I hele 1968 og 1969 annonserte Kodak for sine fargefilmer på baksiden av bladet. Ingen av disse filmene finnes lenger, det nærmeste vi kommer er andre typer Kodak Ektachrome film.

Det ypperste av film på lysbildefronten på denne tiden var Kodachrome II med lysfølsomhetr 25 ASA. Det tilsvarer ISO 25 i dag. Filmen var knivskarp og utrolig finkornet, men latterlig lite lysfølsom sammenlignet med dagens standard. I dag begynner digitalkameraene med lysfølsomhet ISO 100, som kan økes mange ganger uten synlig kvalitetstap.

Den mest lysfølsomme lysbildefilmen i 1969 var Kodak High Speed Ektachrome – på ISO 160. Og den var helt latterlig kornete til en ISO 160 film å være. Men det var altså det som fantes på den tiden. Prøvde du å presse High Speed Ektachrome ble kornstrukturen enda mer sjenerende og sort ble ikke lenger sort. I dag kan du med et moderne digitalkamera eksponere etter ISO 50.000 til 100.000 med samme kvalitet!

Selv om Kodachrome II var lite lysfølsom var den meget populær. Fotografene brukte heller stativ om det trengtes. Teknologien var følgende: I stedet for å ha fargekoblere i filmemulsjonen ble disse tilført under framkallingen. Det ga et mye skarpere resultat enn konvensjonelle fargefilmer, som hadde fargekoblerne “innebygd” i emulsjonen. Kodachrome-prosessen var komplisert, hele 14 forskjellige bad (derav prosess-navnet K-14). Og det spesielle med framkallingsprosessen var at den krevde jevn tilførsel av film for å holde seg stabil.

Framkallingsprosessen var derfor filmenns akilleshæl. Mange av Kodak-laboratoriene greide ikke å utnytte Kodachrome-filmens kvalitetspotensial, og Kodachrome-laboratoriene i Sverige og Danmark var ikke noe unntak. Så fotografer som brukte mye Kodachrome sendte heller filmene til USA for framkalling. Der var framkallingskvaliteten mye bedre.

Kodachrome-X var mer enn dobbelt så lysfølsom som Kodachrome II – hele ISO 64. Også det en latterlig lav lysfølsomhet etter dagens standard, men du fikk mer enn dobbelt så kort lukkertid, og færre rystelsesuskarpe bilder. Med tiden ble det også lansert en Kodachrome ISO 200 film, som ble mye brukt av sportsfotografer. Under OL på Lillehammer i 1994 ble det installert et eget Kodachrome-laboratorium for å betjene spesielt amerikanske sportsfotografer.

High Speed Ektachrome forsvant sent på 1970-tallet. Kodachrome gikk ut av produksjon i 2009. Det er i dag ingen som fremkaller disse filmene lenger, om du skulle ha noen ruller liggende…

De tre kameraene kan alle, i sin klasse, gi deg muligheter du kanskje ikke ønsket deg. Ellers er de så ulike som de kan bli. Men det de alle har felles, er evnen til å kommunisere trådløst. Hils på Sony LensStyle QX1, Kodak PixPro SP360 og Panasonic Lumix G7.

Sony LensStyle QX1 – den smarte

Først ut er Sonys lille «mobilkamera» LensStyle QX1. Ved første øyekast ser det ut til å være enda ett av disse kameraene du fester til mobilen, men her er det mer under overflaten: Der vi før har sett denne typen som kompaktkameraer, er Sony QX1 et fullblods systemkamera med Sony E-fatning og APS-C-format bildebrikke, men som bruker mobilen som skjerm, søker og kontrollpanel. Kameraet har til og med innebygd blitz og stativfeste og leveres med en vippeadapter som gjør det mulig å holde skjermen vinklet i forhold til kameraet. Et kit selges også med det kompakte zoomobjektivet E 16-50 mm F/3.5–5.6 OSS.

Kameraet kobles til en smartmobil (eller nettbrett) med WiFi. Det er kompatibelt både med Android og iPhone/iPad, og støtter den enkle NFC-oppkoblingen på de Android-enhetene som har dette. Klemmen som fester kameraet til mobilen klarer en så stor mobil som iPhone 6 Plus, men da blir det litt trangt. Kameraet veier ca. 216 gram med batteri og minnekort.

Med gratisprogrammet Sony PlayMemories oppretter du kontakt mellom kamera og mobil, styrer innstillinger og overfører bilder. Betjeningen ligner til forveksling den du finner på skjermen til Sony Alpha 5100 og lignende. Her er både autofokus, manuelle funksjoner og innebygd lukker som klarer bildesekvenser inntil 3,5 bps. Sony QX1 har sitt eget microSD minnekort, men bildene overføres også direkte til mobilen, hvor de er tilgjengelige i bildearkivet på vanlig måte. Du kan også filme i Full HD og ta bilder i RAW-format.

Siden kameraet har E-fatning, kan du velge mellom alle kompatible objektiver. Vi har ikke testet det med adapter til andre objektiver, men det bør kunne gå. Bildebrikken er en 20 Mp CMOS-brikke med følsomhet inntil ISO 16000, og du kan forvente bildekvalitet som med et vanlig systemkamera med samme bildebrikke.

Sony LensStyle QX1 koster ca. 2500 kroner, eller ca. 3900 kroner om du kjøper kitet med 16-50-zoomen.

Kodak PixPro SP360 – den aktive

Kodak er vel beviset på at dinosaurene ikke er utdødd. Det vil si, Det gamle Kodak er stort sett borte, men varemerket – fotoverdenens suverent mest kjente varemerke – lever i beste velgående. Nå har det asiatiske selskapet JK Imaging Ltd. skaffet seg rett til å lage og markedsføre digitale kameraer under Kodak-navnet for en lengre peride. Ett av de mest spennende produktene de har kommet med, er actionkameraet Kodak SP360.

Kodak PixPro SP360 er et værbeskyttet actionkamera som fotograferer stillbilder og video i 360 grader. Et sfærisk objektiv ”ser” som et sirkulært fisheye-objektiv og registrerer at som skjer innenfor en halvkuleformet synsvidde, men kameraet kan også brukes frontrettet for vanlig Full HD. Via WiFi kobles kameraet til en smartmobil eller et nettbrett, som kan brukes til å justere utsnitt og ulike opptaksformater under innspilling. NFC-tilkobling er støttet. Bildestrømmen som lagres er likevel redigerbar i den medfølgende programvaren, slik at utsnitt og formater kan velges også etter opptaket. Videoopptak lagres opp til i Full HD 1920×1080 ved 30p, mens stillbilder tas med opp til 10 megapiksler oppløsning. Kodak SP360 har plass til et microSD-kort inntil 32 GB og en liten HDMI-inngang.

Et lite eksempel på opptak med Kodak SP360 fra en rundtur ved Akershus Festning i Oslo. Kameraet var festet til taket på bilen med sugekopp.

Som ventet fra et actionkamera leveres det med tilbehør for å feste kameraet til styret på en sykkel, hjelm osv., og ulike tilbehørssett kan kjøpes som tillegg, bl.a. et vanntett hus som tåler neddykking til 60 m.

Her kan du finne mer informasjon om Kodak PixPro SP360.

Panasonic Lumix DMC-G7 – 4K til ferien?

Ser du på spesifikasjonene, kan den nye Panasonic Lumix G7 beskrives som en ”folkeutgave” av den profesjonelle Lumix GH4. Det er mindre, lettere og rimeligere, men beholder avanserte egenskaper som 16 Mp bildebrikke, 4K videoopptak og en fullt fleksibel vridbar 3” pekeskjerm. Lumix G7 veier bare 410 gram med batteri, men har likevel en stor og høyoppløst søker, og er som en del av Micro Four Thirds-standarden kompatibel med en lang rekke kvalitetsobjektiver fra Panasonic, Olympus og tredjeparter.

Som reisekamera utmerker Panasonic Lumix G7 seg med bildekvaliteter du forventer av et systemkamera, pluss videoegenskaper som utnytter nyere 4K-skjermer til fulle med 4x høyere oppløsning enn Full HD. Fra 4K-videosekvenser kan det trekkes ut 8 Mp stillbilder, så i praksis fungerer Lumix G7 som et 8 Mp kamera med opptakshastighet på 30 bilder/sekund. Inngang for ekstern mikrofon muliggjør kvalitetsopptak av videolyd, og effektiv WiFi-oppkobling gjør det mulig å fjernstyre kameraet fra en smartmobil og publisere bilder umiddelbart på sosiale medier.

Med ytelser som eksponering inntil 1/16000 sekund, ISO-følsomhet til 25600 og serieopptak inntil 8 bilder/sekund har Panasonic Lumix G7 egenskaper som kan sammenlignes med betydelig dyrere kameraer. Lumix G7 er i salg i løpet av juni, og koster ca. 8000 kr veiledende, 9000 kroner med 14–42 mm objektiv eller 11500 kroner med Panasonics flotte 14–140 mm videoobjektiv.

Kodak er i realiteten konkurs, men amerikansk lov gir rom for beskyttelse mot kreditorene en viss tid for å gi selskaper en mulighet til å refinansinere eller omstrukturere. Og Kodak forsøker nå å selge unna filmproduksjonen og laboratoriedelen. Kodak vil i stedet satse på printtjenester for profesjonelle kunder og næringslivet. Det betyr i så fall den endelig slutten på Kodaks dominerende stilling i fotobransjen.

Kodak ble etablert i 1880 og etablerte seg på markedet for alvor i 1900 med Brownie-kameraet som kostet en dollar og brukte film som kostet 15 cent pr. rull.

The company was founded in 1880 and made its mark on the consumer photography world with the Brownie camera in 1900, which sold for $1 and used film that cost only 15 cents per roll. Reuters melder at Kodak nå selger nær sagt all produksjon av forbrukermateriell, timeslabber og divisjonen for skanere og kontormaskiner. For fotografer betyr det at Kodak film, fotopapir og digitale kameraer forsvinner – i hvert fall med Kodaks merkenavn.

Kodak trenger å skaffe til veie 700 millkoner dollar for å unngå konkurs. Salget av patenter har ikke innb rakt så mye som man hadde håpet.

–We are reshaping Kodak. We continue to rebalance our company toward commercial, packaging and functional printing – in which we have the broadest portfolio solutions – and enterprise services,  sier Antonio M. Perez, Chairman og Chief Executive Officer i en pressemelding fra Kodak.

– Personalized Imaging and Document Imaging are valuable businesses that enjoy leading market positions as a result of superior products and servic”e offerings. We remain steadfast in our commitment to our customers, and we will work to ensure that they continue to receive the exceptional levels of quality and service they have come to expect from Kodak.

Vi har også testet Nikon V1. Er de kompakte, speilløse systemkameraene det tradisjonelle speilreflekskameraets endelikt? Les vår rapport på søndag.

Kodak ser ut til å ha stø kurs mot stupet. Etter den spede starten i 1880 er Kodak konkurs etter drøyt 100 år i bransjen.

Da jeg tok mitt aller første fotografi som 13-åring, med fars enkle rullfilmkamera av merke Bella, satt det selvfølgelig Kodak film i – nærmere bestemt Kodak Verichrome Pan. Til tross for ”chrome”-navnet, Verichrome Pan var en pankromatisk sorthvittfilm som var vanlig på 1960-tallet. Hele familien var på søndagstur til Maihaugen, jeg trykket på knappen, Kodak gjorde resten.

”You press the button, we do the rest”

George Eastman oppfant både rullfilmen og moderne amatørfotografi. Han etablerte The Eastman Dry Plate and Fim Company sammen med forretningsmannen Henry A. Strong i 1881, i lokaler på State Street i Rochester utenfor New York. Det første ”Kodak”-kameraet ble introdusert i 1888 og ble solgt med film ferdig innsatt. Kamera med film kostet 25 dollar hos Loeber Brothers i New York – kanskje to av mine Amerika-utvandrede slektninger på farssiden? Filmen rommet 100 eksponeringer, og da alle bildene var fotografert, ble hele kameraet sendt til Kodaks hovedkvarter i Rochester. Filmen ble tatt ut og framkalt, og det ble laget papirkopier som ble returnert til kunden sammen med kameraet – med ny film ferdig innsatt. Den moderne amatørfotografien var født.

Et lite “klikk” for menneskeheten, et stort “klikk” for meg

Jeg visste ikke den gangen på Maihaugen midt på 1960-tallet at det enkle trykket på utløseren skulle bli retningsgivende for resten av livet mitt. At det å få tilbake et ferdig framkalt bilde skulle utløse en fascinasjon for fotografiet som er like sterk i dag, mange tiår senere. At det skulle bringe meg videre inn i mørkerommet og møtet med alle kjemikaliene, den våte, ferdig framkalte filmen og forstørrelsene på papir. Nesten alt jeg blandet ut av mystiske væsker som omdannet eksponert film og fotopapir til synlige bilder kom fra den samme fabrikken i Rochester som sendte ut det første rullfilmkameraet i 1888. Nå går det mot slutten for den gule kjempen.

Det fantes selvfølgelig andre fotoprodusenter da jeg vokste opp, men Kodak sto i en særstilling. Kodak var størst, de var verdensomspennende og utviklet stadig nye produkter under et merkenavn som egentlig ikke betydde noen ting. “Kodak” var ikke en gang en forkortelse for noe, det var bare et navn George Eastman hadde konstruert. Det særegne med navnet Kodak er visstnok at det kan uttales på et hvilket som helst språk uten fonetiske snubletråder eller tungekrøll. Mitt første kamera ble en Kodak Instamatic.

Instamaticen var en smart liten sak for sin tid, kanskje den største revolusjonen innen amatørfotografiet siden Kodak-kameraet i 1888 og fargefilmen på 1940-tallet. Kodak utviklet et eget filmformat for Instamatic-kameraene, som ga kvadratiske negativer eller lysbilder på noe som lignet vanlig småbildefilm. Filmen lå i en plastkassett som bare passet inn i kameraet en vei. Det var altså umulig å sette inn filmen feil. Systemet var idiotsikkert. I mørkerommet brekte jeg kassetten i to, lirket filmrullen ut og framkalte den.

En av veteranene i Hamar Kameraklubb lærte meg å framkalle film i mørkerommet han hadde i kjelleren hjemme. Det var magisk. En lokal billedkunstner lærte meg å lage forstørrelser på fotopapir på ungdomsskolens mørkerom. Det var enda mer magisk, å se sitt eget bilde langsomt komme til syne i framkallerskåla i det orange og svake mørkeromslyset.

Instamaticen fulgte meg i nærmere to år. Jeg hadde modell 224, hvor jeg kunne stille inn blenderåpningen ved hjelp av værsymboler. Med litt erfaring satt eksponeringene så bra at jeg tok sjansen på å fotografere med lysbildefilm også. Da jeg fotograferte med blits måtte hver enkelt blitspære settes på plass manuelt og tas ut etterpå, mens den ennå var glodvarm.

Da jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera ble jeg kjent med Kodaks kanskje mest legendariske produkter, Tri-X sorthvittfilm og Kodachrome fargelysbildefilm. Tri-X var sorthvittfilmen ”alle” brukte. Den var jo superfølsom, hele ISO 400 (eller 400 ASA som det het den gang). W. Eugene Smiths fantastiske bildereportasjer i LIFE ble fotografert på Kodak Tri-X Pan. Henri Cartier Bresson brukte Tri-X. Vietnamkrigen ble dokumentert på Kodak Tri-X. Nesten alle de berømte sorthvittbildene etter andre verdenskrig er fotografert på Tri-X. Marc Ribaud hadde Kodak Tri-X Pan film i kameraet da han fotograferte maleren som svinger kosten så elegant oppe i Eifeltårnet i Paris.

Amerikansk film, takk!

Den høye lysfølsomheten resulterte i en forholdsvis grov kornstruktur i bildene. Vi jaktet på framkallere som ga minst mulig korn – slik som Kodak Microdol-X. En klassekamerat av meg på fotolinja på yrkesskolen på Strømmen i 1972 hadde funnet ut at Tri-X produsert i Rochester hadde finere korn enn Tri-X produsert på Kodaks fabrikker i Europa. Vi framkalte og laget forstørrelser, det var ingen tvil. Amerikansk Tri-X var mer finkornet. All Tri-X vi fikk kjøpt i Norge kom fra enten Frankrike eller England – bortsett fra en veldig sær variant: Kodak Tri-X Pan 410 inneholdt fire småbildefilmer i en boks. Vi måtte selv lade filmene i filmkassetter i mørkerom. Fordelen med denne varianten var at det var billigere enn å kjøpe film ferdig ladet i kassetter – og den kom fra selveste den gule kjempen i Rochester, USA.

En sommer sent på 1960-tallet var det janitsarfestival på Hamar. Jeg hadde for første gang ladet speilreflekskameraet mitt med Kodachrome 25 fargefilm. Først trodde jeg det var noe feil med lysmåleren i kameraet mitt – ISO 25 er i sannhet en ”lavfølsom” film. Selv i sollys kunne du glemme de virkelig korte lukkertidene, men lysbildene jeg fikk tilbake tok nesten pusten fra meg. Bildene var så utrolig skarpe! Og fargene var de vakreste og riktigste mitt den gang utrente øye hadde sett i et fargebilde noen gang.

Kodachrome var en helt spesiell fargefilm. Framkallingsprosessen var utrolig komplisert med hele 14 forskjellige bad. Ingen norske fotolaboratorier framkalte Kodachrome, den måtte alltid sendes til utlandet og det tok ofte flere uker før bildene kom i retur. Den eneste gangen Kodachrome ble framkalt i Norge, som jeg kjenner til, var under OL på Lillehammer i 1984. For noen år siden sluttet Kodak å produsere filmen på grunn av lav etterspørsel. Det er muligens ett laboratorium i hele verden som fremdeles kan framkalle Kodachrome, hvis ikke de også har sluttet.

George Eastman introduserte også begrepet “snapshot” i fotografi. Han lånte det fra jaktspråk hvor det ble brukt som en betegnelse på et tilfeldig, ikke målrettet skudd. Den 14. mars 1932, 77 år gammel og plaget av sykdom, hadde han invitert noen nære venner hjem til middag, fulgt av en “hyggelig og varm konversasjon” i følge de som var til stede. På et tidspunkt ba Eastman om å være alene, han skulle skrive et notat. Gjestene forlot rommet, og like etterpå hørte de et skudd. Eastman hadde skutt seg selv – ikke et “snapshot” denne gang, men direkte i hjertet. Notatet lå ved siden av ham: “Til mine venner: Mitt arbeid er sluttført. Hvorfor vente?”.