• Av Hans-Olav Forsang

Det er alltid spennende å møte fotografer man fra før av bare kjenner bildene til. Vi møtes over en kopp kaffe på Briskeby i Oslo og det tar ikke lang tid før det slår meg at bildene hennes krever mer plass enn personen. 

Janne Rugland: Jeg er nok litt sky og synes ofte det er utfordrende å møte nye mennesker.  Det er jo et paradoks siden jeg stort sett bare jobber med folk og ofte ganske mange på en gang. 

Hans-Olav Forsang: Så i dag har du gruet deg?

JR: Ja!

Janne forteller at hun i oppveksten var veldig opptatt av å lage bilder gjennom å tegne og male. Det var først etter videregående skole at fotografi dukket opp som en mer definert interesse. 

JR: Jeg forsto at jeg kunne kommunisere noe personlig gjennom å fotografere og bestemte meg etter hvert for å studere ved Falmouth College of Arts, på sørkysten av Cornwall, der jeg var i tre år. Det var et ganske fritt opplegg der, noe som passet meg fint. Lærte det meste fra bunnen av og veldig mye gjennom analoge prosesser. 

HOF: Etter avsluttede studier er det veldig mange som opplever et tomrom. Det er krevende plutselig å være overlatt til seg selv og en forventning om at man skal komme i gang med jobb, slik det ofte skjer i andre yrker.

JR: Det var en brutal overgang for meg å komme hjem og det føltes nærmest umulig å stake ut en kurs videre. Så etter en stund flyttet jeg fra hjemstedet mitt Bryne i Rogaland til Oslo i håp om å finne flere muligheter. 

HOF: Det er jo i den situasjonen du var da som virkelig er avgjørende. Om man tar i og orker nok, er tålmodig nok og har flaks nok til å livnære seg av foto. Hva skjedde med deg?

JR: Jeg måtte ta en salgsjobb som jeg mistrivdes veldig med og fotograferingen lå brakk ganske lenge. Men jeg forsto at jeg måtte ta bilder og jobbe videre med å lære uavhengig av det å tjene penger på andre typer arbeid. I en periode jobbet jeg i en bar også, men gradvis fant jeg en form for å balansere tiden min og gi 

rom for å fotografere. Jeg tok veldig mange selvportretter på den tiden. Det var enklest sånn. 

HOF: Hva skjedde i ditt tilfelle som fikk deg videre, det som skulle til for å starte en fotografkarriere?

JR: Det var en ren tilfeldighet som ga meg muligheten til å ta noen bilder for et modellbyrå. Det var en litt uskyldig setting der jeg følte meg fri til å gjøre det på min måte. Det fikk meg litt i gang og ga et lite håp om at det kanskje kunne gå an å få til noe over tid.

HOF: Det du sier om at du følte deg i stand til å gjøre det på din måte er så bra og så viktig. Klarer vi ikke å tilføre noe eget blir det vanskelig?

JR: Jeg tror det er helt avgjørende viktig. Det er krevende å få det til, blant annet fordi kunder ofte vil bestemme og dytte prosessene inn i en bestemt retning. Det er i hvert fall viktig å stå i mot når det tar deg bort fra det du kan og det du står for. Kunden velger jo meg eller andre til å utføre en jobb ut i fra hva man har gjort tidligere og det som kjennetegner en som fotograf. Hvis ikke kan de jo heller velge en annen.

HOF: Dine bilder har en veldig gjenkjennelig klang og det er tydelig at du klarer å holde deg innenfor det som er din metode. Hva er hemmeligheten?

JR: Jeg syntes lenge det der var vanskelig. Særlig når du er fersk og uerfaren er det mange meninger og ønsker som strømmer over deg. Og jeg var ikke noe unntak. Det var nok en periode det ikke fungerte så bra som jeg ønsket og jeg tilpasset meg nok i veldig stor grad kundens formaninger. Jeg mistet meg selv litt opp i det der.

HOF: Hvordan løste du det?

JR: Jeg møtte han som skulle bli kjæresten min på en fest. Han er også fotograf. Og nordlending. En som sier akkurat det han mener. Og det han sa til meg var at han ikke forsto hva jeg drev med. Han mente bildene mine var platte, ufølsomme uinteressante og kjedelige. 

HOF: Og da ble du forelska?

JR: Nei, jeg ble fornærmet og sur. Men så gikk det gradvis opp for meg at han hadde rett. At jeg måtte definere hva jeg ville og hvordan jeg kunne ta ut det beste av meg og mine evner som fotograf. Jeg samlet et lite team rundt meg med mennesker jeg virkelig ville jobbe med og så satset vi ut i fra hvem vi er og det vi kan best. Vi forklarte dette tydelig til kundene og presenterte også aktivt ideer og løsningsforslag til ulike prosjekter.

HOF: Og da løsnet det?

JR: Det åpnet seg helt andre muligheter og alt fungerte bedre etter det! Gradvis har det blitt veldig mye å gjøre for både norske og utenlandske motemagasiner og andre kunder innenfor reklame og annet. Det er veldig tilfredsstillende.

HOF: Mange svært sentrale navn gjennom fotohistorien har arbeidet med motefotografi. Richard Avedon, Guy Bourdin, Mario Testino, Helmut Newton, Irving Penn og mange flere. Hva er det som er så tiltrekkende og hvorfor er det dette du primært ønsker å holde på med?

JR: For min del startet det litt tilfeldig, men det er noe med blandingen av fiksjon og virkelighet i motefotografiet som tiltaler. Det er rom for lekenhet og en annen måte å presentere produkter på. Og så liker jeg at det er et teamarbeid, at flere mennesker arbeider sammen for å få ulike prosesser til å fungere fram mot et best mulig resultat.

HOF: Hva er det som driver deg og hva er ambisjonen og målet med alt dette?

JR: Fotografi er noe jeg både lever av og med. Det er langt på vei en måte å leve på. Det er der på et eller annet vis hele tiden. En slags besettelse. Komme videre, lære mer og våge mer. Tåle usikkerheten og akseptere at man alltid har mer å lære. Så tror jeg det å utvikle sitt eget, finne sin egen form og stemme kanskje er den aller største ambisjonen for meg. 

www.jannerugland.com