Å beskrive Joakim Eskildsens univers er ikke enkelt. Hans bilder svever et sted mellom kunst og dokumentar der han alltid retter sitt kamera mot mennesker og deres miljø. Det å dokumentere mennesker var hans første profesjonelle erfaring da han allerede i 10. klasse fikk praksisplass hos hoff-fotograf Rigmor Mydtskov. Der ble han i fem år før han begynte ved Aalto-universitetet i Helsinki og fordypet seg i fotoboken som medium. Og nettopp den langsomme prosessen som boken utgjør har fulgt ham siden.

– Min innfallsvinkel til fotografiet har vært at jeg ikke tilhører en sjanger, forteller Joakim. – Og min holdning til fotografiet er nok noe gammeldags ved at jeg ikke forandrer noe i bildet som sådan. Det jeg jobber med er en form for virkelighetsbasert fotografi, en form som for meg ligger tett opp til fotografiets natur. Så om jeg jobber dokumentarisk, journalistisk eller kunstnerisk er ikke noe jeg selv synes er viktig. Det viktige er at man kan skape sin egen virkelighet ved å velge hva man fotograferer.

– Noe av grunnen til at man er opptatt av skillet mellom dokumentar og kunst er for å verne om sannhetsgestalten i dokumentarfotografiet. Synes du at sjangrene glir mer over i hverandre nå enn før?

– Man kan også snu på dette med sannhet og si at dokumentarfotografiet har en agenda, mens kunstfotografiet har en mer personlig agenda og dermed er mer ekte.

– Opplever du at publikum definerer dine bilder i en spesifikk sjanger?

– Jeg oppfattes nok oftest som kunstfotograf.

– En viktig del av din produksjon er fotoboken. Hvorfor fordyper du deg i boken som medium?

– Jeg synes boken er spennende fordi den er et intimt medium hvor man selv bestemmer størrelsen, formatet og grensene for prosjektet. I en utstilling er det ofte en rekke begrensninger å forholde seg til, mens man i fotoboken får en mer presis samling bilder. Det blir et lite verk hvor man kan fortelle hele historien, og så kan man jo også produsere mange eksemplarer, noe som gir en større spredning.

– Hvordan skiller denne prosessen seg fra det å publisere i magasiner?

– Når man leverer en historie til et magasin har man ingen kontroll over sitt eget arbeid etter at man har gitt det fra seg. For meg er ikke det så interessant. Magasinene når kanskje et større publikum, men jeg legger mer vekt på at jeg skaper bildene for meg selv, for så å publisere dem på den måten jeg selv synes er best.

I prosess

Joakim jobber analogt og bruker lang tid på sine prosjekter. Hans tilnærming til den fotografske prosessen kan sies å være diametralt forskjellig fra den digitale strømmen av bilder vi overøses med hver dag. Men hvordan forholder man seg til fotografiet i dag når man har et så enormt konsum av bilder?

– Jeg er ikke særlig moderne og er ikke aktiv i den digitale strømmen. Jeg forholder meg rett og slett ikke til det. Selv jobber jeg analogt, og jeg synes mye av det som skjer i dag er for hurtig. Da min egen prosess er litt langsom og vanskelig vurderer jeg jo av og til å gå over til det digitale, men jeg synes ikke det tilfører noe annet enn flere bilder av det samme. Ofte er det bedre å produsere mindre og legge tiden sin i noen få fotografier.

– Det virker som om innfallsvinkelen til dokumentarfotografiet har blitt delt i to, hvor noen er opptatt av det redaksjonelle nyhetsbildet, mens andre legger vekt på de lengre prosjektene. Ligger dokumentarfotografiets fremtid i de mer omfattende prosjektene?

– Jeg har aldri oppsøkt magasiner for å få arbeid, og jeg oppleverer faktisk oftere og oftere at det er magasinene selv som oppsøker «unormale» dokumentarfotografer som meg selv. Jeg tror at nettopp fordi det finnes en slik overflod av fotografier så vil man gjerne betale litt ekstra for å presentere noe som skiller seg ut fra mengden. Leserne skal jo kjøpe disse bladene, men om de finner de samme bildene der som på Facebook er det jo ingen grunn til å bruke penger på magasiner. Redaksjonene blir derfor nødt til å velge annerledes og jeg tror også at de synes det er spennende å vise litt mer avanserte bilder.

– Det virker som om nedskjæringene i redaksjonene faktisk gir en ny bølge av uavhengig kvalitetsfotografi. Gir det et håp for en renessanse for fotografiet?

– Jeg har ikke tenkt så mye på dette, men det er kanskje i den retningen fotografiet må gå. At det blir færre blader, men at de som blir igjen faktisk betaler det som må til. Ser man på for eksempel Time Magazine så bruker de ofte kunstfotografer som til vanlig lever av å selge bilder gjennom andre kanaler. Selv jobber jeg lite redaksjonelt og selger mest gjennom gallerier. Men man kan ikke leve av den inntekten alene, så jeg takker gjerne ja til redaksjonelle jobber nå og da. Jeg gjorde et par oppdrag i fjor og tar som regel ett til tre oppdrag i året.

– Man ser stadig oftere dokumentarfotografi i galleriene. Er sjangrene i ferd med å viskes ut?

– Tidligere ville man sett på både Salgado og Koudelka som dokumentarfotografer, men i dag oppfatter man dem mer som kunstnere. De blir representert i gallerier verden over og kan faktisk leve av dette. Så hva som er kunstfotografi og hva som er dokumentarfotografi – den oppdelingen eksisterer ikke lenger. Gursky er jo på en måte en dokumentarfotograf som iscenesetter virkeligheten, på samme måte som en dokumentarfilmskaper iscenesetter sine filmer. Jeg synes de gamle merkelappene blir misledende, kanskje er det bedre bare å kalle seg fotograf? Eller kanskje er ordet «bildemaker» bedre?

Kontroll

Joakim jobber som regel med flere prosjekter parallelt, og i god tradisjon skal det meste før eller senere publiseres i bokform. Han har blant annet jobbet med serien Homeworks i flere år, hvor han uforsker sine egne omgivelser. Resultatet skal bli en bok, det samme skal en serie om Cuba og et lengre prosjekt om Cornwall. Tematisk kan det virke som det er et stort sprik i hans produksjon.

– Jeg forsøker alltid å utvide mitt eget felt, utdyper Joakim.  – Men jeg pleier å si at jeg jobber med mennesker og deres relasjon til naturen. Så jeg fotograferer aldri ren natur, det må alltid være mennesker involvert.

– Felles for dine prosjekter er også et ønske om kontroll. Du publiserer stort sett dine bøker selv, hvorfor det?

– Jeg skiller meg kanskje litt fra andre fotografer ved at det ikke kunne falle meg inn å sende fra meg materialet mitt og overlate kontrollen til andre. Det er jo en stor del av den kunstneriske prosessen å jobbe med både bilder, design og uttrykk. Den prosessen tilhører fotografen synes jeg, ikke en redaktør eller designer.

– Vi ser jo en bølge av selvpubliserte bøker, hvor fotografene har en større del av kontrollen. 

– Den prosessen er jo en stor del av moroa. Jeg synes ikke at kun fotograferingen er spennende, jeg liker å kopiere, redigere og være en del av prosessen. Jeg synes det er viktig å få en avslutning på prosjektet ved at bildene får en endelig form. Så kan man pakke det bort og begynne på noe nytt, avslutter bildemakeren.

www.joakimeskildsen.com

Tiden på reise har gjort Åse Sjöström god til å komme i kontakt med forskjellige typer mennesker og hennes prosjekter preges ofte av en helt spesiell nærhet til de hun jobber med. Hennes prosjekter er som oftest kvinnerelaterte og hun har jobbet med flere temaer relatert til kvinners rettigheter.

Dette var også innfallsvinkelen da hun første gang dro til Moldova. Hun ønsket å se på fenomentett trafficing og tok kontakt med organisasjoner som jobbet med nettopp disse temaene. I begynnelsen møtte hun stort sett motstand og fikk ikke tilgang noe sted:

– Til slutt endte jeg opp med å gå gatelangs for å finne noe å fotografere, forteller hun. – Det var da jeg endte opp i et ballettstudio og gjorde serien som fikk en førstepris i World Press Photo.

Paradokset var at hun fikk en pris for noe hun egentlig ikke hadde tenkt å jobbe med, og hun endte snart opp med å gå lei av disse bildene. Men prisen var med å åpne dører når hun senere kom tilbake til Moldova. Plutselig kjente folk til hennes bilder og hun møtte velvilje hvor enn hun gikk. Der hun før hadde møtt stengte dører fikk hun nå full tilgang, og hun fotograferte i fenglser, herberger og så videre. Da var hun endelig i gang med det hun kom til Moldova for å dokumentere.

Moldova er Europas fattigste land og mange blir tvinget til å reise til utlandet for å finne arbeid. Tilbake sitter barna, gjerne parkert hos besteforeldre eller andre slektninger. Dette har ført til at befolkningen har minsket med flere hundre tusen gjennom de årene Åsa har jobbet der. Dette var utgangspunktet for den ene av hennes serier fra Moldova. Serien ”Born in the borderlines” viser portretter av barn i dette glemte landet.

Gjennom alle reisene tilbake til Moldova har Åsa fått et helt spesielt blikk på kulturen og menneskene hun møter. Bildene er vare og direkte, alle presentert i et kvadratisk format, og portrettene gir et intimt dokument på en tilværelse som er så langt fra vår egen. Og hennes fesinasjon for Moldova er ikke over, så det er nok ikke siste gang Åse Sjöström presenterer historier fra dette fascinerende grenselandet i øst.

Prosjektet ble presentert på fotofestivalen dok16 i Fredrikstad. 

www.asasjostrom.com

Et av Drakes gjennombrudd var prosjektet Wild Pigeon, en serie som fokuserte på Uyghur-folket i Xinjiang-regionen 3.200 km fra Beijing. I tidsrommet hun var der var Kina i en prosess med å utvikle byen på tross av Uyghurenes motstand, noe som førte til demonstrasjoner og opptøyer i provinsens hovedstad. Det uvanlige med prosjektet var måten hun involverte de hun fotograferte på. Hun returnerte med bilder hun hadde fotografert og lot dem selv klippe, lime og skrive på selve bildene.

– Hvordan var det å gi opp noe av eierskapet ditt til dem du fotograferte i prosjektet?

– Det var et valg jeg gjorde fordi jeg var trett av å bare fortelle andre folks historier når de selv har et perspektiv som jeg ikke kan fremheve uten deres hjelp. Det ble derfor en måte å gi historien et nytt perspektiv på, og ga også en større kompleksitet. Det var også veldig befriende og ga meg et annerledes forhold til de jeg fotograferte.

– De fleste som bor i provinsen er muslimer, og som du også nevnte har de sterke meninger om det å la seg avfotografere. Hvordan var det å forholde deg til dette?

– Enkelte av dem praktiserer en streng tolkning av religionen, hvor de mener at kun Allah kan gi liv og at fotografiet er blasfemi. Det var veldig få som mente dette, men dette gjorde at jeg tok stilling til hvordan jeg jobbet videre med å fortelle deres historie.

– Endret dette prosjektet måten du tar bilder på i dag?

– Jeg pleide å ta mer reportasjepregede bilder, hvor du prøver å gjøre deg selv usynlig for å fange det rette øyeblikket. Etter dette prosjektet begynte jeg i stedet å ha en samtale med dem jeg fotograferte. Vi kunne sitte ned for å ha en samtale, noe som ble utgangspunktet for det arbeidet de selv gjorde. Det var utrolig lærerikt, og jeg fikk vite mye mer om deres historie.

Å reise tilbake
Drake flyttet nylig tilbake til California der hun vokste opp, etter å ha bodd flere år i blant annet Tyrkia. Men det er ikke bare i sitt personlige liv hun velger å returnere til gamle trakter. I et av hennes nyeste prosjekter har hun returnert til et barnehjem for funksjonshemmede i Ukraina. Hun hadde vært på besøk hos disse barna i 2006 og reiste nå tilbake for å se hvordan det gikk med dem.

– Jeg dro tilbake fordi jeg hadde et personlig behov for å se hvordan det gikk med barna. Fotografiet fryser jo kun et øyeblikk og for meg var det viktig å se en utvikling og hvordan situasjonen var nå.

– I flere av prosjektene dine er det som om du konstant jobber med å bryte med fotografiets naturlige grenser. Enten det er ved å inkludere dem du fotograferer, eller at du prøver å bryte med tiden. Hvilken plass har fotografiet som teknologi i arbeidet ditt?

– Jeg er definitivt opptatt av å forsøke å tøye grensene i forhold til fotografiets begrensninger. Jeg ønsker å inkludere det i arbeidet mitt istedenfor å ignorere det, og late som at det ikke finnes begrensninger. I fotojournalistikken går man ofte ut fra en tanke der man ignorerer teknologien da det gir en illusjon om en direkte kobling til fortellingen eller sannheten. Men jeg er opptatt av at sannheten ikke bare finnes om man er som fluen på veggen. Det er blant annet derfor jeg også valgte å lage et samarbeid med jentene på barnehjemmet, slik at de kunne ta del i prosjektet og formidle sin egen historie. Slik var det også lettere for meg å skape oppmerksomhet rundt deres situasjon.

– Og hvordan er situasjonen deres i dag?

– Lovene endrer seg stadig, men spørsmålet er til syvenende og sist hvilke rettigheter de har. Slik loven er nå må de oppholde seg på barnehjemmet til de fyller 35 år. Det var kanskje det som var mest påfallende for meg, at flere av dem jeg jobbet med i 2006 fremdeles bor der i dag.

www.carolyndrake.com

Det er Pressefotografenes Klubb som står bak festivalen dok:16, som siden 2013 har hatt tilholdssted i Litteraturhuset i Fredrikstad. Festivalen har servert godt fotografi i en årrekke og etter hvert blitt et viktig møtepunkt for bransjen.

Programmet avslører en god blanding av utstillinger, foredrag, fagseminarer og sosiale møteplasser. Gjennom tre dager fylles Litteraturhusets storsal opp av debatter og foredrag omkring fotografiet som uttrykksform:

– Fagseminaret tar utgangspunkt i det fotografiske språk og metode, forteller Jan Johannessen, som er en av ildsjelene bak festivalen. – Som alt annet språk brukes fotografiet på flere måter, som dokumentasjon, kommentering, kunstnerisk og så videre. Men forstår leseren dette? Og er fotografene bevist dette? Som fotografer synes vi det er viktig å problematisere spørsmål som angår fotografiet i dag; Pressens Faglige Utvalg har aldri hatt visuell kompetanse i utvalget sitt, er de rustet til å vurdere visuell journalistikk? Og er Vær Varsom Plakaten utdatert? Verden kommuniserer visuelt, men i Vær Varsom Plakaten behandles fotografi som noe særegent. Gjennom debatter og foredrag håper vi å kunne belyse disse temaene.

Foruten debatter og foredrag med fotografer som Carolyn Drake, Jacob Ehrban og Helge Skodvin, trekker festivalen ut i byrommet, og man vil finne utstillinger både i Fredrikstad sentrum og i gamlebyen. For første gang benyttes også Hydrogenfabrikken som galleri hvor du vil kunne se utstillingen “Den evige fotografen” med Torbjörn Andersson.

Verd å nevne er også Magnus Wennmans utstilling “Der barn sover” som nettopp er vist på Fotografiska i Stockholm. Her har fotografen dokumentert barn som flykter gjennom Europa på jakt etter et ny liv og en trygg tilværelse. Forøvrig kan også nevnes tre utstillinger fra det britiske bildebyrået Panos Pictures, en utstilling fra pressefotografenes egen Årests Bilde-konkurranse og avgangsprosjektene fra pressefotografutdannelsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Foredragene og fagseminaret går fra 2. – 4. juni, mens utstillingene vises fra mandag 30. mai til søndag 5. juni.
Featurebilde: Headbangers © Jacob Ehrban

www.dokfestivalen.no