene viser seg å ha flere korreksjoner: – Jeg har føyd til noen etasjer på en bygning for å få den til å bryte horisontlinjen. Og jeg har lagt til et lyn fra Odalen i 1969. Da hadde jeg et Rolleiflex-kamera, og det ble tordenvær. Jeg har skannet negativet, frilagt lynet og lagt det til i bildet fra Paris. Fotografiet er jo dokumentarisk, men samtidig er det jo ikke det. Det er ikke sakprosa jeg skriver, det er en roman. Jeg dikter fritt. Jeg kunne tatt bort Eiffeltårnet også jeg, hvis det hadde vært hensiktsmessig, påstår han.

Fra utstillingen i Asker husker jeg et enkelt bilde fra slutten av 1970-tallet. Bildet viser en asfaltert vei der det eneste elementet er en gul markeringsstripe i et ellers minimalistisk sort-hvitt-foto.

– Jeg så mulighetene i motivet. Jeg fant det på en liten, nyasfaltert bygdevei ved Hamar. Asfalten var ganske mørk med helt ny, gul maling. Jeg klatret opp på taket av bilen og fotograferte med mellomformatskamera. Da bildet var ferdig, malte jeg stripen med en spesiell type oljefarge som ble brukt til å fargelegge sort-hvitt-bilder før i tiden. Men oljen er transparent, og det ble ikke noe trykk i den. Så nå har jeg gått over til vannfarger på en utskrift fra et skannet negativ skrevet ut på bomullspapir. Denne fargen står og lyser. Det er et bilde som kom ut av intet, og som har fått nytt liv med nye teknikker, forteller han.

Et håndverk

Morten Løberg er født på Hamar i 1953. Hans bøker med lokalhistoriske bilder fra egen oppvekst er populære i barndomsbyen. Oppmøtet var godt da han stilte ut bilder fra Arktis og Antarktis i Hamar kulturhus i fjor. Han har vært på Svalbard en ti, femten ganger:

– Det er noe ved ødsligheten og lyset, sammenhengen mellom lys og landskap. Jeg tok jegerprøven kun for å få bæretillatelse for våpen, så jeg kunne bevege meg rundt. Jeg har aldri møtt isbjørn. Men én gang kom turfølget og jeg over en bjørn som var strandet. Og sulten. Så da var det bare å hive seg i lettbåten og flykte. Et par av bildene i «∞»-serien er tatt på Svalbard.

Morten Løbergs nyeste prosjekt heter «Åstedsundersøkelser». Gjennom et samarbeid med Havarikommisjonen for luftfart får han tilgang til vrakdeler fra fly. De kliniske bildene av de ganske små objektene skal han sette sammen med bilder fra ulykkesstedet. Realisten i ham tror ikke det vil være bred interesse for dette prosjektet. Men ideen har gitt ham flere stipender, og han tenker det er nødvendig å gjennomføre: – Jeg synes det er viktig, og jeg lar meg ikke knuse av noen avslag på søknad om utstillingsplass. Konkurransen er hard, men det løsner nok etter hvert, tror han.

Fotografen jobber både analogt og digitalt: – En av de tingene som fascinerer meg med å skanne negativ og jobbe med dem digitalt, er forskyvningen i kvalitet. Det er krevende å jobbe med veldig store billedformater i tradisjonell kopieringsprosess i mørkerom. Når du skanner negativet, kan du lage store forstørrelser med en fantastisk kvalitet. Du må ha assistent og meget romslige mørkeromsfasiliteter for å få til det samme analogt. Og denne forskjellen – er det egentlig noe å mase med? Begge deler har sine tilhengere og motstandere. Men husk, det er ikke religion vi snakker om! sier den erfarne fotografen som ikke lar seg hisse opp så lett.

Morten Løberg ser at interessen for tradisjonelt mørkeromsarbeid og analogt fotografi tar seg opp. Samtidig tror han bruken av analoge medier vil forbli en nisje for spesielt interesserte: – Det at folk som Morten Krogvold og jeg er så gode på dette skyldes at vi vokste opp med dette. Vi hadde ikke annet. I dag har jo ikke ungdommen hørt om film en gang. Men noen finner det interessant fordi det er et håndverk som har noe uforutsigbart ved seg. De fleste av oss som fortsatt jobber med tradisjonelle teknikker er 60 pluss, og det er liten tvil om at håndverket vil dø ut med oss. Sier han som behersker begge deler, og knegger med et smil.

www.mortenloberg.no

Det er siste dag i Antarktis. Vi står opp i otta. Jeg trekker på meg to stillongser, og flere lag ull og fleece under skalljakka. Vi er klare for landhogg på en av Syd-Shetlandøyene. Snart står vi på den forblåste stranda på Half Moon Island – Halvmåneøya – omgitt av hundrevis av pingviner. Vi har fire timer på egen hånd i land. Jeg velger å gå en lang tur og slenger fotosekken og stativet på ryggen.

Snart er jeg helt alene – i Antarktis. Ikke en sjel å se, bare kilometer på kilometer med forblåst, hardpakket snø. Jeg er i ganske god form og tråkker av gårde. Jeg vil kjenne litt på alenefølelsen de må ha kjent på, de som i sin tid utforsket dette ugjestmilde kontinentet. Snart åpenbarer en ny fjord seg, full av isfjell og blåis. Fjellene er høye og spisse, og steile brefronter omkranser fjorden. En og annen weddelsel ligger på isen, og pingviner vagger over snøen ned mot fjæra. Vi er midt i rugetida, det er snart høysommer, og klynger av reder over alt. Tjuvjoer og skuaer kontrollerer luftrommet, klare til å røve eggene hvis pingvinen ikke passer på. Pingvinen bygger rede av småstein rett på bakken, de har ingen naturlige fiender på fire bein. Farene lurer i havet. Her er det både spekkhoggere og leopardsel. Vi så en leopardsel på veien inn. Nysgjerrig som den er, stakk den hodet opp ved Zodiaken, bare en meter fra meg. Den ser fryktinngytende ut, hodet er bare en stor kjeft med rader av skarpe tenner. Den ligner et forhistorisk, livsfarlig reptil.

En lang tur, helt alene i isødet, setter ting i perspektiv. Vinden har løyet og det blir i overkant godt og varmt under jakka. Hvem skulle trodd det, i et av verdens mest ugjestmilde strøk? Jeg kan ta av meg den klamme ansiktsmaska som skal beskytte mot vind og sno, og tar fatt på tilbakeveien. Etter en times tid ser jeg omsider andre mennesker som små prikker langt der borte. I fjæra blir Zodiaken klargjort og ute i vika ligger M/S Polar Explorer og venter. På ettermiddagen stikkes kursen mot nordvest; over Drakestredet, der Syd-Atlanteren og Stillehavet møtes – mot Ildlandet, Tierra del Fuego – og verdens sydligste by, Ushuaia i Argentina. Kanskje var dette den siste store fotoekspedisjonen for min del? Jeg har arbeid nok for mange år framover.

Vel hjemme igjen kan jeg loggføre rundt 10.000 eksponeringer, blant annet nærmere 30 ruller sorthvittfilm som jeg har framkalt for hånd etter alle kunstens regler. Jeg har valgt å beholde mørkerommet, til tross for at jeg fotograferer mye mindre med film nå enn tidligere. Men mørkerommet har alltid vært min arena, dette er noe jeg kan. Og siden jeg skal reise mindre, får jeg sikkert tid til å være enda mer i mørkerommet i årene som kommer. Kjenne lukta av framkaller og fiks.

Bildet er fotografert på Rollei IR (infrarød) film med Contax G2 og Sonnar 90 mm med rødfilter. Filmen er framkalt i Adox Adonal. Forstørret på Agfa Brovira barytt fotopapir.

Mitt stipendopphold her i Paris er mulig takket være en kunstinteressert norsk kvinne som testamenterte sin formue til en stiftelse, Ingrid Lindbäck Langaards stiftelse,  som hvert år deler ut stipendier og atelieropphold til norske kunstnere.

Jeg føler meg både priviligert, heldig og takknemlig som kan bo og arbeide her på Cité Internationale des Arts midt i sentrum av Paris, med Seinen og vakre Île St. Louis som nærmeste naboer. Pompidou-senteret er ti minutter unna, det samme er Louvre.

Kunstmesén Ingrid Lindbäck Langaard var gift med bankier Adolf Lindbäck og arvet hans formue. Hun studerte kunsthistorie på universitetet og skrev boka ”Munchs ungdomsår”, som grunnlag for et magistergradsarbeid. Denne boka vektlegges stadig som et viktig bidrag i Munchforskningen. Gjennom hele livet samlet hun kunst og etterlot seg ved sin død i 1982 blant annet 83 verker av Munch. Hun ønsket gjennom Ingrid Lindbäck Langaards stiftelse (som hun opprettet i 1968) å støtte norske kunstnere, og gi dem mulighet til å arbeide i kontakt med impulser fra et internasjonalt kunstliv.

Da den norske stat i 1963 takket nei til et tilbud fra Paris kommune om å kjøpe et atelier i det nyopprettede kunstsenteret Cite Internationale des Arts, kjøpte hun det første atelieret her. Da hun så hvilken betydning dette hadde for de kunstnerne som fikk bo her, kjøpte hun ytterligere ett atelier i 1968.

Ingrid Lindbäck Langaard testamenterte nær hele sin formue til stiftelsen, som er en av de største private stiftelser til fordel for norske kunstnere. Fram til i dag har over 1.000 kunstnere mottatt betydelige stipendier og ca. 250 kunstnere har bodd i de fire atelierene stiftelsen i dag disponerer på Cité Internationale des Arts.

Ingrid Lindbäck Langaard var født inn i borgerskapet i Oslo, og verdiene hun etterlot seg stammet for en stor del fra investeringer og spekulasjon i aksjer og verdipapirer. Det er litt rart å tenke på at dette er grunnlaget for de noen av viktigste og mest rause stipendordningene jeg har nydt godt av som fotokunstner. I 2012 ble jeg tildelt stiftelsens kunststipend på 50.000 kroner og i år altså fire måneders fritt stipendopphold pluss 24.000 kroner i stipend. Stiftelsen skifter ofte ut kunstnerne som sitter i juryen. Søkere vurderes med friske øyne som dekker et vidt spekter av kunstneriske uttrykk – i motsetning til enkelte kunstnerorganisasjoner hvor medlemmene i stipendkomiteen til tider ser ut til å ha grodd fast, og i hvert fall ikke vil gi stipend til noen de var uenig med for ett eller annet for ørten år siden, eller som ikke har “korrekt” kunstsyn.

Hva jeg skal bruke tiden fram til september til? Fotografere på film blant annet, med et Nikkormat speilreflekskamera fra 1960-tallet og 50 mm normalobjektiv. Det er landskap som er min greie, i noen måneder framover blir det bylandsskap. Dette kommer jeg sikkert tilbake til. Må bare inn på badet og framkalle film først!

www.mortenloberg.no

Frilansfotograf Baard Lunde, som hovedsaklig tar oppdrag innen mote og portrett, har i to saker og gjennom flere rettsinstanser fått helt eller delvis gjennomslag for viktige prinsipper – som for eksempel at fotografer har krav på ekstra honorar hvis bilder er blitt benyttet uten tillatelse, samt at det faktisk koster å unnlate å oppgi fotografens navn. Baksiden av medaljen er at Lunde har pådratt seg saksomkostninger som overstiger erstatningsbeløpene han har blitt tilkjent.

Løberg har tidligere hevdet at Lunde ikke har opptrått klokt nok. Motparten har opplevd ham som stridbar. På den annen side, har Løberg hevdet, Lunde ville nok ikke oppnådd noen ting hvis han ikke hadde vært stridbar. Nå slår Løberg til lyd for at fotografenes eget fond trår til og dekker Baard Lundes nettotap.

– Jeg har egentlig ikke noe med det, men jeg tillater meg allikevel ikke bare å håpe, men å oppfordre Norske fagfotografers fond til å se med velvilje på en eventuell søknad fra Lunde, sa Løberg.

Tilfeldig? Neppe
Her er Morten Løbergs åpningstale under Fotografiens dag som samlet flere tusen fotointeresserte i Horten i helgen:

«En gang på 60-tallet sto en lokal fotograf og fotograferte et hotell her i Horten. Da kom gammelordfører Johan Solli forbi, kikket interessert bort på mannen med kamera og fotostativ, hilste og spurte: «Jeg synes sannelig det ser ut til at De står her og fotograferer med et Hasselblad-kamera, herr Preus?». Og joda, det kunne herr Preus bekrefte. «Jeg har faktisk et slikt Hasselblad-kamera selv», fortalte gammelordføreren, men det hadde seg nå slik at han slett ikke brukte det lenger. Det bare lå i en skuff.

Dagen etter, da herr Preus – som vel alle har forstått var Leif Preus – kom ned i fotoforretningen lå det en pakke og ventet på ham. Det var den tidligere ordførerens gamle Hasselblad med en hyggelig hilsen om at kameraet sikkert passet bedre hos Preus Foto hvor det ville være til glede for flere.

Leif Preus plasserte kameraet på utstilling i forretningen. Gammelordføreren fikk et mer moderne Kodak Starlet kompaktkamera som takk. Den gamle Hasselbladen fikk etter hvert selskap av flere gamle kameraer – og en dag var det en samling. Preus begynte å samle på fotografier. Resten er historie. Alt fikk plass i den gamle laboratoriebygningen i Langgata, før det ble flyttet hit til Karljohansvern.

Et liv
Jeg liker å tro at livet også styres av tilfeldigheter. Hadde ikke Leif Preus stått foran et hotell i Horten og hadde ikke gammelordføreren kommet ruslende forbi – så hadde vi kanskje ikke hatt den samlingen vi har her – Norges nasjonalmuseum for fotografi.

Og når jeg dveler ved Leif Preus i dag  er det også fordi hans epoke, som vi alle vet tok slutt tidligere i år, rommer en omskiftelig periode i fotografiets utvikling. Leif Preus så jo tidlig at amatørfotografiet kom til å bli stort. «Farvefilm», sa han på 1960-tallet, «farvefilm kommer til å slå an»! Han fikk kanskje mer rett enn han kunne ane. «Amatør» – altså fremkalling og kopiering av hvermansens bilder – ble stor business. Leif Preus ble også hjelpeløst vitne til at dette markedet gikk fullstendig i svart da digital fototeknikk parkerte filmbasert fotografi på sidelinjen.

Digitalt «turning point»
Digital fotografering er kanskje den største omveltningen vi har sett i fotografiets historie. Utviklingen gjorde en dreining rundt 1890 da rullefilmen var oppfunnet. Et nytt «turning point» kom da fargefilmen ble introdusert omtrent midt i forrige århundre. Men ingen ting slår overgangen til digitalt! De yngste av dagens 12 festivalutstillere vet vel knapt hva en film er. De har aldri vært i et mørkerom. Fotoalbumet deres er ikke på papir i en ringperm. Ingen samles rundt et fysisk fotoalbum lenger. Alt er på nett. Hva gjør denne nye teknologien med bildene våre – og med oss? Hvordan ser dagens fotoalbum – f.eks.på Instagram – ut?

Nesten alle fotografer jeg snakker med synes digitalt er fantastisk. For ti år siden intervjuet jeg tre fotografer i National Geographic Magazine for tidsskriftet Fotografi. Fotografene sverget alle til tradisjonelle kameraer og film, og aller helst Kodachrome lysbildefilm. Nå er Kodachrome borte, og det en gang så dominerende Kodak har vært gjennom en styrt konkurs og reorganisering. I dag kan ikke fotografene få rost de nyeste digitale systemkameraene høyt nok! «Vi kan ta bilder som ikke var mulig før», sier de. Mange savner film, men bruker det nesten ikke.

Fri forhandlingsrett?
Digital teknologi gjør at vi får uhorvelige mengder bilder, samtidig som bildene blir mye mer tilgjengelige. Fotografen har ikke lenger samme kontroll over bildene, de deles og spres for alle vinder og misbruk skjer lettere. Og presset på fotografene øker. Store mediekonserner krever fri bruk av bilder. Hjemmet Mortensen og Egmont har i mange år holdt trykket oppe mot frilansfotografer som ikke vil underskrive en ensidig avtale som gir mediehusene som bestillere tilnærmet full bruksrett til fotografenes bilder – til honorarer som er lavere enn for ti, femten år siden. Nå har de gjenstridigste fått kniven på strupen, signér eller forsvinn. Den frie forhandlingsretten som ellers dominerer i norsk arbeidsliv, kan frilansfotografer bare skyte en hvit pil etter. Samholdet blant fotografene er tydeligvis så som så, men det har det vel egentlig alltid vært. Mange fotografer gir etter for lave honorarer og dårlige gjenbruksavtaler. Det er forståelig ut fra kortsiktige behov, men de som gir etter – uansett hvor motvillig – vasker samtidig ut grunnen for andre.

Her vil jeg gi en honnør til fotograf Baard Lunde, som har kjempet i flere saker i flere rettsinstanser og vunnet noe og tapt noe mot oppdragsgivere han mener har tatt seg til rette eller gjort feil. To av rettsavgjørelsene, som Lunde har betalt dyrt for i form av saksomkostninger han selv må bære, knesetter viktige prinsipper for vern av fotografier, prinsipper som alle fotografer vil nyte godt av. Jeg har tidligere anbefalt Lunde å søke Norske fagfotografers fond om å få dekket noe av sine økonomiske utlegg. Søknadsfristen er 1. oktober og jeg tillater meg å oppfordre Norske fagfotografers fond til å vurdere en eventuell slik søknad med velvilje.

19. august er fotografiets fødselsdag. Det var denne datoen det franske vitenskapsakademiet offentliggjorde den første fotografiteknikkens hemmeligheter for 174 år siden. Vi kan trygt hevde at de 174 årene med fotohistorie sitter i veggene her på Karljohansvern – takket være en lokal fotograf som hadde fått i oppdrag å fotografere ett av byens hoteller, og en pensjonert ordfører med en gammel Hasselblad. Velkommen til Fotografiets dag 2013.»

Forlaget Fotografi AS, med bladet Fotografi og nettsiden www.fotografi.no, er inne i en periode med en del omlegginger, og forlaget ønsker å fokusere mer på papirutgaven av Fotografi en periode. De sentrale medarbeidere fortsetter, men Løbergs engasjement som redaktør for nettsidene opphører. Løberg fortsetter som frilanser.

– Det er ingen dramatikk i dette. Redaktørstillingen har vært et engasjement, slik sett har jeg vært frilanser hele tiden, sier Løberg, som fortsatt skal frilanse både for papir og nett. Løberg skal også arbeide videre med Kursfabrikken og Fotografisk Forlag, som han har etablert for å drive fotokurs og utgi bøker om fotografi.

Den faste staben i Fotografi består nå av:

Magasinredaktør: Mari Grinde Arntzen.
Teknisk redaktør: Toralf Sandåker
Journalist og redaktør for digitale medier: Pål Otnes
Daglig leder: Kristin Skåmedal

www.mortenloberg.no