«Jeg har ikke reist nord-sør, men vest-øst. Mitt landskap er fra Grønland, Nord-Skandinavia, Russland, Sentral-Asias høysletter og Himalaya. Det språket jeg kjenner er noe annet enn – Firenze, Roma, Paris. Min verden er en annen». Dette sa fotokunstneren Kåre Kivijärvi til Radio Hammerfest i 1990, ett år før han døde av strupekreft.

– Kåre Kivijärvi var på mange måter en ensom kunstner, en outsider, forteller filmregissør Knut Erik Jensen som laget et fjernsynsportrett av Kivijärvi like før han døde. Programmet – hvor en til tider åpenbart beruset Kivijärvi opptrådte i fri dressur – ble først stoppet av NRK, men senere satt opp så sent på kvelden at de ansvarlige håpet alle barn hadde lagt seg.

– Kivijärvi tilhørte de tidlige nordfra, og ble en slags maskot i kulturlivet i Oslo. Han bar på en kultur ingen kjente, og i det kunstnermiljøet han søkte var de fleste seg selv nærmest. Alle skulle liksom være så åpne for nye mennesker, men i praksis var alle mest interessert i seg selv. Det tok tid før Kivijärvi ble anerkjent. Han fortalte meg på sin lakoniske måte at da han stilte ut det han kalte «sin monumentale ensomhet» i Finland på 1960-tallet, ble utstillingen omtalt som en suksess. Da de samme bildene ble utstilt i Oslo, ble de karakterisert som «morsomme».

Knut Erik Jensen kjente Kivijärvi godt.
– Kivijärvi ble syk på den tiden vi arbeidet med programmet, men han insisterte selv på å fortsette. Samme kvelden programmet skulle sendes, ble det tatt av plakaten uten noen som helst forklaring. Kivijävis venner og familie trodde han var død, men en eller annen hadde nok funnet innholdet for spesielt. Programmet ble satt opp igjen senere, og fikk nesten umiddelbart kultstatus. Du kan dele inn folk etter hvem som har sett det og hvem som ikke har sett det, humrer Knut Erik Jensen.

Førsteamanuensis og kunsthistoriker Eli Høydalsnes ved Høgskolen i Stavanger har lenge interessert seg for Kåre Kivijärvis virke, og ga for noen år siden ut en bok om Kivijärvi med hans fotografier («Kåre Kivijärvi – Fotografier». Forlaget Bonytt). Høydalsnes fokuserer mindre på Kivijärvis liv og levnet, og konsentrerer seg mer om å forsøke å forstå hans intensjoner og hans fotografier ut fra en kunsthistorisk tilnærming. Høydalsnes presenterer blant annet utdrag fra Kivijärvis egne nedtegnelser som ikke tidligere hadde vært offentliggjort – og som utfyller bildet av fotografen som etter hvert elsket å dyrke myten om seg selv, og som av mange ble sett på som sær og spesiell.

– Du ser ofte mer i Kivijärvis bilder enn selve motivet, sier Eli Høydalsnes.
– Bildene bærer en stillhet, men samtidig en temperatur i seg. Kivijärvi møter den enkle, rene virkeligheten. Selv om de fleste bildene hans ble fotografert på oppdrag for aviser og tidsskrifter, er det problematisk å betrakte dem bare som dokumentarfotografier. Bildene er bærere av noe mer på et indre psykologisk plan, og dette «mer» gjør det vanskelig å klassifisere bildene i sjangere og stiler. Bildene er preget av det jeg vil kalle distinkt individualitet, en personlig signatur som gjør at de unndrar seg etablerte fotografiske bestemmelser og kategoriseringer, sier Høydalsnes.

– Et i og for seg enkelt eller banalt motiv løftes hinsides sin materialitet for å bli noe annet, det blir i større grad betydningsbærende. I Kivijärvis tilfelle går disse betydningene gjerne i retning av noe intenst, ofte mørkt, melankolsk, poetisk og ensomt – som en stille balansegang mot galskapen og døden, sier Eli Høydalsnes videre.

Kåre Kivijärvi er uten tvil en pionér i norsk fotografi. Han var blant de første som arbeidet med reportasjebildet som et subjektivt, kunstnerisk medium. Boka «Kåre Kivijärvi – fotografier» er en omfattende og grundig dokumentasjon av hans kunstneriske virke, med over 50 av hans bilder. Kivijärvi hadde ingen stor produksjon, men mange av bildene hans har blitt stående i norsk fotohistorie – og alle er med i boka, inkludert en del tidligere upubliserte bilder, blant annet fargebilder fra en reise Kivijärvi foretok til Nepal og India.

Studerte under Steinert

Kivijärvi startet sin fotografiske løpebane som tolvåring i 1950. Da fikk han sitt første Kodak bokskamera. «Jeg ble kunstner med en gang», sa han senere. Han framkalte film i hemmelighet under trappa hjemme i Hammerfest, fordi moren hans ikke ville at han drive på med slikt. «Jeg tok det dødsens alvorlig».

I 1955 var Kivijärvi ferdig på middelskolen, aktiv i kameraklubben og «selvlært fotohåndverker». Deretter var han fotoelev hos fotografmester Olav Lystad i Ørsta, der han framkalte film og laget forstørrelser. «Jeg læret håndverket, materialet, massekopieringen, papiret å kjenne». Året etter begynte han som jounalistlærling og fotograf i Vest-Finnmark Arbeiderblad (senere Finnmark Dagblad).

I 1958 avtjente han verneplikten ved flyvåpenets fotoavdeling i Bodø. Det var på denne tiden han fikk kjennskap til den kjente tyske professoren Otto Steinerts fotografutdanning ved Staatlichen Schule für Kunst und Handwerk i Saarbrücken. Kivijärvi søkte seg hit og fikk plass. Han fikk utsatt resten av militærtjenesten for å gå i lære hos Steinert, og fulgte senere med Steinert til Folkwangschule für Gestaltung i Essen.

Steinert regnes som en forgrunnsfigur for ett av datidens retningsgivende læresteder innen fotografi, og som en ledende representant for det subjektive fotografiet. «Da jeg kom til professor dr. Otto Steinerts lærestol, var jeg håndverksmessig dreven, hadde rutinen i fingrene, i motsetning til mange av mine medstuderende. Jeg lot meg med takknemlighet kultivere av min professor», skriver Kivijárvi.

Så, hjemme på ferie i Hammerfest i 1959, får Kivijärvi et fotooppdrag som får stor betydning. Han blir engasjert av Findus i Hammerfest til å fotografere trålfisket i Barentshavet. Mange av hans mest kjente bilder er fotografert herfra.

Kivijärvi stilte ut sine bilder første gang under en finsk-norsk uke i Hammerfest i 1959. Året etter stilte han ut i Oslo kunstforening sammen med to medstudenter fra Tyskland, og i 1962 hadde han en stor utstilling i Finnish Design Centre i Helsinki. I 1971 ble han som første fotograf antatt ved Høstutstillingen. Like etter sluttet han mer eller mindre å fotografere, og han stilte aldri ut bilder fotografert senere enn 1972. Nesten alle de kjente bildene hans er fotografert på 1960-tallet.

Myteomspunnet

Kåre Kivijärvi bodde og arbeidet i perioder mye i Finland. En som hadde mye kontakt med ham i Helsinki, var Ove Christian Klykken, også han fra Hammerfest.
– Kåre reiste ikke til Finland bare for å arbeide, han søkte også sine aner, han var jo kven av finsk avstamning. Han var blitt gode venner med den finske tekstilkunstneren Elsa Montell Saanio og hennes mann, maleren og fotografen Matti Saanio. Selv var jeg forretningsmann på den tiden, og hadde vel aldri kommet til å pleie så nær kontakt med kunstnermiljøet i Helsinki om det ikke hadde vært for at jeg kjente Kåre godt fra tidligere. Da vi begge hadde flyttet tilbake til Hammerfest, levde Kåre et forholdsvis innesluttet liv, og jeg var en av de få som hadde omgang med ham. Etter hvert ble han jo litt småkjendis også i Hammerfest, etter at hans ry som fotokunstner vokste også i Norge, og dette likte han godt, forteller Ove Christian Klykken som hadde kontakt med Kivijärvi helt til han døde i 1991.

Kåre Kivijärvi hadde solid fotografisk bakgrunn og utdannelse. Myten som en håndverkets mester er allikevel overdrevet, men som alle myter om selv selv, elsket Kivijärvi også denne. «Ingen andre kan kopiere fra mine filmer», hevdet han like før han døde. Enhver dreven fotograf ser imidlertid med en gang hva som var Kivijärvis teknikk: Grovkornet, ofte høyfølsom film (sannsynligvis Kodak Tri-X) forstørret på fotopapir med høy kontrast. Dette var før variokontrastpapirets tid, så Kivijärvi kan ha brukt fotopapir med både normal, hard og ekstra hard kontrast avhengig av kontrasten i negativet. Ut fra de originalbildene jeg har sett gjennom årene, vil jeg anta at han brukte Agfa Brovira baryttpapir eller et tilsvarende fotopapir med nøytral bildetone og forholdsvis hvit papirbase. Det er i det hele tatt ikke noe mystisk med denne teknikken, men han utnyttet den visuelt effektivt, «i mørkerommet tilsetter jeg bare den rette musikken».  Mange har nok en åpenbar mangel på kritisk distanse til Kivijärvis tekniske «mesterskap», jeg tror det rett og slett skyldes manglende kunnskap om fotografisk teknikk.

Dersom Kivijärvi virkelig stilte så strenge krav til det ferdige bildet («Jeg kan magnetisere fra veggen»), undrer det meg at han kunne signere flere sett med kopier som var dårlige reproduksjoner av hans tidligere forstørrelser. «Den perfekte kopi skal ha magisk kraft». En middelmådig reproduksjon kopiert på plastpapir med en livløs, halvmatt overflate framstår ikke som særlig magisk – i hvert fall ikke for meg. Et originalt, signert Kivijärvi-fotografi i format ca. 50×60 cm omsettes i dag for rundt 10.000 kroner, og originalbilder og signerte reproduksjoner vises og omsettes om hverandre. Det er litt uklart hvorfor reproduksjonene ble framstilt. En forklaring er at negativene til noen av de mest kjente bildene var gått tapt, og at reproduksjon var Kivijärvis eneste mulighet til å lage flere eksemplarer som han signerte før sin død.

Kivijärvi hadde fått et navn, og enkelte forestillinger rundt ham selv og bildene hans var etablert. Han var kafébohemen med de gåtefulle svarthvittbildene. «På ett område har jeg holdt min sti ren – som fotograf å søke i min egen sjels landskap». Han fortsatte som fotojournalist og hadde bilder og reportasjer publisert i aviser og tidsskrifter til langt ut på 80-tallet, hvor hans anerkjennelse som kunstner vokste. Han bodde på Kypros i lange perioder, og noen uryddige år i Oslo uten fast adresse. Mot slutten av livet ble han opptatt av at bildene måtte bli tatt vare på, og donerte alt til Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Han hadde en rekke utstillinger, ble innkjøpt av museer og offentlige samlinger og mottok statens garatiinntekt for kunstnere. Han gråt da han ble tildelt Hammerfest bys kulturpris i 1990.

«Jeg er ikke redd. Jeg ønsker å rydde opp; signere mine bilder, ordne i mine papirer…» Kivijärvi døde av kreft på Kypros høsten 1991.