Utstillingen er en historisk oversikt over hvordan utenlandske fotografer har fremstilt Storbritannia fra 1930-tallet og fremover. “Merkelig, men samtidig kjent”, sier altså Martin Parr. Og det gjelder særlig de første 25 årene i utstillingen. For den epoken var ikke akkurat noe høydepunkt for britisk fotografi, med unntak av Bill Brandt. Generelt sett var det i mellomkrigstiden en sterk tendens til å se sitt land gjennom rosa briller. Her var det i stedet Edith Tudor-Hart fra Østerrike som i midten av 30-tallet dokumentert slummen, fattigdomen og arbeidsledigheten i i London og Newcastle.

Flere kjente fotografer tok også for seg denne tematikken. Henri Cartier-Bressons bilder av Kong George IVs kroning har blitt en klassisk leksjon i fotografi. I stedet for å konsentrere seg om de kongelige, rettet han kameraet den andre veien, mot folkemengdene. Og på begynnelsen av 50-tallet dokumenterte Robert Frank livet i gruvebyene i Wales og konstrasterte dette med bilder fra overklassen og finansmiljøet i London. Disse kontrastene er også tydelige i bildene som Bruce Davidson tok i løpet av 60-tallet; av bankfolk, gatefeiere og natteliv i Soho.

Blant de senere fotografene er Rineke Dijkstra og hennes portretter av tenåringsjenter i Liverpoool, og Bruce Gildens portretter av arbeiderungdom i Nord-England, beskjært så tett at de blir direkte påtrengende. I kontrast til dette står Tina Barneys bilder av overklassen som fremstår som privilegerte, men også fulle av melankoli.

Utstillingen vises frem til 19. juni.

www.barbican.org.uk

Wagstaff, before and after Mapplethorpe

Patti Smiths bok ”Just Kids” som kom for noen år siden ble en internasjonal bestselger. Den handlet om hennes tid med fotografen Robert Mapplethorpe og i persongalleriet møtte vi også Sam Wagstaff. Nå kommer boken om ham, med navn ”Wagstaff, before and after Mapplethorpe”. Boken er skrevet av Philip Gefter.

Wagstaff var Mapplethorpes partner og mesén og den som for alvor åpnet dørene til kunstverdenen for den 25 år yngre fotografen. Men Wagstaffs betydning gikk lengre enn som så. Det var han som satte det estetiske rammeverket for det moderne samlermarkedet for fotografi.

I dag anses fotografiet å være et fullverdig kunstmedium på linje med maleri, skulptur og installasjonskunst. Slik var det ikke da Wagstaff startet i kunstverdenen i 1973. Han ble selv overrasket over hvor raskt han ble besatt av fotografiet. Selv om det allerede var andre aktører på markedet, fikk han snart rykte på seg for å ha et spesielt øye for fotografiet.

Forskjellen lå i at Wagstaff aldri stirret seg blind på de store navnene , et snapshot kunne være like interessant som et mesterverk av Atget, og hans innkjøp av fotografier gjorde snart at auksjonsprisene steg. Dette var ikke bare populært. Når han på en auksjon ved en anledning fortsatte å by på et bilde av Irving Penn til han fikk tilslaget, ble han buet ut av forsamlingen.

Philip Gefter har skrevet en spennende bok full av innsikt og anektoter. Boken er også et verdifullt stykke kulturhistorie.

”Wagstaff, before and after Mapplethorpe” er utgitt av Norton Publishers. Boken er skrevet av Philip Gefter.

The Decisive Moment

I desember i fjor valgte det prestisjetunge forlaget Steidl å gjenutgi et av fotohistoriens mest kjente verker, The Decisive Moment, originalt kalt Images à la Sauvette. Førsteutgaven av boken ble utgitt i 1952 av forlaget Simon and Schuster i New York og Editions Verve i Paris, der de fikk Henri Matisse til å utsmykke coveret.

Gjenutgivelsen av boken er en faksimile av den originale utgaven og kommer med et ekstra hefte om bokens historie, skrevet av Clement Chéroux, kurator ved Centre Pompidou. The Decisive Moment har vært en av fotohistoriens mest influerende verker og har formet hvordan vi snakker om fotografiet. Nye fotografer kjenner kanskje ikke til verket i seg selv, men de kjenner til begrepet.

For dem som er interessert i fotobokens historie er dette en av forgjengerne og formgiverne for dagens fotobøker, og gjenutgivelsen av boken er en unik mulighet til å se verket i sin originale form for dagens fotografer.

Henri Cartier-Bressons “The Decisive Moment ” er utgitt av Steidl

Melting Away

Camille Seaman har brukt over ti år på å lage bildene som nå er blitt utgitt i bokform. Da hun startet prosjektet var det fordi hun syntes det isdekkede landskapet var flott å se på, men i dag er boken blitt et dokument som viser de smeltende isbergene på Svalbard, Alaska og i Antarktis. Camille fortalte Fotografi at hun sluttet å ta bilder fra polarområdene fordi hun selv ikke ønsker å være medvirkende til den turismeindustrien som er med på å forurense området. I tillegg til å være et dokument på en global endring er Camilles måte å fotografere isbergene på spesiell. Det er som hvert isberg har sitt eget portrett med egne personligheter og stemninger.

Camille er i dag en TED fellow. Hun meldte seg inn i programmet for å finne nye måter å formiddel sine bilder på og har foredrag som er lagt ut på TED talks sine sider, der hun forteller om sine erfaringer fra prosjektet. Det er også mulig å lese vårt intervju med henne i Naturutgaven av Fotografi som er ute nå.

Camille Seamans “Melting Away” er utgitt av Princeton Architectural Press.

Til den store retrospektive utstillingen med Henri Cartier-Bressons bilder på Centre Pompidou i Paris i sommer, ble det utgitt en stor, tykk bok om denne legendariske franske fotografen. Utstillingen – og boka – er den første virkelig store og brede presentasjonen av Cartier-Bressons livsverk etter at han døde for ti år siden. Noe lignende hadde vel knapt vært mulig i hans levetid, han var både kjent og beryktet for sin trang til å detaljstyre alt som hadde med presentasjonen av sine bilder å gjøre.

Henri Cartier-Bressons personlige bildestil blir av mange betraktet som bildekunst. Selv betraktet han seg nok mer som fotoreporter til å begynne med. Han var tidlig svært opptatt av komposisjon og bildeutsnitt, mindre opptatt av hvilken «bås» han hørte hjemme i. Boka, som jeg kjøpte da jeg så utstillingen i juni, tar utgangspunkt i dette og likestiller på mange måter fotoreporteren og kunstneren, uten å sette to streker under hverken det ene eller det andre. For spiller det nå egentlig noen rolle?

At mange fotografer selv har betraktet seg selv mer som fotojournalister enn som kunstnere betyr jo ikke at andre ikke kan oppleve bildene deres som kunst. Sebastiao Salgado er et godt eksempel. «Jeg er journalist», sa han – da gallerier og kunstmuseer over hele verden sto i kø for å stille ut bildene hans.

Henri Carier-Bresson er obligatorisk for alle som interesserer seg for fotografi. Jeg sitter her og leser, bestiller en kopp kaffe til, og når jeg løfter blikket ser jeg rett bort på Notre Dame. En perfekt setting for å lære mer om denne store fotografen. Og så slår det meg, etterhvert som jeg lærer mer om hans liv og utvikling, at dette burde jeg jo gjort for mange år siden! Jeg har vært lidenskaplig interessert i fotografi i femti år – men så lang tid tok det altså før jeg fant tid til å sette meg ned og virkelig studere en så betydningsfull fotograf. Det hadde jo vært mer naturlig å starte med ham!

Stipendoppholdet går ubønnhørlig mot slutten. Når dette skrives har fruen kommet ned og sammen får vi med oss alt mitt pikkpakk på flyet hjem. Når dette leses er jeg vel tilbake i Oslo – og utsikten til Seinen er byttet ut med Akerselva. Ikke misforstå meg, Akerselva er like fin! I hvert fall i mine øyne. Jeg har fått arbeidet godt i Paris, jeg har mye materiale med meg hjem og skal bruke ledige stunder framover til å bearbeide dette. Følg meg gjerne på Facebook (Fotograf Morten M. Løberg) og på hjemmesidene mine (www.mortenloberg.no).

Og så fikk jeg altså endelig lest meg opp på Henri Cartier-Bresson.

Fotograf Morten M. løberg har i sommer hatt aterlierleilighet i Paris og har hver uke skrevet reisebrev her på fotografi.no. Dette er siste reisebrev.