Hans Jørgen Brun er en fremtredende skikkelse blant norske portrettfotografer, og Norske Fagfotografers fond og juryen er svært glade for å kunne tildele Fotografiprisen for 2015 til Hans Jørgen Brun:

«Juryens valg er en prisvinner som på alle måter representerer fotograffaget og fotokunstens fortellertradisjoner, samtidig som han bekrefter betydningen av og tar vare på det klassiske utrykket og yrkesstoltheten som utøver av håndverksfaget», sier juryformann, Arild Sønstrød. «Brun kan sitt fag og utøver det daglig med ungdommelig entusiasme og kunstnerisk kvalitet.»

Brun tok sitt svennebrev i 1967 og åpnet sitt første studio i Bergen 1970. Et opphold i New York hos den verdensberømte fotografen Arnold Newman i 1984 fikk stor betydning for hans videre utvikling. Hans Jørgen Brun er Norges Fotografforbunds mest premierte fotograf gjennom tidene, og har vunnet en rekke priser i mange land. Gjennom sitt arbeid, utstillinger og foredrag har han vært toneangivende innen portrettfotografi i Norge i over 30 år.

Fotografiprisen ble innstiftet 1989, og utdeles av Norske Fagfotografers Fond (NFF). Prisen er på kr 100 000, og gis hvert annet år til en fotograf som «i særdeles grad har utmerket seg på en faglig og kreativ måte». Fotografiprisen utdeles for å stimulere seriøs bruk av fotografi, og er den største fotografiprisen i Norge – tilsvarende Brage-prisen for forfattere. Vinneren skal ha en kombinasjon av høy faglig kvalitet og kreativitet.

Tidligere vinnere av Fotografiprisen er Morten Krogvold (1989), Knut Bry (1994), Dag Alveng (1997), Kjell Sten Tollefsen (1999), Agnete Brun (2001), Herdis Maria Siegert (2003), Tom Sandberg (2005), Per Maning (2007), Jonas Bendixen (2009), Rune Johansen (2011) og Erik Almås (2013).

Portrettfoto av Hans Jørgen Brun © Alexander Øvrebø

www.hjbrun.no

Kommentar: Redaktør Morten M. Løberg

Det hevdes at Hans Jørgen Brun er Norges mest premierte fotograf, men det gjelder innen Norges fotografforbund. Norges mest premierte fotograf gjennom tidene er såvidt vites amatørfotografen Jan Baashuus-Jessen som var tilknyttet Oslo kameraklubb gjennom en årrekke. Ikke at det fratar Brun posisjonen som en av våre fremste og mest premierte portrettfotografer, snarere tvert i mot. Det er ikke hvem som helst som denne gang målbærer kritikken mot de offisielle kongebildene.

Ikke noe nytt at det blir bråk

Det er ikke noe nytt at det blir baluba når Slottet legger fram nye bilder av kongefamilien. Slik har det vært helt siden vårt nåværende kongepar lot seg offisielt fotografere som regent og dronning for første gang i 1991. Etter den tid har Slottet benyttet seg av flere forskjellige fotografer og det kan synes som om politikken er å velge en ny fotograf – og med det et nytt uttrykk – hver gang det skal fotograferes nye bilder.

Dette har nok også Hans Jørgen Brun merket seg. Det virker imidlertid som om han  ikke ønsker bilder i en annen stil enn den han selv dyrker, og at han pakker sitt anliggende inn i fagfotografiske formalkrav. Han sier f.eks. at det ikke er balanse mellom ute- og innelys i helfigurbildet av kronprinsesse Mette-Marit ved et av vinduene på Slottet. Det ser ut som kronprinsessen blir spist opp av lyset, sier han blant annet.

Villet effekt

De fleste fagfotografer – og sikkert Sølve Sundsbø også – vet hvordan man balanserer innendørs lyssetting mot utelys fra et vindu. Når det ikke er gjort i dette tilfellet virker det åpenbart at det er med hensikt. Alle som har fotografert en modell så tett ved vinduet som kronprinsessen her står vet at selv uten tilleggslys ville det vært detaljer å se ute. Det er ikke så stor forskjell på intensiteten i det lyset som treffer modellen som intensiteten på utelyset. Sannsynligvis er effekten Brun kritiserer tilstrebet og forsterket fra fotografens side. Sannsynligvis er bildet retusjert for å få til det flommende utelyset.

Altså snakker vi et bevisst uttrykk. Selv synes jeg det fungerer veldig fint, mens Hans Jørgen Brun er opphengt i en fototeknisk utfordring som neppe tjener annen hensikt enn å bekrefte fotografens faglige dyktighet for bekreftelsens egen skyld. Det er lov å mene at Sundsbøs stil ikke er noe fin, men vi kan ikke lukke øynene for at vi oppfatter bilder forskjellig. Jeg husker godt at lignende fototekniske idealer ble brukt mot fotokunstbevegelsen på 1970-tallet, selv om det egentlige anliggendet var at man ikke syntes kunstbildene var særlig gode. Det var blant annet et krav at bilder måte være skarpe for at de skulle være gode. En av dem som utfordret dette synet var Morten Krogvold, med uskarpe portretter – og jeg har vel et og annet bidrag i gjemmene jeg også. Skulle det attpå til vært et krav dengang at fotokunstnerne måtte kunne balansere innelys mot utelys slik fagfotografene hadde som mål, hadde vi ikke hatt noen fotokunst i Norge i dag.

Museumsvokter

Hans Jørgen Brun er en svært dyktig og hedret portrettfotograf, men han er også en gammel romantiker. Han dyrker – og videreutvikler – det klassiske portrettet, ofte i sorthvitt, men han framstår som visuelt gammeldags når han ikke kan frigjøre seg fra gamle normer og dyder og ta inn over seg at Slottet nok ønsker en annen stil enn den han selv står for. Kritikken om at bildene  strider mot “maleriske prinsipper” betyr vel at Slottet ikke ønsket denne typen bilder. De har da også sagt seg svært fornøyd med resultatet slik det har blitt. Slottet oppgir ellers at de valgte Sølve Sundsbø fordi de synes han er en spennende fotograf.

Hans Jørgen Brun derimot synes å ha søkt seg til foreningen for museumsvoktere.

Morten M. Løberg

Redaktør

PS: Sølve Sundsbø ble bredt presentert av Michael Dee i Fotografi nr. 3/2008.