Men i noen tilfeller er sannheten vanskelig å bli klok på. Som i tilfellet Samsungs kameravirksomhet, og prestisjemodellen Samsung NX1 i særdeleshet.

Det har lenge gått rykter om at Samsung «har trukket seg fra fotomarkedet». Ryktene begynte å gå rett etter at deres ambisiøse systemkamera NX1 hadde vunnet lovprisninger og fremragende tester. Vi vet nå at flere europeiske land utover våren og sommeren opplevde at Samsungs foto-og videoprodukter ble vanskelig å få tak i. Og senhøstes fikk vi bekreftet at Samsung trakk seg tilbake fra disse markedene i England og Tyskland, mens de i Norden fortsatt leverer produkter.

Senere har det gått ville rykter om at Nikon ville kjøpe Samsungs fotovirksomhet, et rykte både Nikon og Samsung raskt benektet. I en bransje så full av rykter legger folk fort sammen to og to, og spekulerer f.eks. ut fra at a) Nikon har hatt en dårlig start på sin speilløse satsning (i hvert fall sett fra de mer ambisiøse entusiastenes vinkel), og b) Samsung har vist seg å produsere fremragende, kanskje verdensledende produkter, men har ikke vært like flinke til å selge dem. Altså kunne det være fornuftig at de slo pjaltene sammen. Hvis det var sant.

NX-systemet

Fremtiden til Samsungs NX-system er fortsatt uviss. Det kan sies mye om det risikable i å lansere et helt nytt kamerasystem, særlig for en produsent uten lange tradisjoner i bransjen. Til og med selskaper med god forankring i fotoverdenen har slitt. Det kan være nok å nevne Nikons problematiske introduksjon av Nikon 1-systemet og Canons ennå ikke særlig vellykkede lansering av EOS M-systemet.

Flere faktorer må på plass for å lykkes med et nytt kamerasystem: produktene må være gode nok til at publikum opplever dem som et reelt alternativ, det må være lett å prøve og få tak i produktene og brukerne må ha tilgang til et brukbart utvalg av optikk og tilbehør. I tillegg, og lett å overse: timingen må treffe, salgskanalene må være villige til å satse, og produktene må skape en entusiasme blant brukerne som genererer anbefalinger og positive bølger i både sosiale medier og der fotografer samles.

For Samsungs del tror vi en del av forklaringen på problemene ligger i at det gikk flere tog uten at publikum ble særlig fristet til å hoppe på, i hvert fall her i Europa (i USA er forklaringen mye av det samme). De første NX-kameraene skilte seg ikke nok ut til å friste særlig mange til å bytte system, selv om de nok fikk en del til å oppgradere fra kompaktkameraer. De fleste kameraene var søkerløse, og søker kunne ikke kjøpes ekstra. Erfaringen med Samsungs gode mobiler kan ha fått enkelte til å kjøpe kameraer i NX-serien, men entusiastene ble neppe fristet av de søkerløse. Produktene var slett ikke dårlige (vi har testet en lang rekke Samsung-kameraer i Fotografi), Samsung har benyttet APS-C-bildebrikker med til dels høy oppløsning og utmerkede objektiver. Men bare på ett punkt skilte kameraene seg tydelig og positivt ut: de var tidlig ute med å tilby gode kommunikasjonsmuligheter. Det tok også tid før objektivutvalget kom på plass, og i begynnelsen var bildekvaliteten ikke på samme nivå som de beste konkurrentene (selv om dette bedret seg for hver nye generasjon kameraer).

Samsung NX1

Konkurrentene Fujifilm, Olympus, Panasonic og Sony har klart å skape en entusiastisk «menighet» bak sine speilløse systemer. De har truffet noe hos publikum som Samsung kanskje ikke har klart like godt. Men vi var flere som ante at det kunne endre seg da Samsung lanserte NX1 og flere nye profesjonelle objektiver på Photokina i 2014. For med NX1 hadde Samsung en teknologisk vinner. Med sin 28 MP bakbelyste APS-C CMOS-brikke, sitt effektive hybride AF-system (både kontrast- og fasefokus, og over nesten hele bildeflaten), sitt svært solide hus med kraftig værbeskyttelse, sin fremragende ytelse (raskere serieopptak enn EOS 1D X) og 4K-video med en kvalitet som til da ingen andre systemkameraer kunne vise opp til (og fremdeles få om noen kan trumfe), kunne vi krysse av punkt for punkt i ledende egenskaper. I tillegg satte NX1 en ny standard for elektroniske søkere, det var kompakt for et profesjonelt kamera, men stort nok til å gi god ergonomi, og det ble fulgt av to hurtige og svært velkonstruerte profesjonelle objektiver: normalzoomen Samsung NX 16–50mm f/2–2.8 S og telezoomen Samsung NX 50–150mm f/2.8 S – begge med effektiv optisk bildestabilisering.

Bildebrikken gir råfiler som kan sammenlignes med hva det skal være av speilreflekskameraer, også i den profesjonelle klassen. Både reell bildeoppløsning og dynamikk og støyegenskaper er av en orden som gjør de målbare avvikene av akademisk interesse. Samstidig er kameraet utstyrt med bildeprosessorer som klarer å levere fullgode JPEG-filer i et tempo som gjør det mulig å bruke kameraet til krevende action- og naturbilder, og tilbyr markedledende nettverk- og kommunikasjonsegenskaper. Flere firmware-oppdateringer siden vår test har økt ytelsene enda mer.

Bildebrikken, elektronikken, mekanikken og optikken er hentet fra Samsungs egen teknologi-lab. Det samme gjelder den store og klare elektroniske søkeren, som i dag kanskje bare utfordres av Leica SL og Sony A7R II. Videoegenskapene er sensasjonelle, og har også fått oppgraderinger siden kameraet kom på markedet. Samsung viste med NX1 at de «i huset» har både teknologi og kapasitet til å utvikle produkter som topper det konkurrentene lager.

Men så var det å få solgt produktene, da. Til tross for relativt gode priser, har de tydeligvis ikke lykkes godt nok med akkurat det. Kanskje henger det sammen med at Samsung har gått på store tap i det ellers lukrative mobilsegmentet, og de skiftene i selskapets ledelse som har fulgt i kjølvannet av dette. Men det blir bare spekulasjoner.

Faktum er at Samsung har vært svært tilbakeholdende med å kommunisere sine planer for NX-systemet, samtidig som de trekker seg helt ut av de to største europeiske markedene, alt mens tiden burde vært inne til å følge opp mottakelsen av toppmodellen NX1. Det som kunne vært et drømmesystem, ble plutselig rammet av mørke skyer, og det publikummet som endelig hadde begynt å bli alvorlig nysgjerrige på NX-systemet, ble avspist med uimotsagte rykter.

Åpne spørsmål

Det er en trist utvikling, for den som har investert i Samsung NX1 og noen av de nesten 50 objektivene som kan skaffes (fra Samsung og Samyang) har fått mye for pengene og eier verktøy som kan hamle opp med hva som helst. Det finnes også adaptere som gir Samsung NX-bruker mulighet til å benytte det aller meste av optikk fra andre systemer. Vi har sett eksempler på dumpingsalg, men først og frmest holder prisene seg oppe, og de fleste produktene finnes i butikkene. Men med en uviss fremtid er det vanskelig å friste nye kjøpere, eller å få eksisterende brukere til å atse videre på systemet. Det som kunne vært en sterk ny aktør i high-end-markedet kan komme til å falle sammen som en skinnfell.

De neste månedene, med store teknologimesser i Asia og på nyåret, i tillegg til neste års forestående Photokina-messe, vil kanskje gi flere svar på de mange spørsmålene.

Kommer Samsung til å trekke seg helt ut av fotobransjen og slutte å produsere sine til dels fremragende produkter? I så fall, vil andre aktører overta noe av selskapets spissteknologi? Hva vil da skje med eksisterende brukere? Eller vil Samsung konsolidere seg i et marked som tross alt viser tegn til bedring, og fornye satsningen?

Bare tiden vil gi svar. Men klokken tikker.

VGTV må i går ha prestert ny norsk rekord i dårlig video. Som mer enn middels flyinteressert gikk jeg inn på vgtv.no for å se verdens største transportfly, et ukrainsk Antonov AN-225, lande på Oslo lufthavn Gardermoen. Klippet, som er uredigert, varer i drøyt to minutter og begynner med noen uskarpe bilder med «pumpende» autofokus og ustødig kamera i det flyet er på vei inn mot rullebanen. Filmfotografen følger så flyet med like hakkete kameraføring når flyet lander til det forsvinner bak ryggen på andre fotografer som var tilstede. Etter å ha sett på denne gjengen i et halvt minutt gjøres et hjelpeløst forsøk på å zoome inn på flyet igjen. I tillegg er lyden tragisk dårlig.

Jeg tror jeg vet hva vi ser. Vi ser resultatet av stadige nedskjæringer i avisene og en «satsning» på nett hvor kvalitet ikke spiller noen rolle. Det skal bare være billigst mulig å lage, med minst mulig arbeidsinnsats. Arbeidskraft koster (med mindre man tyner frilansere) og det eneste målet på kvalitet er hvor mange som besøker siden.

Videoinnslaget på VGTV er symptomatisk og beskrivende for den utviklingen vi ser i pressen. Det kunne vært laget av hvem som helst som hadde fått demonstrert knappen for videoopptak av ekspeditøren i fotoforretningen, før vedkommende begynte sin journalistiske gjerning. Resultatet minner mest av alt om teknisk hjelpeløse videosnutter på Facebook, gjerne filmet med iPhone på høykant. Videoopptak som det VGTV her har publisert har sin berettigelse bare når nyhetsverdien er stor og bildene er de eneste fra en hendelse. Når du vet en dag i forveien hva du skal filme kan du vel i det minste ta med et stativ! Om ikke annet av hensyn til de som skal se på videoen etterpå.

www.vgtv.no

Noen år senere har sosiale medier kommet for fullt. Vi tar, deler og glemmer bilder i stort tempo, og paradokset er at tross vårt økte konsum av bilder, er hverdagen for profesjonelle fotografer blitt vanskeligere.

Færre vil betale for den tiden det tar å skape et godt fotografi, og selv store aviser kvitter seg med hele fotoavdelingen. Samtidig deles stedig flere bilder på nettet med og uten rettighethavernes tillatelse, på utallige blogger og nettsteder.

Aviser, fotografer og bildebyråer forsøker å finne sin nye plass i det nye medielandskapet, og siste trekk kommer fra Getty Images, som nå legger ut 35 millioner fotografier som fritt kan linkes til ikke-kommersielle blogger. I følge det britiske fototidsskriftet British Journal of Photography, gjøres dette for å demme opp for den ulovlige bruken av bilder på nettet.

– I prinsippet kan i dag alle publisere på grunn av sosiale medier og platfformer. Det er enkelt å finne materiale på nettet som kan lastes ned til eget bruk, forteller Craig Peters fra Getty til BJP.

Han påpeker at firmaet fortsatt vil forfølge copyright-overtredelser, og at man ønsker å forbeholde seg retten til å legge inn Getty-logoen i bildene. Peters forteller også at alle firmaets fotografer er en del av opplegget, man har ingen mulighet til å reservere seg mot åpen bruk av egne fotografier. Dette blir til syvende og siste en markedsføringskanal for Getty Images, hvor alle fotografer som leverer til Getty Images må delta.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette. Getty skal ha kred for å være kreative og for å prøve ut nye modeller for bildebruk. Ulempen på sikt kan være at stadig flere benytter seg av gratis-tjenester, og at dermed færre faktisk betaler for bildene de bruker.

Å dele betyr at alle får, så får vi håpe at dette til syvende og sist gir noe tilbake til fotografene også. Om så ikke skjer, kan Rhubarb Rhubarb få mer rett enn de selv kanskje trodde.

www.gettyimages.no

Hvorfor skriver jeg nå nok en Photoshop-artikkel i kjølvannet av debatten rundt Adobes nye månedlige avgiftstruktur for Creative Cloud, Photoshop og Creative Suite? Enkelte fotografer har allerede forlatt Photoshop og gått over til andre bilde-behandlingsprogram. Andre er godt i gang med å utforske alternativene.

Det er ingen grunn til å forsvare Adobes dårlige, outsourcede kunde-service og teknisk støtte. Når det er sagt, arbeidsmetodene vi velger og verktøyene vi bruker gjør en forskjell i vårt daglige arbeid, og danner grunnlaget for vår kompetanse og erfaring. På nettet virker det som om enkelte mennesker ikke mener at det spiller noen rolle om vi bruker Lightroom en dag, og Gimp, Aperture, Picasa, eller NX, den neste. Er det virkelig så enkelt? For mitt vedkommende brukte jeg år på å bli god i svart-hvitt-kopiering i mørkerommet. Det samme gjelder for Photoshop. Min venn Antonio introduserte meg til Photoshop 3.0 i 1994 og nå, takket være år med praksis, kan jeg “spille instrumentet” godt nok til at magasiner og websider spør meg om å skrive om programmets muligheter.

Jeg  skrev nylig en artikkel for et velkjent foto-nettsted om bruk av Photoshops justeringslag. Temaet var hvordan å oppnå samme effekt som “dodging & burning” i det gamle  mørkerommet. Flere lesere har kommentert at de kunne oppnå de samme resultatene mye raskere og enklere ved hjelp av annen programvare. De mente at Photoshop gjør ting for komplisert – at det er for mange trinn. Kanskje har de rett. Men mens en del av meg ønsket å svare på kritikken (jeg ville ha hevdet at Photoshop gir en enestående grad av lokal kontroll på bildejusteringene, og at trinnene jeg beskriver tar lite tid og krefter når du er kjent med dem), skjedde det noe annet med meg.

Jeg innså at det alltid har vært fotografer som har vært besatt av mørkerommet, mens andre var mer interessert i kameraet. Cartier-Bresson for eksempel, var langt mer interessert i det å fotografere. (Han var faktisk notorisk dårlig i mørkerommet.) Ansel Adams derimot, gikk så langt som å gi fotograferingen og kopieringen like stor betydning. Han mente at negative var notene, og kopien er  selve verket. Videre mente Jerry Uelsmann at mørkeromsarbeidet var den viktigste delen av prosessen: Han tenkte på sine negativer som utgangspunkt for å lage “post-visualiserte” bilder i mørkerommet ved hjelp av flere forstørrere.

Enkelt sagt, noen laget sine egne kopier og andre ikke. Jeg gjorde det selv i mørkerommet, og gjør det fortsatt i Photoshop. Jeg elsker det. Post-prosessering er en vesentlig del av min kreative prosess. De verktøyene jeg bruker når jeg jobber på mine bilder, gjør en stor forskjell. Bilderedigeringsprogrammene er ikke utskiftbare. Hvert program har sine styrker og svakheter som tar tid å bli kjent med. Og det er fortsatt forskjell mellom en RAW-konverterer og et pixel-redigeringsprogram.

Bryr jeg meg om hvordan du oppnår resultatene dine? Både ja og nei. Jeg spør ikke kokken på min favorittrestaurant om hvilke kniver han bruker. Men kanskje en annen kokk ville finne spørsmålet interessant. På samme måte er ikke storformats-kameraer for alle, eller sonesystemet (oppfunnet av Fred Picker og Ansel Adams). Kanskje har det nå blitt slik at det er såpass mange bilderedigeringsprogrammer å velge mellom, at Photoshop ikke lenger er for alle. Har jeg virkelig vært en Photoshop-bruker i så lang tid nå, at jeg bruker en antikvarisk, digital prosess? (Morsomt, ikke sant?)

Prosessen og verktøyene vi bruker vil alltid utgjøre en forskjell i vårt arbeid: kamera eller mørkerom, Nikon eller Canon, akvarell eller oljemaling, thai eller italiensk … alt er et spørsmål om personlig preferanse. Kanskje vi har kommet til en tid da vi alle må velge vår programvare basert på vår egen stil, våre behov, og våre personligheter. Kanskje har Photoshop blitt det nye sonesystemet, som bare brukes av de få og sære ekstremistene som tror veien til et godt bilde ligger i å bruke timer på hver enkelt fil. Eller av profesjonelle retusjerere, grafiske designere og fotografer hvis arbeid krever en høy grad av post-produksjon. Jeg kjenner mange dyktige fotografer som gjør post-produksjon i verdensklasse, kun ved hjelp av en rå-prosessor. Helt uten behov for Photoshop.

Men, jeg bekjenner gjerne: Jeg elsker fortsatt Photoshop, til tross for alle sine feil. Kanskje er det en mislykket romanse, men hvem vet? Kanskje vi var skapt for hverandre.

Uavhengig av programvaren er det viktig å huske at det magiske med fotografiet ligger i dets evne til å lede vår oppmerksomhet og skape en følelsesmessig reaksjon. Enten du gjør mye etterarbeid, eller oppnår perfekt resultat i kameraet. Vi bruker alle de samme teknikkene for å skape magi: vi gjør ting litt lysere eller litt mørkere, vi endrer farge og kontrast i et bilde, vi bestemmer hva som skal inkluderes og hva som skal utelates, vi velger hva som skal være i fokus, og hva som skal tones ned.

Det høres kanskje ikke mye ut, men variasjoner over disse tilsynelatende enkle temaene er forskjellen mellom en fotografs stil og en annens. Disse valgene er grunnlaget for kunsten fotografi – hvordan vi skaper en stemning, og (som tryllekunstneren) leder oppmerksomheten dit vi vil ha den. Saken er den, at det finnes uendelige variasjoner over disse temaene. Noen mennesker elsker studiobelysning. Noen elsker tilgjengelig lys. Andre elsker å fotografere – eller å printe. Eller å jobbe i Photoshop. Og min ydmyke mening er den, at alle verktøy som gir oss mulighet til å realisere vår visjon, er gode verktøy.

Copyright © Jean Miele. 13 juni 2013. Ingen reproduksjon uten tilatelse fra forfatteren.