Jo Bentdals fotografiske prosjekter er alle typisk filosofisk begrunnet. Det er umulig å vite om hans tanker bak når fram til betrakteren, men det er heller ikke viktig for Bentdal. Det viktigste er at betrakteren reflekterer og filosoferer over innholdet, uansett om det er «riktig» tolkning eller ikke. Men han forventer – han er alt for mild til å kreve – at du tar deg tid i møte med bildene hans.

En rendyrket, fagfotografisk tilnærming har uansett lite for seg. Det er dyktig og sobert gjort, ja, men bildene lodder mye dypere enn som så. Slik som i serien «Common sensibility» som nå presenteres i full bredde på Nordic Light i Kristiansund. Jo Bentdal slo gjennom med et brak på Høstutstillingen i fjor ved å få alle de tre, store portrettene antatt. Han ble deretter plukket opp av Shoot Gallery i Oslo – og nå begynner han jammen å selge, også. Det er under to siden han gjorde de første «skisseopptakene», så tidslinja er imponerende.

«Common sensibility» er en serie portretter av unge jenter – jeg er fristet til å kalle det intimportretter til tross for den litt doble klangen – for dette er temmelig nakent, sjelelig sett. «Settingen» er formell, med tydelige føringer til rennesansemaleriet, som også utstråler en autoritet, styrke og verdighet, noe som kanskje ikke er det første vi tenker på i møtet med 14, 15 år gamle jenter – helt vanlige norske ungdommer. Modellene er alle hentet fra Jo Bentdals bekjentskapskrets, noe som understreker det tilfeldige utvalget. Poseringen er rakrygget og rett opp og ned, alt er fotografert i dagslys fra et vindu.

– Jeg ønsker å formidle at autoritet ikke er avhengig av tittel. Det dreier seg om hvem du er. Formell autoritet, som følger med en stilling eller en uniform, er noe annet. Uansett hva slags eller hvor stor autoritet du har, rapporterer du på en måte til neste generasjon. Disse jentene står foran voksenlivet og kvinnerollen er i ferd med å forme seg veldig positivt. Dette er kanskje den første generasjonen kvinner som nærmer seg noe vi kan kalle full likestilling. Samtidig ligger det en sårbarhet her. Disse jentene kan sikkert lett skades, hvis man skulle ønske det. Sårbarhet er en del av det å være mennesker. Samtidig bør mennesker med makt, eller kanskje verdighet er et bedre begrep, også være sårbare. Sårbarheten blir en kvalitet. Hvis en person med autoritet ikke samtidig er sårbar, nærmer vi oss fascismen. Hvis du blir utsatt for autoritære grep fra en person som har formell autoritet som du ikke anerkjenner, oppleves jo det som et overgrep, sier Bentdal.

Ved å etablere en streng, formell og ikke minst gjennomført posering tilføres det vi kan kalle Bentdals subjektive tilnærming også en form for objektivisme. Alle jentene skildres med samme mal. «Den stramme rammen visker ut forskjellene, og mer enn individer ser vi dem som uttrykk for en tilstand og en mulighet. Dette åpner for å gå våre egne fordommer og forventninger etter i sømmene, til å revurdere vedtatte sannheter og forholde oss kritisk til de dogmer som former samfunnet», skriver en av Norges ledende kunstkritikere; Lars Elton, i møtet med Jo Bentdals bilder.

Det er nok en fordel med en dose troverdighet her. For hvor troverdig er det for eksempel å bare fotografere jenter i et slikt prosjekt?

– Jeg har valgt å gjløre det slik fordi jeg rett og slett ikke hadde lyst til å fotografere gutter, sier Jo Bentdal. En gutt på samme alder virker så lett mindre moden enn jentene i denne alderen. Og når guttene er blitt noen år eldre, blir det noe annet. Det føltes ikke riktig. Det betyr ikke noe mer enn det, sier han.

Bentdals bruk av dagslys er også felles med renesansemaleriet. Bentdal legger ikke skjul på at han foretrekker dagslys framfor studiolys. Dagslys føles riktig, og derfor ser han ingen grunn til å forsøke noe annet.

«Jo Bentdal har maktet å hente fram en sårbarhet som treffer enhver betrakter som har sin menneskelighet i behold», skriver Lars Elton i katalogen til utstillingen. Og nettopp der ligger nok mye av årsaken til bildenes umiddelbare suksess.

www.jobentdal.com