Han får ikke lov til å være med i konkurransen fordi han ikke er medlem i Pressefotografens Klubb. Fordekt og utdatert proteksjonisme, mener redaktør Morten M. Løberg.

Årets bilde kåres hvert år av Pressefotografenes Klubb (PK). En jury velger ut det beste bildet i en rekke forskjellige klasser, og ett av disse hedres med prisen “Årets bilde”. I fjor vant Luca Kleve-Ruud med et dramatisk bilde fotografert etter jordskjelvet på Haiti, forøvrig et av de bedre vinnerbildene de siste årene.

Stenges ute

I år hadde kanskje fotograf Trond Reidar Teigen lyst til å delta? Det er han som har fotografert det gripende bildet av statsminister Jens Stoltenberg som holder rundt AUF-leder Eskil Pedersen på Sundvollen, dagen etter tragedien på Utøya. Men Teigen får ikke lov til å delta, i likhet med fotograf Lasse Tur, som tilfeldigvis fotograferte Utøya fra lufta dagen før terrorangrepene. Ingen av de to er nemlig medlem i Pressefotografenes Klubb – og da hjelper det ikke at de har tatt to av bildene som vært så mye brukt etter terroranslagene, bilder vi alle kjenner.

Det heter i vedtektene for fotokonkurransen Årets bilde at du må være medlem i Pressefotografenes Klubb for å delta. Bestemmelsen kan sikkert til en viss grad forsvares ut fra at man ønsker en høy standard på bildene som sendes inn. Det er ingen tvil om at pressefotografene (eller fotojournalistene som mange foretrekker å si) står for en faglig standard som andre – skrivende journalister for eksempel – ikke har.

Motargumentene står derimot i kø! Hvis det er slik at fotojournalistene i Pressefotografenes Klubb er best, hvor ligger da trusselen fra de som ikke holder samme standard? Det spiller vel ingen rolle om dårlige fotografer sender inn dårlige bilder hvis PK-medlemmene gjør rent (premie)bord uansett. Og skulle et ikke-medlem ha tatt et godt bilde – kanskje årets beste – bør vel bildet vinne, uansett hvem som har tatt det?

Dårlige bilder fotografert av dårlige fotografer vil aldri nå opp uansett

Jeg trodde selv inntil for få år siden at det eneste kriteriet for å delta var at bildet hadde vært publisert. I min enfoldighet tok jeg det som en selvfølge at det var likegyldig hvem fotografen var så lenge det var et godt bilde. Pressefotografenes Klubb kårer egentlig ikke årets beste bilde. De kårer den beste pressefotografen i egne rekker. Det ser selvfølgelig helt greit, men da kan man ikke samtidig si at det er “årets beste bilde”.

PKs verste mareritt er at Årets bilde er fotografert av avisens typograf – med mobiltelefon.

Fjorårets tragiske hendelser har aktualisert problemstillingen. Flere av dem som var tidlig på åstedet ved Regjeringsbygget og tok bilder var tilfeldige forbipasserende. Mange av dem som fotograferte disse dagene – langt flere enn de to konkrete eksemplene jeg har nevnt – har mer eller mindre tilfeldig fotografert gode og fortellende bilder. Men de er ikke nødvendigvis PK-medlemmer. Hvilken garanti har vi for at årets bilde ikke finnes i materialet til disse som ikke er medlemmer? Det er tross alt de aller fleste av oss.

PKs verste mareritt er vel at Årets bilde plutselig et år er fotografert av avisens typograf – med mobiltelefon. For hva skal vel avisredaksjonene med dyre, fagutdannede pressefotografer med fotoutstyr for mange hundre tusen kroner når en tilfeldig forbipasserende med en kameramobil kan levere det avisen trenger?

Jeg skjønner at pressefotografene gjerne vil hegne om bildekvalitet, faglig standard og etikk i arbeidet sitt. Det er ikke til å komme forbi at fotojournalistens plass i mediene er under press. Mer og mer bildemateriale fra leserne betyr mindre plass til de faglig gode pressebildene. Det blir vanskeligere å få gode bildereportasjer på trykk, avisredaksjoner skuler også til de fast ansatte fotografene når det må kuttes i budsjettene. Dette er ingen enkel situasjon, men det er dessverre en daglig utfordring for norske fotojournalister.

Umoderne og utdatert proteksjonisme.

Men Pressefotografenes Klubb driver ren proteksjonisme når de nekter et stort flertall av norske fotografer å delta, samtidig som dette faktum er kraftig underkommunisert. Det er en proteksjonisme som i dag framstår som umoderne og utdatert, bortsett kanskje fra i Nord-Korea. Også PK må ta inn over seg at den teknologiske utviklingen går framover og at hvem som helst kan ta Årets bilde – enten PK liker det eller ikke. Samtidig er det også slik at det hersker organisasjonsfrihet i Norge. Ingen kan forlange at du melder deg inn i Pressefotografens Klubb selv om du er fotojournalist og fyller kriteriene for medlemsskap. Velger du å stå utenfor er det i så fall bare dette som stenger deg ute fra konkurransen, ingen faglige argumenter er da lenger gyldige.

En intern konkurranse til innvortes bruk og faglig utvikling.

Fagfotografene kårer også sin beste fotograf i egne rekker i sin konkurranse (Landskonkurransen), men de kaller vinneren klokelig nok Årets fotograf – ikke Årets bilde. Pressefotografenes Klubb bør gjøre det samme: Kåre årets pressefotograf. Det er fair, da vet vi alle hva det dreier seg om: En intern konkurranse til innvortes bruk og faglig utvikling – med tilhørende fest, hyldningtaler og halloi, når det passer seg slik. PK har skjønt at det kommer til å bli høy 22. juli-faktor i årets bildebunke, så de har allerede varslet en nedtonet utdelingssermoni. Det er ikke sikkert årets vinnerbilde er av en slik karakter at det passer seg å rope hurra og feire seieren. Det er sikkert en klok vurdering.

Pressefotografenes Klubb organiser de rene fotojounalistene og har sterke bånd Norsk journalistlag, om enn ikke noen formell tilknytning. Det betyr at når du blir tatt opp som medlem i Pressefotografenes Klubb kan du også melde deg inn i Norsk Journalistlag – hvor du får utstedt NJs offisielle pressekort. En rekke anerkjente norske fotografer har ikke nødvendigvis pressebildet som sitt hovedarbeidsområde og er derfor ikke – og kan heller ikke – bli medlem i PK. Men det er jo ikke slik at det er helt utenkelig at en Morten Krogvold eller en Dag Thorenfeldt en vakker dag fotograferer årets beste bilde? Eller at de beste konkurransefotografene i amatørene rekker, en Arne Strømme eller en Audun Nygaard, fotograferer det som naturlig vil utpeke seg som årets bilde. Slik regelverket for Årets bilde er i dag er også fagutdannede og anerkjente fotografer utelukket – ikke bare den tilfeldig forbipasserende med mobilkamera.

Dersom Pressefotografenes Klubb vil beholde betegnelsen “Årets bilde” bør de endre reglene til neste år og stole på at medlemmenes faglige dyktighet og jevnt og trutt fotojournalistisk arbeid gjennom året er nok til at PK-medlemmene også i framtia vil dominere konkurransen. For det vil de selvfølgelig gjøre!

Morten M. Løberg

Redaktør

Kommentar: Morten M. Løberg

For det vel gjerne slik at at det er når vi er misfornøyde at kommentarene sitter løst. Det er er bare å se på kåringene av Årets bilde de siste årene. Bildene har vært tildels svake og juryene har tilsynelatende hatt vanskelig for å skjelne mellom årets beste bilde og årets “sak” – og da gjerne en politiske korrekt sak av uangripelig karakter i all sin påtatte velmenthet.

I år er det annerledes. Luca Kleve-Ruuds bilde fra jordsjelvkatastrofen i Haiti kunne vært fotografert ved en hvilken som helst naturkatastrofe, bildet er ikke nødvendigvis bundet til tid og sted. Dermed kommer selve bildet i fokus – og det er slik det bør være. Årets bilde bør jo – for skams skyld –  fortelle en historie i kraft av seg selv.

Det beste vinnerbildet på mange år

Min første reaksjon da jeg så Årets bilde var todelt: Dette var et spennende bilde, men litt vanskelig å lese. Samtidig er det uten tvil det beste vinnerbildet på mange år.

Det at et bilde er vanskelig å lese er ikke nødvendigvis et minus. Ofte forholder det seg slik med subjektive reportasjebilder, for Luca Kleve-Ruuds blikk og virkemidler er i høyeste grad subjektive. Det som er litt uklart for meg er hva som faktisk skjer i situasjonen Kleve-Ruud har fotografert. Er en skadet kvinne i ferd med å bli båret bort eller blir hun behandlet eller tatt hånd om på stedet? Hva gjør mannen midt i bildet? Har han tak i benene hennes for å hjelpe til å bære henne bort mens den skadde kvinnen klamrer seg til kvinnen i forgrunnen for ikke å falle? Eller prøver mannen å få den skaddes fastklemte bein løs fra noe mens hun klamrer seg fast i smerte?

Bildet gir ikke entydig svar på dette, men det spiller ikke så stor rolle. De viktigste elementene i bildet er kvinnens ansiktsuttrykk og de klamrende hendene, samt armen på en død eller hardt skadet person til høyre. Symbolverdien og fortellerkraften i disse elementene er ikke til å misforstå, og jeg tror alle som ser bildet tolker det på samme måte. Dermed forteller bildet en tydelig historie, om smerte og lidelse – eller “Liv og død”, som er bildets tittel. At det ikke forteller tydelig akkurat hva som konkret skjer spiller da ikke lenger noen rolle. Fotografen får fortalt sin historie gjennom utvalgte elementer med tydelig fortellerkraft, og resultatet er en historie som hever seg over det konkrete og trivielle. Vi kan vel – litt høytidsstemt – si at Kleve-Ruud forteller en historie på et høyere plan.

Luca Kleve-Ruuds vinnerbilde lover godt for Årets bilde

Det at bildet kan leve et selvstendig liv uavhengig av hendelsen gjør det til et tidløst og symbolsk bilde – en mye mer krevende disiplin enn den faktiske åstedsskildring.

Vi ser en parallell i god radio, som jo dreier seg om å skape bilder inne i hodet til lytteren. Da radiolegenden Hartvig Kiran på 1950-tallet rapporterte fra en stor flomkatastrofe i Holland med tusenvis av døde, valgte han å skildre synet av en far som fortvilt kom gående, bærende på sitt døde barn – i stedet for å rapportere om synlige ødeleggelser og antallet døde. For noen år siden hørte jeg dette opptaket i reprise, og “bildet” av det døde barnet i farens armer og hans bunnløse fortvilelse sto tydelig for meg – som et symbolsk bilde som i grunnen fortalte alt om katastrofen som rammet da diket brast.

Mange kjente fotografier har lignende kvaliteter. W. Eugene Smiths bilde av de to barna i “Walk to Paradise Garden” har samme symbolverdi – som hever seg langt over den mer trivielle bakgrunnen for bildet (Smith hadde nettopp kommet til hektene etter en lang rekonvalesensperiode etter å ha blitt alvorlig skadet under annen verdenskrig, og bildet han fotograferte av sine egne barn i en lysning i skogen var det første han tok etter skaden, et bilde han ønsket skulle ha det “lille ekstra” for å vise for seg selv at han var klar for å begynne å fotografere igjen).

Samme symbolkraft ser vi i mange av Eugene Smiths bilder etter krigen.

Luca Kleve-Ruuds vinnerbilde lover godt for Årets bilde. At det er helt stille etter kåringen betyr nok at de fleste i år er godt fornøyd med resultatet. Juryen må hvert år forholde seg til et innsendt bildemateriale som kan være av varierende kvalitet – det er ikke gitt at det er så mange vinnerkandidater – men forhåpentlig er vi ferdig med at begivenhetene i seg selv tas med i vurderingen. I så fall har den forholdsvis massive kritikken mot Årets bilde i fjor og for tre år siden hatt ønsket effekt.

Morten M. Løberg

Redaktør

Luca Kleve-Ruud har kalt bilde for “Liv og død” og det er fotografert under jordskjelvkatastrofen på Haiti i fjor. Kleve-Ruud gjorde rent bord i nyhetsklassen i Årets bilde-konkurransen, han vant førstepris både i gruppen beste nyhetsbilde og beste nyhetsreportasje – og altså den gjeveste prisen av alle: Årets bilde.

I årets jury satt bilderedaktør i DN Laara Matsen og fotografene Pieter Ten Hoopen og Oddleiv Apneseth. De sier følgende om årets vinnerbilde: “Årets beste bilde ble et naturlig og lett valg for juryen. Det er riktignok fra årets mest dramatiske naturkatastrofe, men har åpenbare kvaliteter utover nyhetsbildets effekter. Det vitner om øyeblikkets fortvilelse, desperasjon, men er samtidig poetisk, og beskriver nærhet, trolig takknemlighet eller gjensyn. Det er stramt og energisk i sitt overraskende perspektiv. Vi aner akkurat nok i omgivelsene, båren og den apatiske armen til høyre, til å forstå en del av den forstvilte situasjonen. Samtidig er utfallet av scenen åpen.
Juryen gikk gjennom et mangfoldig, stort og ujevnt billedmateriale, sier de. I de fleste kategoriene kom vinnerkandidatene ganske raskt frem, og juryen ble lett enige om hvilke bilder som burde premieres.
“Det fantes også noen svake katerogier, der vi hadde gjentatte diskusjoner før flertallsvedtak førte til resultat. Seriene har for ofte en flat narrativ struktur. Vi kunne ønsket mer komplekse og utradisjonelt fortalte billedhistorier. Noen av seriene kunne nådd lenger ved strammere redigering.
Vi tror at flere kunne hatt nytte av å velge ut sine egne bilder sammen med kollegaer og venner. Vi opplevde også at endel bilder var direkte skjemmet av overdrevet photoshopping. Men når det er sagt, er vi enige om at vi er glade for og stolte av de premierte bildene som helhet. Det er høyt nivå på Årets Bilde 2010.

Her er komplett vinnerliste:

Nyhet reportasje
1. premie, Luca Kleve-Ruud, Dagsavisen/frilans: De kalte det paradis

2. premie, Aleksander Nordahl, Dagens Næringsliv: Mogadishu

3. premie, Torbjørn Kjosvold, Forsvaret: Ulykken
Nyhet
1. premie, Luca Kleve-Ruud, Dagsavisen/frilans: Liv og død

2. premie, Eivind H. Natvig, Dagens Næringsliv/Moment: Brannen

3. premie, Sveinung Uddu Ystad, frilans: Revolusjonens ofre
Dagligliv i Norge
1. premie, Vegar Valde, Bergens Tidende: Hjortejegaren

2. premie, Kristian Jacobsen, Stavanger Aftenblad: Russefeiring

3. premie, Thomas Kleiven, frilans Dagens Næringsliv: Vokterne
Sport action
1. premie, Kim Nygård, Adresseavisen: Rugby

2. premie, Kim Nygård, Adresseavisen: Greyhound race

3. premie, Kyre Lien, frilans Scanpix: Svalestup
Sport feature
1. premie, Johan Arnt Nesgård, Trønderavisa: Medaljens bakside

2. premie, Håkon Eikesdal, Dagbladet/frilans: Kokt

3. premie, Rune Sævig, Bergens Tidende: Stovesyklistar
Portrett
1. premie, Sigurd Fandango, frilans Dagens Næringsliv: 2Pac-Fan

2. premie, Eivind H. Natvig, Dagens Næringsliv/Moment: Jyoti

3. premie, Mikaela Berg, Dagens Næringsliv: Liv Ullmann skal inn på scenen
Mennesker
1. premie, Ken Opprann, frilans: Sammen i sorgen

2. premie, Espen Rasmussen, VG: En pause fra krisen

3. premie, Linda Bournane Engelberth, Klassekampen/frilans: Barnebrud
Natur og miljø
1. premie, Helge Skodvin, frilans Bergens Tidende: Raffinert hjort

2. premie, Linda Næsfeldt, frilans Dagbladet: Baku

3. premie, Adrian Øhrn Johansen, Dagbladet: Geirangerfjorden
Årets dokumentar utland
1. premie, Espen Rasmussen, VG: Det tapte paradis

2. premie, Jo Straube, frilans: Islands finanskrise

3. premie, Paul Sigve Amundsen, frilans Bergens Tidende: A Memoir of a Boy
Årets dokumentar Norge
1. premie, Andrea Gjestvang, VG /Moment: Everybody Knows This is Nowhere

2. premie, Eirik Brekke, Bergens Tidende: Signering

3. premie, Hilde Mesics Kleven, frilans: All the same but different

Årets video
1. premie, Sindre Thoresen Lønnes, frilans: Surfemamma Juryens begrunnelse: Dette er godt fotografisk håndtverk. Vi kommer tett på hovedpersonen. Filmen utmerker seg fotomessig. Den er fint klippet og har god stemning.

2. premie, Truls Heilo, TV2: Askesky

Årets multimedia
1. premie, Roar Christiansen, BT: Jeg vil takke livet
Juryens begrunnelse: Dette bidraget skiller seg ut fra resten og representerer noe av det beste som har blitt laget innen norsk multimedia og dokumentar. Det skiller seg først og fremst ut fordi det er en 100% gjennomført fortelling som engasjerer fra begynnelse til slutt. Gjennom en årrekke har fotografen dokumentert livet til en HIV-smittet narkoman med stillbilder og video. Prosjektet har blitt til en dokumentar som ikke bare gir oss et brutalt innblikk i “hvor jævlig livet kan bli”, men også gir svar på hvorfor og hvordan det ble slik. Et multimediaprodukt som gir seerne en sterk opplevelse både journalistisk og visuelt. Det er også et glimrende eksempel på hvordan god fotojournalistikk kan presenteres gjennom et nytt medie der det kan nå ut til et nytt og større publikum.
Hederlig omtale, Paul Sigve Amundsen, frilans/BT: A Memoir of a Boy

Hederlig omtale, Kyre Lien, fotojournalistutdanninga HiO/VG -nett: Spøkelsesjakt

Hederlig omtale, Annemor Larsen, VG : Norges nye slum