I studioet til Jo Michael de Figueiredo står det en gammel bokhylle fylt med de rareste ting. Fisk i formaldehyd, et gammelt fiskeskjellet hvis form utgjør en komisk silhuett av et romvesen, og andre små rariteter.

– Jeg liker å samle på naturhistoriske antikviteter og har alltid hatt en fasinasjon for forskjellige typologier. Jeg liker å samle på ting som kan referere til en større historie, sier han mens jeg står å betrakter bokhyllen. Denne nysgjerrigheten har også vist seg å bære frukter i han tilnærming til fotografiet og under årets Gullsnitt, ble han tildelt den gjeve Grand Prix .

Gevinsten brukte han på tre flotte fugledioramaer fra 1890 tallet, en epoke der både Freud og Darwin var mest aktive.

Ikke en motefotograf

En pris han ikke hadde ventet under årets Gullsnitt var i Mote/Beauty kategorien der han fikk gull.

– Jeg er egentlig ikke noe motefotograf, men jeg leverte bildene i den kategorien fordi de passet best inn der. Men jeg tror ikke Det Nye kommer til meg nå for å tilby meg mange jobber.

– Men siden du ikke tar motebilder, hva fikk deg til å gjøre dette prosjektet?

– Jeg hadde lyst til å lage et prosjekt der jeg fotograferte et utvalg av hvite skjorter som for de fleste ser helt identiske ut, og se hvor store forskjellene egentlig var.

–  For det er små forskjeller?

– Det er det, små detaljer som kravene og slikt, men den største forskjellen er i prisen. Den billigste skjorten koster 199 kr. Mens den dyreste koster nærmere 6000 kr. Og alle indikasjonene på dette ligger i de små tegnene. Jeg synes det er veldig gøy med så minimalistiske prosjekter fordi de egentlig handler om alt annet enn klær.

Alternative jobber

Som fotograf har Jo Michael hatt mange varierende oppdrag og et av de mer bemerkelsesverdige kan sies å være et han gjorde i samarbeid med tre sexologer. Han ble kontaktet av sexologene fordi de ønsket å lage et penisatlas og trengte en god fotograf til å ta bildene for prosjektet.

– Jeg var først litt skeptisk, men det viste seg å være et utrolig morsomt prosjekt. Kanskje ikke den største fotografiske utfordringen, men jeg kan med sikkerhet si at jeg er den som har fotografert flest erigerte peniser på kortetst tid, i Norge.

– Hva var prinsippet for boken?

– Folkeopplysning. Meningen var å vise hvordan penisen ser ut i virkeligheten. I tillegg til den kulturelt og fysiologisk historien om penisen. Det ble en populær konfirmasjonsgave i en periode. Mange unge som ser på porno i dag, ser peniser som ikke er realistisk og boken er derfor et forsøk på å vise mangfoldet.

Penisatlaset er en humoristisk og estetisk utformet bok, men med en seriøs tanke bak. Og det var ikke alltid like lett å holde tonen seriøs under fotograferingen.

– Prosjektet hadde veldig strenge retningslinjer for at det skulle godkjennes i en akademisk sammenheng. Så det var en veldig enkel regi, med et teipmerke på gulvet hvor de skulle stå og en lampe. Det ble noe fnising, men i en slik situasjon ble min rolle som fotograf mindre viktig og det å skape et trygt rom ble hovedfokuset.

I tillegg var jeg også nødt til å jobbe raskt for en erigert penis er ikke noen fast eiendom akkurat.

Veien inn i kunsten

Jo Michaels fotokarriere startet med en sykkel før han utvidet busnissen med bil og politiradio. Moren hans var en fotograferende journalist og Jo Michael begynte å ta bilder for henne.

– Begynte som freelancer på videregående skole i Telemark Arbeiderblad. Jeg hadde en politiradio slik at jeg kunne følge med på hva som foregikk. Men jeg var nok ikke så journalistisk anlagt og hadde store problemer med å fotografere fotballkamper, noe som var et must. Håndball var lettere for da kunne jeg stille inn på tre meteren og vente på at de kastet seg inn.

Jeg innså fort at jeg var mer estetisk anlagt og ønsket heller å jobbe med visuell historiefortelling i et litt annet format en dagspressen.

Jo Michael hadde i 1993 en stor utstilling på Hennie Onstad Kunstsenter der han viste en serie med bilder montert på lysbokser. Han har fortsatt å jobbe med kunstneriske prosjekter og deltatt på høstutstillingen to ganger, samt en rekke gruppeutstillinger, men det er først i de senere årene at han har hatt tiden til å gjenoppta sine personlige prosjekter.

– Behovet for å jobbe med noe som har litt mer substans har økt og det har gjort at jeg har jobbet mer aktivt den siste tiden. Det som kan være vanskelig i Norge noen ganger er at vi er et lite land og det er ikke et minimumsgrunnlag for de litt smalere tingene, noe som gjør at man må kjempe for tiden til å jobbe med egne prosjekter.

Å blø for kunsten

På gulvet i studioet ligger det flere prismer på gulvet i en liten haug, dette er Jo Michaels nye prosjekt.

– Jeg hadde en stor samling av glassting som linseelementer fra gamle mørkeromsforstørrere blant annet, som jeg hadde lyst til å eksperimentere med. Jeg lagde lignende ting i 1993, men denne gangen jobber jeg mer med de tredimensjonale elementene. Hvordan lyset faller og skyggene endrer seg.

– Enkelte av bildene ser nesten like ut. Er de negative og positive?

– Nei, de er tatt av det samme motivet, men kameravinkelen er forskjøvet med 20 cm som gjør at prismene ikke lenger er gjennomskinnelige, men som du ser er skyggene de samme.

Jo Michael begynte med prosjektet i fjor og har allerede fått mye oppmerksomhet rundt bildene av glassprismene. Og ett av dem ble vist på høstutstillingen i fjor, men prosjektet er langt fra ferdig. Han viser meg noen av de siste bildene han har tatt fra prosjektet på redigerings skjermen sin. De inneholder de samme kalde glass prismene som  spalter og reflekterer lyset, men inne i mellom prismene flyter det en rød væske, i en myk og varm kontrast til de ellers kantete formene.

– Hvorfor har du valgt å bruke ditt eget blod i disse bildene?

– Blodet har alltid hatt en veldig betydningsfull rolle i kunsten. I det prosjektet jeg opprinnelig hadde tenkt å bruke det, var det den kristne tradisjonens betydning som symbol på frelse, skyld og uskyld som var viktig, i tillegg til at blodet representerer slektskap gjennom genetikk. Blodsbånd mellom mennesker. Jeg ville prøve å forene de to prosjektene ved å kombinere blodet og prismene, for å se hvilket uttrykk det ville få. Jeg synes det er spennende å se hvordan blodet virker organisk mot prismenes strenge naturlover og rette linjer. Fotografiet har også en unik evne til å registrere ting som har hendt, og vi er vant med å spørre om hva vi faktisk ser i større grad en med andre visuelle kunstuttrykk. Blodet er en direkte representasjon av fotografen i motivet, og ved å bruke mitt eget blod, gir det et ekstra element til denne samtalen.

www.jomichael.com

Legenden Eugene Richards besøkte i vinter Oslo i anledning festivalen Dokfoto på litteraturhuset i Oslo. Vi tok en prat med fotografen om dokumentarfotografiet og hans siste bok “Red Ball of Sun Slipping Down”. Vi har også pratet med Paddy Sommerfield om en av fjorårets vakreste fotobøker; historien om fotografens egne foreldre.

I portfolio-delen av bladet ser vi på prosjekter fra Klaudia Lech, Harald K. Andersen og Larry Sultan.

Du kan også lese om:
• Julia Lindemalm: Den svenske fotografen som har sett på det underlige livet på den amerikanske vestkysten.
• Jo Michael: I spalten “Profil” møter vi vinneren av årets “Gullsnitt”.
• Student: Signe Fuglesteg Luksengard fra Norsk Fotofagskole
• Lek med farger: Elizabeth Renstrom viser hvordan du med enkle grep kan få mer farge i dine portretter.

Faste spalter:
• Tester: Vi ser på blant annet Nikon D750 & D7200, mellomformatskameraet Pentax 645Z og makro-objektiver
• Leserbildet: Ole Walter Sundlo
• Rariteter: Den spede begynnelse, Fotografis første utgivelse kom ut i 1969

Forøvrig finner du som alltid aktuelt stoff, nyheter og nytt fra NFF og NSFF.

Fotografi er nå også tilgjengelig på nettbrett, og alle abonnenter får tilgang til vårt digitale arkiv inkludert i abonnementsprsien.

Er du ikke allerede abonnent kan du bestille abonnement her.

Heinisch har et imponerende antall priser å vise til i både inn- og utland. Hans bilder har tidligere blitt stilt ut på Museum of Art i Gera, Museum of Art and Advertising i Hamburg, Guggenheim-muséet i New York og på Henie Onstad Kunstsenter i Sandvika, Norge. Han var en av hovedbidragsyterne ved Hydros 100-årsmarkering i Frognerparken i august 2005. W Domu, som på polsk betyr hjemme, ble til sommeren 2010. Dette er et prosjekt under utvikling. Prosjektet begynte da han oppdaget en brukthandel i Oslo.

Schizofren lekeplass
– Da jeg fant dette stedet med alle mulige brukte ting fra hus og hjem trigget det følelser i meg. Det ga meg et tilbakeblikk til min barndom i Polen. Tingene gjorde meg nervøs, minte meg om min polske familie og spesielt min tidlige barndom med minner om krig. Zabrze, mitt fødested og hjemby, var i mine første 10 leveår kjent som en av de største industrielle byene i Europa og lå på grensen mellom Tyskland og Polen før andre verdenskrig. Andre verdenskrig startet bare fem kilometer fra der jeg bodde. Min families ønske om å forlate landet, ble i seg selv en krig. Man kan beskrive stedet som en dramatisk og schizofren lekeplass.

– Jeg har alltid hatt en sterk tilknytning til eldre bygninger. De har vært vitne til andre tider og bærer i mange tillfeller minnene om disse. Som barn lurte jeg på hva som sjedde bak alle disse veggene. Mange mistet også sine hjem under krigen. Med W Domu gjengir jeg disse følelsene og hendelesene i min barndom til en surrealistisk instalasjon ved at gjenstandene blir levende og åpner for personlige tolkninger.

Det hele startet med at Damian fotograferte mindre gjenstander i brukthandelen. Det eskalerte og endte opp med at han hadde studioet fullt av gjenstander som skulle fotograferes. Helt siden begynnelsen har han vært fasinert av maskiner og ting; at disse gjenstandene har sitt eget ansikt utad og snakker til deg.

Carl Berner og veiarbeid
– Parallelt med mitt studioprosjekt begynte jeg å portrettere mitt nabolag på Carl Berner. Bygningen ble bygget i 1938, like etter innvasjonen. Det har vært mye veiarbeid utenfor min inngangsdør de siste tre årene. Det har ført til at alle i boligen bor helt annerledes enn tidligere. Av nyskjerrighet for hva forandringer i hverdagslivet mitt gjør med meg og mitt nabolag, tar jeg bilder i et område på 300 – 400 meter fra inngangen til leiligheten min.

– Er det sammenheng med arbeidet i studio og utenfor ditt hjem?

– Mitt studioarbeid er rent syntetisk og står i opposisjon til bildene tatt utendørs. Det er analytisk i forhold til mitt arbeid i studio. Her er det lyset, fargene eller måten gjenstandene står på som fører til om man tar bildet eller ikke. Dette krever en nøye observasjon av omstendighetene, men har ingenting med det ekte bildet å gjøre. Alle bildene er fotografert med digitalt kamera og minimalt etterarbeid. Det er kun gjort enkle justeringer av farger og kontraster. Det samme gjelder valg av objektiv. Jeg bruker bare normal objektiv og kameraet har samme høydepunkt som mine øyne. På en måte kan man si at hele prosessen er inspirert av hvordan jeg brukte storformat. Jeg brukte storformat i nesten 16 år. Nå er alt erstattet med en digital Leica S2. Digitalt utstyr gjør at jeg blir mer fri og kan reagere mer spontant enn før. Samtidig har jeg holdningen og teknikkene jeg har lært fra storformat-fotografi.

Naturlig nasjonalromantikk
– Har du samarbeidet med andre kunstnere?

– Det har jeg gjort flere ganger og jeg setter stor pris på det. Noen ganger kan det være en stor utfordring å samkjøre to forskjellige hoder, men jeg finner det veldig inspirerende. FotoRemix er en av disse prosjektene. I 2007 ble jeg invitert av Bjørn Brochmann fra Commando Group for å gjøre et prosjekt sammen med han.

Mange av bildene til Damian er preget av landskap. Dette ser en tydelig i hans prosjekt FotoRemix. Det er ikke klassiske landskapsbilder, som du ser fra mange naturfotografer, men et tydelig samarbeid mellom illustratør Bjørn Brochmann og Heinisch. Bildene ble utstilt på Fotografiens hus i Oslo i fjor høst, med publikumsrekord. Fotoremix fokuserer på nasjonalromantikken og hvorvidt den fremdeles er relevant. Naturen er en viktig del av den norske identitet og prosjektet undersøker hva som ligger til grunn for dette. Serien FotoRemix fikk nylig en pris i årets PDN Annual konkurranse i New York.

Østblokkmaskineriet
Film- og fotoprosjektet PYLOD er hans hittil største. Med en filmatisk collage av abstrakter, skildrer semidokumentaren maskiners anatomi, nærmere bestemt skiheiser i dolomittiske alpelandskaper. Med nærgående filming og ekspressivt lydbilde fremvises en egen maskinell parallelleksistens, med en utrettelig rytme og vilje. Poetiske, repetitive og romantiserende bilder tar oss med inn i en mekanisk verden vi ikke før har hatt tilgang til. Den romantiske inspirasjonen knytter seg blant annet til landskaper av maleren Caspar David Friedrich, mens den ekspressive tilnærmingen henter næring fra arbeider av Paul Klee og fotograf Brett Weston.

Møtet med maskinen som en forførende organisme blir også møte med de mørkere avgrunner i menneskesinnet. Assosiasjoner som uro, lengsel, tap, avmektighet og ensomhet trenger seg på i bildene fra en mektig og frosset fjellverden. Selv sier Heinisch at hans oppvekst i et industritungt og lukket Øst-Europa preger hans kunstneriske virke på flere plan – som her gir utslag i en dyster, kjølig kombinasjon og et melankolsk stemningsleie. Kortfilmen ble vist på 15 internasjonale filmfestivaler verden rundt.

Lærerrollen på Bilder Nordic
Heinisch jobber i dag med flere personlige og kommersielle prosjekter. Parallelt med karrieren som fotograf er han en av hovedlærerne på Bilder Nordic School of Photography i Oslo. Han underviser i historie, er veileder for elevenes personlige prosjekter, og holder workshops for skolen.

– Hvordan balanserer du arbeidet som fotograf og lærerrollen på Bilder Nordic?

– For det første må jeg nevne at jeg virkelig får utbytte av tiden med mine studenter. Jeg kan se tilbake til nesten ni år med egne studier på Folkwang Schule i Essen. Jeg liker å videreføre mine erfaringer til neste genrasjon fotografer. Men ikke tro det bare går en vei. Studentenes tanker og løsninger inspirer også meg og mine prosjekter. Skolen har et unikt miljø med uendelige muligheter, men tro heller ikke at mine studenter kan gjøre som de vil. Tvert om. Elevene skal kunne forsvare sine prosjekter og sette en kommersiell verdi på det. Etter endt skolegang må de ha evnen til å overleve i vår visuelt overlastede verden.

www.damianheinisch.com
www.damianheinisch.org