Siden oppstarten i 2011 har NJP fremmet noen av de mest interessante fotografene vi har å by på. Hvert annet år velges en håndfull fotografer som gjennom to år jobber med et prosjekt som til slutt samles i utstilling og bok. Nå lanseres bok nummer fire på forlaget Journal, samtidig som utstillingen på Henie Onstad viser samtlige serier som har vært en del av NJP til nå.

Utstillingen er viet stor plass av kurator Susanne Østby Sæther. Ved at de 35 prosjektene samles i noen få, tematiske bolker blir både helheten og mangfoldet ivaretatt i utstillingsrommet.

– Vi befinner oss i en tid hvor begrepet om dokumentarisk fotografi stadig blir mer kompleks, og dette er en utstilling som reflekterer hvordan det i dag er et stort mangfold av dokumentariske uttrykk både innenfor reportasjefotografiet og i samtidskunsten, sier kurator Susanne Østby Sæther.

Det er Fritt Ord som finansierer NJP og programmet ble oppretter som et mentorprogram i landskapet mellom det tradisjonelle pressefotografiet og kunstfotografiet. Følgende fotografer har vært en del av programmet så langt:

Terje Abusdal, Paul S. Amundsen, Morten Andersen, Oddleiv Apneseth, Jonas Bendiksen, Linda Bournane Engelberth, Eirik Brekke, Tonje Bøe Birkeland, Tomm W. Christiansen, Margaret M. de Lange, Tommy Ellingsen, Andrea Gjestvang, Katinka Goldberg, Damian Michał Heinisch, Elin Høyland, Camilla Jensen, Anne-Stine Johnsbråten, Ellen Lande Gossner, Ivar Kvaal, Monica Larsen Vegstein, Kyrre Lien, Eivind H. Natvig, Karin Beate Nøsterud, Mathilde Helene Pettersen, Therese Alice Sanne, Ulla Schildt, Rebecca Shirin Jafari, Marie Sjøvold, Helge Skodvin, Monica Strømdahl Fred Ivar Utsi Klemetsen, Ingvild Vaale Arnesen, Knut Egil Wang, Adrian Øhrn Johansen og Line Ørnes Søndergaard. 

Utstillingen åpner 23. august og vises frem til 12. januar 2020.

www.hok.no

Midt i rommet står en modell av Dag Alvengs kommende utstilling på Henie Onstad Kunstsenter, med miniatyrbilder spredt rundt på hele bordet. I en krok sitter en assistent og jobber med den kommende boken, og langs rommets langsider står ferdige kopier til utstillingen, samt et imponerende stereoanlegg rigget for både analog og digital avspilling. Og her er det ikke plass for middelmådigheter. Hver høyttaler er rigget med tre monoblokker av merket Naim Audio, og på platespilleren står det en postit-lapp med en vennlig beskjed om å holde seg unna.

Dette forteller en del om mannen som holder til i dette lokalet, fotografen som har jobbet og utviklet seg i mørkerommet i over 40 år. For man kan nøye seg med mindre formater, eller enklere prosesser, men det er ikke slik Dag jobber. Vi snakker tross alt om mannen som på 80-tallet reiste verden rundt med Per Maning for å finne en lab med høy nok kvalitet til å produsere hans store formater, men som fant ut at eneste løsningen var å lære håndverket selv…

Det har blitt mange prosjekter siden den gang og for første gang skal nå mye av dette vises i en retrospektiv utstilling. Det var i mars at Tone Hansen fra Henie Onstad  ringte og lanserte idéen med både utstilling og bok, i tråd med museets nysatsning på fotografiet.

– Jeg kunne ikke takke nei til et slikt tilbud, forteller Dag etter å ha parkert bilen og skjenket seg en kopp kaffe. – Det er egentlig galskap med tre-kvart år på å produsere både utstilling og bok, jeg bruker jo gjerne to år på én bok! Jeg har innfunnet meg med at det ikke kommer til å bli perfekt, men jeg skal gjøre mitt beste.

Kurator på utstillingen er Susanne Østby Sæther som sammen med sjefskurator Caroline Ugelstad har gjort et utvalg fra hele Alvengs produksjon. Kuratorene har fått frie tøyler til å plukke fra de forskjellige seriene, og har valgt å fokusere på tidlige arbeid som ikke har vært så mye vist, og på hans siste prosjekt hvor han har dykket ned i sjakkens verden.

Brudd

Som ung medistinstudent på 70-tallet kom unge Alveng til et veiskille hvor han forsto at det ikke var mulig å kombinere et pågående legestudie med sin store lidenskap for fotografiet. Han måtte ta et valg. Han reiste til Sveits og oppsøkte Allan Porter, som var redaktør for fototidsskriftet Camera. Der ble han tipset om fotoutdannelsen på Trent Polytechnic, og slik ble det. Dag flyttet til England hvor han møtte Tom Sandberg og Per Berntsen, og sammen skulle de danne stammen av det som senere skulle bli Fotogalleriet hjemme i Oslo.

– En helt ny verden åpnet seg for meg i England, der vi ble introdusert til amerikanske fotografer som Minor White. Dette sto i sterk kontrast til datidens rådende kultur i Norge hvor Fotoskolan og «concerned photography» var det som gjaldt. Når jeg vendte tilbake til gamlelandet og sendte inn et bilde av en lysbryter til Fotografi, ja da var det som å be om bråk.

Og bråk ble det. Jac Brun, som var redaktør i Norsk Fotografisk Tidsskrift, gikk ut med et åpent brev i sitt eget tidsskrift, hvor han lurte på hva unge Alveng holdt på med. Og bråket stoppet ikke der. Da Dag startet Fotogalleriet i 1979 viste galleriet en utstilling der veggene ble avfotografert, for så å bli rammet inn og hengt på samme sted som de var tatt. Utstillingen ble slaktet av både Dagbladet og Aftenposten, men det var en viktig utstilling. Muligens var det den første konseptuelle fotoutstillingen som ble vist i Norge, og den gjorde at Dag kom i kontakt med likesinnede, og et nytt fotomiljø vokste frem i hovedstaden. 

– Da vi startet var det ingen visningssteder for fotografi i Norge, annet enn Høvikodden som viste fotografi nå og da. Så vi kunne kjøre på med det vi ønsket; Diane Arbus, Ansel Adams, Stieglitz. Alle sa ja.

Tilbakeblikk

At Dag Alveng har hatt stor innflytelse på norsk fotografi er det ingen tvil om, og utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter er et fint tilbakeblikk på hans kunstnerskap. Her vises smakebiter fra den etter hvert legendariske serien «Asylum», som var den første norske fotoboken i Martin Parrs omfattende verk «The Photobook». Vi får også se vegg-bildene som skapte furore når de ble vist på Foto-
galleriet, samt nyere arbeid som hans siste serie «Sjakk», hvor han har dykket ned i sjakkens verden.

– Da jeg jobbet med serien «Racing» gikk jeg inn i materien med hele meg. Jeg kjørte løp, og var en del av opplevelsen. Da jeg bestemte meg for å gjøre et prosjekt på sjakk ønsket jeg å jobbe på samme måten. Jeg tok timer hos en sjakklærer, og studerte historien.

Så begynte forberedelsene. Dag fant ut at sjakkspillere, på samme måte som kunstnere, er veldig opptatt av historien. De pugger berømte partier og kan de klassiske åpningene utenat. Etter litt research oppdaget han at det finnes ti verdensmestere i sjakk som ikke lenger lever. Han bestemte seg for å følge denne historien og dokumentere de ti gravene. Dette brakte Dag ut på reise fra USA i vest til Russland i øst, hvor han fotograferte verdensmestrenes siste hvilested med sitt storformatkamera. For det er fortsatt det store formatet som gjelder, og Dag kopierer fortsatt selv. Etter fem tiår i mørkerommet er teknikken finpusset og blitt en del av Dags signatur.

– Teknikken er en del av uttrykket, og for meg er form og innhold det samme. Da jeg for første gang forstørret et storformatnegativ fikk jeg en aha-opplevelse. Det var ingen tvil om at det var veien å gå for meg. Men det har tatt meg lang tid å perfeksjonere teknikken. Det som fascinerer meg med storformatet er at jo større kopiene er, jo mer informasjon finner man i bildet. Med sjakk-serien har jeg jobbet helt i grenseland av hva som er mulig. Jeg tror ikke det er mange som fortsatt jobber på den måten jeg gjør, det er rett og slett for krevende. Og for dyrt…

Vår audiens nærmer seg slutten. Mens vi ser gjennom hans fotobøker og studerer trykketeknikk, ringer telefonen fra designbyrået Bleed. De gjør utformingen på boken som gis ut i forbindelse med utstillingen, og Dag må av gårde og se på de siste utkastene. Så skal de siste kopiene lages før boken går i trykken. Det er bare tiden og veien igjen til åpningen. 

– Jeg håper at folk blir beveget i møte med mine bilder, enten følelsesmessig eller intellektuelt. Slik var det da jeg begynte å stille ut, og slik er det fortsatt, avrunder Dag mens vi rygger ut av parkeringsplassen. 

– Når jeg ser tilbake har jeg vært med på hele utviklingen av kunstfotografiet her i Norge, fra å bli utskjelt til nå å selge anstendig. Forskjellen mellom da og nå, er at nå har jeg råd til å kjøpe min egen film og mitt eget papir.

Utstillingen åpner 8. februar. Det jobbes også med å arrangere uoffisielt verdensmesterskap i Fischer Random Chess som en del av kunstprosjektet «Sjakk». Oppgjøret vil stå mellom Magnus Carlsen og regjerende verdensmester Hikaru Nakamura.

www.alveng.com

Aldri før har et så bredt spekter av Alvengs bilder blitt vist under sammen tak, og utstillingen kom til gjennom Henie Onstads ny-satsning på fotografiske utstillinger. Det er en imponerende bredde som er samlet, og fotografiene er plassert på en slik måte at man kronologisk beveger seg gjenom Alvengs kunstnerskap fra slutten av 60-tallet og frem til i dag. Her vises blant annet den banebrytende utstillingen “Vegger” fra 1979 som skapte furore i et fotomiljø dominert av Christer Strömholm og “conserned photography”. Utstillingen ristet løs i gjeldende normer og blir i dag sett på som en av de første konseptuelle fotoutstillingene i Norge.

Kurator Susanne Østby Sæther kan fortelle at det var et poeng å vise disse tidlige arbeidene, hvorav mange knapt har blitt vist tidligere. Mindre kjente serier som “Vegger” og “Tobilder” blir vist i samme rom som “Sommerlys” og hans siste serie “Sjakk”. Det hele intelligent satt sammen til en lærerik reise gjennom hele Dag Alvengs karriere.

I tilknytning til serien “Sjakk” vil det til helgen arrangeres uoffisielt VM i Fischer Random Chess der Mangnus Carlsen utfordrer regjerende verdensmester Hikaru Nakamura. Arrangementet er en del av Alvengs prosjekt og arrangert av fotografen selv i samarbeid med blant annet Bærum Kommune, NRK og Henie Onstad Kunstsenter. Partiene spilles i det samme rommet som viser Dag Alvengs fotografier av gravstedene til de ti verdensmesterene som ikke lenger er med oss, og selve sjakkbrettet er symbolsk plassert foran Alvengs monumentale fotografi av Bobby Fischers grav på en liten kirkegård på Island.

I forbindelse med utstillingen publiseres en omfattende katalog med samtlige av utstillingen serier, samt en rekke tekster av blant annetKåre Bulie og Susanne Østby Sæther.

Utstillingen åpner i dag, fredag 9. februar og vises frem til 6. mai.

www.hok.no

Heinisch har et imponerende antall priser å vise til i både inn- og utland. Hans bilder har tidligere blitt stilt ut på Museum of Art i Gera, Museum of Art and Advertising i Hamburg, Guggenheim-muséet i New York og på Henie Onstad Kunstsenter i Sandvika, Norge. Han var en av hovedbidragsyterne ved Hydros 100-årsmarkering i Frognerparken i august 2005. W Domu, som på polsk betyr hjemme, ble til sommeren 2010. Dette er et prosjekt under utvikling. Prosjektet begynte da han oppdaget en brukthandel i Oslo.

Schizofren lekeplass
– Da jeg fant dette stedet med alle mulige brukte ting fra hus og hjem trigget det følelser i meg. Det ga meg et tilbakeblikk til min barndom i Polen. Tingene gjorde meg nervøs, minte meg om min polske familie og spesielt min tidlige barndom med minner om krig. Zabrze, mitt fødested og hjemby, var i mine første 10 leveår kjent som en av de største industrielle byene i Europa og lå på grensen mellom Tyskland og Polen før andre verdenskrig. Andre verdenskrig startet bare fem kilometer fra der jeg bodde. Min families ønske om å forlate landet, ble i seg selv en krig. Man kan beskrive stedet som en dramatisk og schizofren lekeplass.

– Jeg har alltid hatt en sterk tilknytning til eldre bygninger. De har vært vitne til andre tider og bærer i mange tillfeller minnene om disse. Som barn lurte jeg på hva som sjedde bak alle disse veggene. Mange mistet også sine hjem under krigen. Med W Domu gjengir jeg disse følelsene og hendelesene i min barndom til en surrealistisk instalasjon ved at gjenstandene blir levende og åpner for personlige tolkninger.

Det hele startet med at Damian fotograferte mindre gjenstander i brukthandelen. Det eskalerte og endte opp med at han hadde studioet fullt av gjenstander som skulle fotograferes. Helt siden begynnelsen har han vært fasinert av maskiner og ting; at disse gjenstandene har sitt eget ansikt utad og snakker til deg.

Carl Berner og veiarbeid
– Parallelt med mitt studioprosjekt begynte jeg å portrettere mitt nabolag på Carl Berner. Bygningen ble bygget i 1938, like etter innvasjonen. Det har vært mye veiarbeid utenfor min inngangsdør de siste tre årene. Det har ført til at alle i boligen bor helt annerledes enn tidligere. Av nyskjerrighet for hva forandringer i hverdagslivet mitt gjør med meg og mitt nabolag, tar jeg bilder i et område på 300 – 400 meter fra inngangen til leiligheten min.

– Er det sammenheng med arbeidet i studio og utenfor ditt hjem?

– Mitt studioarbeid er rent syntetisk og står i opposisjon til bildene tatt utendørs. Det er analytisk i forhold til mitt arbeid i studio. Her er det lyset, fargene eller måten gjenstandene står på som fører til om man tar bildet eller ikke. Dette krever en nøye observasjon av omstendighetene, men har ingenting med det ekte bildet å gjøre. Alle bildene er fotografert med digitalt kamera og minimalt etterarbeid. Det er kun gjort enkle justeringer av farger og kontraster. Det samme gjelder valg av objektiv. Jeg bruker bare normal objektiv og kameraet har samme høydepunkt som mine øyne. På en måte kan man si at hele prosessen er inspirert av hvordan jeg brukte storformat. Jeg brukte storformat i nesten 16 år. Nå er alt erstattet med en digital Leica S2. Digitalt utstyr gjør at jeg blir mer fri og kan reagere mer spontant enn før. Samtidig har jeg holdningen og teknikkene jeg har lært fra storformat-fotografi.

Naturlig nasjonalromantikk
– Har du samarbeidet med andre kunstnere?

– Det har jeg gjort flere ganger og jeg setter stor pris på det. Noen ganger kan det være en stor utfordring å samkjøre to forskjellige hoder, men jeg finner det veldig inspirerende. FotoRemix er en av disse prosjektene. I 2007 ble jeg invitert av Bjørn Brochmann fra Commando Group for å gjøre et prosjekt sammen med han.

Mange av bildene til Damian er preget av landskap. Dette ser en tydelig i hans prosjekt FotoRemix. Det er ikke klassiske landskapsbilder, som du ser fra mange naturfotografer, men et tydelig samarbeid mellom illustratør Bjørn Brochmann og Heinisch. Bildene ble utstilt på Fotografiens hus i Oslo i fjor høst, med publikumsrekord. Fotoremix fokuserer på nasjonalromantikken og hvorvidt den fremdeles er relevant. Naturen er en viktig del av den norske identitet og prosjektet undersøker hva som ligger til grunn for dette. Serien FotoRemix fikk nylig en pris i årets PDN Annual konkurranse i New York.

Østblokkmaskineriet
Film- og fotoprosjektet PYLOD er hans hittil største. Med en filmatisk collage av abstrakter, skildrer semidokumentaren maskiners anatomi, nærmere bestemt skiheiser i dolomittiske alpelandskaper. Med nærgående filming og ekspressivt lydbilde fremvises en egen maskinell parallelleksistens, med en utrettelig rytme og vilje. Poetiske, repetitive og romantiserende bilder tar oss med inn i en mekanisk verden vi ikke før har hatt tilgang til. Den romantiske inspirasjonen knytter seg blant annet til landskaper av maleren Caspar David Friedrich, mens den ekspressive tilnærmingen henter næring fra arbeider av Paul Klee og fotograf Brett Weston.

Møtet med maskinen som en forførende organisme blir også møte med de mørkere avgrunner i menneskesinnet. Assosiasjoner som uro, lengsel, tap, avmektighet og ensomhet trenger seg på i bildene fra en mektig og frosset fjellverden. Selv sier Heinisch at hans oppvekst i et industritungt og lukket Øst-Europa preger hans kunstneriske virke på flere plan – som her gir utslag i en dyster, kjølig kombinasjon og et melankolsk stemningsleie. Kortfilmen ble vist på 15 internasjonale filmfestivaler verden rundt.

Lærerrollen på Bilder Nordic
Heinisch jobber i dag med flere personlige og kommersielle prosjekter. Parallelt med karrieren som fotograf er han en av hovedlærerne på Bilder Nordic School of Photography i Oslo. Han underviser i historie, er veileder for elevenes personlige prosjekter, og holder workshops for skolen.

– Hvordan balanserer du arbeidet som fotograf og lærerrollen på Bilder Nordic?

– For det første må jeg nevne at jeg virkelig får utbytte av tiden med mine studenter. Jeg kan se tilbake til nesten ni år med egne studier på Folkwang Schule i Essen. Jeg liker å videreføre mine erfaringer til neste genrasjon fotografer. Men ikke tro det bare går en vei. Studentenes tanker og løsninger inspirer også meg og mine prosjekter. Skolen har et unikt miljø med uendelige muligheter, men tro heller ikke at mine studenter kan gjøre som de vil. Tvert om. Elevene skal kunne forsvare sine prosjekter og sette en kommersiell verdi på det. Etter endt skolegang må de ha evnen til å overleve i vår visuelt overlastede verden.

www.damianheinisch.com
www.damianheinisch.org