Alec Soth er fotografen som begynte å studere maleri, men endte opp som fotograf. Han har alltid operert innenfor kunstsjangeren, og er kanskje litt på siden av dokumentarfotografiet som er i fokus på DOK14. Likevel er hans uttrykk sterkt preget av nettopp dokumentarfotografiet.

– Det pussige er at jeg aldri så på meg selv som profesjonell fotograf. Jeg fotograferte lenge kun på fritiden, men etter prosjektet Sleeping by the Mississippi fikk jeg såpass mye oppmerksomhet at jeg kunne begynne å jobbe fulltid som fotograf. I begynnelsen var det vanskelig å få endene til å møtes, så jeg begynte å ta redaksjonelle oppdrag. Det ene ledet til det andre, og til slutt var jeg medlem av Magnum Photos. Slik sett har jag mange baller i luften, kunstfotografi, redaksjonelt arbeid og noe undervisning.

– Mange forbinder deg med storformat, særlig fra serien Sleeping by the Mississippi. Hvor viktig er valg av format for dine prosjekter?

– Jeg brukte storformatet tidlig i min karriere. Dette var på den tiden jeg begynte å få en del oppmerksomhet og det er nok derfor mange forbinder meg med nettopp dette formatet. Men jeg jobber med forskjellige uttrykk og de siste årene har jeg benyttet meg mer av digitale kameraer. Det interessante med fotografiet er jo at det er uløselig knyttet opp til teknikk, men for meg har dette til en hvis grad blitt en frustrasjon. Det er ingen som spør en forfatter hva slags penn han bruker, jeg bruker den teknikken som passer best til hvert prosjekt.

– Din første bok utforsket grenselandet mellom kunst og dokumentar. Føler du fortsatt at du er mellom sjangere?

– Jeg beveger meg alltid mellom sjangere. Walker Evans beskrev sitt arbeid som ”en dokumentarisk stil”, et begrep jeg synes passer på mitt arbeid også. Uttrykket er dokumentarisk, og arbeidet mitt har dokumentarisk verdi, men min ambisjon er ikke å være dokumentarfotograf.

– Hvordan tenker du på dokumentarfotografiets rolle som en formidler av den verden vi lever i?

– Det har fortsatt en legitim rolle. Fotografiets popularitet har økt enormt, en utvikling som startet for over 80 år siden. Men nå som alle fotograferer med sine telefoner forandrer fotojournalistens rolle seg. Ren dokumentasjon er ikke like viktig lenger, men derimot det å fortelle historier.

– Påvirker den nye medievirkeligheten ditt arbeid?

– Det påvirker mitt arbeid, uten at jeg helt kan peke på hvordan. Men for meg er forholdet mellom bilder viktigere en de individuelle bildene. Min datter er på Instagram og kan skape fantastiske bilder – det har blitt oppnåelig for alle. Men det å skape en serie bilder som har en overordnet mening er fortsatt ikke enkelt, og det er her fotografiets fremtid ligger.

– Du har gitt ut en rekke fotobøker, et medium der du selv styrer leserne gjennom en historie. Er boken det optimale mediet å fortelle en historie på?

– Jeg er opptatt av fotoboken som uttrykksform, men jeg er også åpen for nye måter å jobbe på. Jeg er endelig på Instagram selv, uten at jeg tror at jeg er den som vil bli stående som en av pionerene innen nye medier.

– Har du noen nye prosjekter på gang?

– Jeg jobber sammen med en skribent hvor vi produserer og gir ut vår egen avis. Vi har publisert seks utgaver, og den syvende og siste kommer nå i sommer. Vi reiser vanligvis rundt i en stat i USA og utforsker samarbeidet mellom fotograf og journalist, litt slik som journalistikken fungerte på 30-tallet. Dette prosjektet er også interessant med tanke på avisindustrien i dag og de omveltningene som skjer. Vi gir ut alt på eget forlag, Little Brown Mushroom, og distribuerer 2.000 kopier. Til nå har vi fått god respons og solgt det meste vi har produsert.

– Du er også medlem av Magnum. Spennet fra DIY-avis til et av verdens med prestisjefylte fotobyråer er stort…

– Absolutt. Magnum har et stort spenn av fotografer hvor jeg er så heldig å være en del av stallen. Det blir et litt annet publikum når jeg får et oppdrag for New York Times enn med mine selvpubliserte aviser med 2.000 i opplag…

Alle bildene i denne artikelen er hentet fra serien Sleeping by the Mississippi.

www.alecsoth.com
www.littlebrownmushroom.com

– Å fotografere er det eneste jeg alltid har puslet med. Mange interesser har kommet og gått, men jeg visste fra tidlig alder av at jeg ville jobbe med fotografi i en eller annen form. Det å jobbe med virkeligheten, dokumentere den, har alltid vært det jeg har ønsket å gjøre.

Sofie Amalie Klougart har rukket mye. Hun gikk ut fra Danmarks medie- og jouranlisthøyskole i fjor og har allerede fått mye oppmerksomhet rundt sine bilder. Spesielt har serien fra danske swinger-klubber blitt mye omtalt, og dette var også en av seriene hun presenterte på dokumentarfestivalen DOK:14 i mai.

– Jeg har jobbet mye for å få råd til mine egne prosjekter. Jeg underviser og tar oppdrag for reklamebyråer, magasiner og aviser som fotojournalist. Jeg synes at jeg har spredt min energi litt for mye og fokuserer derfor nå mer på eget arbeid. Etter at jeg fikk en fast undervisningsjobb har jeg fått en ro og økonomisk trygghet til å ta fatt på flere store prosjekter.

– Selger du inn prosjektene dine før du starter på en ny serie?

– Jeg jobber fullstendig alene og har aldri solgt en sak på forhånd. Jeg gjør alt selv, jeg har ingen fikser, journalist eller oppdragsgiver som hjelper meg med det jeg gjør. Også tekstene som følger med prosjektene skriver jeg selv. Det gir frihet, men så tar alt også veldig lang tid…

– Du viser to prosjekter her på festivalen. Hva handler disse om?

– Jeg viser to serier, Romance Tourism som handler om kvinnelig sexturisme i Kenya, og Philosophy in the bedroom som handler om den danske swinger-kulturen. Jeg har besøkt alle klubber i Danmark og intervjuet besøkende, sexologer og andre for å belyse temaet og gi en idé om hva dette fenomenet er. For meg var det en fremmed verden å trå inn i, og jeg var lenge usikker på om jeg ville gå inn i dette. Men jeg ønsket å bidra til debatten og undersøke samfunnsstrukturer vi alle påvirkes av. Mange i min generasjon har opplevd at de klassiske familiestrukturene har gått i oppløsning. Så mange som 40% av alle ekteskap i Danmark ender i skilsmisse, så alle tiltak som hindrer par fra å gå fra hverandre burde være velkomne.

– Dette er en skjult virkelighet for de fleste. Hvordan kom du i gang?

– Det å få inngang til denne verdenen var lettere enn jeg trodde. De som driver klubbene er ofte åpne om sin virksomhet, men det tok tid å opparbeide tillit til de som skulle fotograferes. Som regel fikk jeg det jeg ønsket, men det tok mange intervjuer, samtaler og hjemmebesøk for å forklare mine intensjoner og forsikre om at deres anonymitet ville bli ivaretatt.

– Hva fant du ut av disse møtene?

– Jeg tror det ligger et opprør i denne kulturen, men likevel ønsker de fleste også innen dette miljøet barn og en fast partner. Samtidig tenker jeg at det er i ferd med å skje et skifte hvor kvinners seksualitet i større grad er akseptert. Man er ikke lenger et ludder om man lever ut sin seksualtitet.

Klougarts andre serie omhandler kvinnelig sexturisme i Afrika, et felt som også er lite utforsket. Og det finnes likheter i forhold til swinger-serien, ikke minst i forholdet mellom kjærlighet og begjær.

– Serien er en kommentar til ideen om romantisk kjærlighet. Jeg fulgte kvinner som reiser til utlandet for å møte fattige men, akkurat som menn reiser til Thailand for å møte kvinner. Jeg ønsket å undersøke hva som skjer i disse møtene og hvordan mennesker på alle mulige måter forsøker å holde på kjærligheten.

– På hvilken måte?

– Det finnes kvinner som forlater sine hjem i vesten for å følge det de opplever som kjærlighet. De får oppmerksomhet og nærhet, og tror på et liv der nede. Men så kjøper de kanskje et hus i mannens navn, blir misbrukt og mister alle sine penger, rett og slett fordi de er forelsket. Prosjektet fokuserer på denne kjærligheten og hva det gjør med kvinnene som søker den.

– Begge prosjektene er i utkanten av det folk flest har erfaring fra, og man har ikke mye innblikk i hva som skjer på disse arenaene. Hvorfor tror du det er slik?

– Dette er jo paradokset, at vi lever i en svært seksualisert tidsalder samtidig som sex fortsatt på mange områder er tabu. Men jeg må også påpeke at jeg selv ikke er en del av det jeg beskriver. Jeg har selv et ”klassisk” kjærlighetsforhold og ser dette utenifra, og beskriver kun møtene jeg har med disse menneskene. Hvordan alt dette henger sammen prøver jeg å utforske gjennom mine samtaler med andre, både med de jeg fotograferer og med fagpersoner.

Klougart har også skrevet en rekke tekster rundt møtene i swinger-prosjektet, tekster som fortsatt ikke har blitt publisert i sin hele form. Hun har også tatt opp lyd fra enkelte situasjoner og dokumentert miljøene i klubbene. Håpet er å få publisert det hele i sin fulle form – i en bok.

– Jeg har brukt min metode for å formidle mitt prosjekt, men foreløpig har jeg kun fått presentert sreien via intervjuer. Mitt ønske er at dette samles i sin helhet. Til sommeren skal jeg ta turen til fotoestivalen i Arles hvor jeg har avtalt et par møter. Så får vi se om noe kan skje der.

– Så idealet er ikke at fotografiet alene skal fortelle historien?

– Alle får ikke det samme ut av et bilde. Disse temaene er noe som instinktivt vekker nysgjerrigheten og kan dra betrakteren inn i historien. Jeg ønsker å gjøre bildene så interessante at man får lyst til å lese teksten – jeg har ikke helt tro på bildet som objektiv historieforteller.

www.sofieamalieklougart.dk

I fjor flyttet festivalen til Fredrikstad og byens nye litteraturhus, noe som ble såpass vellykket at festivalen fortsetter i østfoldbyen. Leder av Pressfotografenes Klubb, Sveinung Uddu Ystad, er svært fornøyd, både med værmeldingen for de neste dagene, og med årets program:

– I år gjør vi den største forandringen i festivalens historie. Vi ønsker å åpne opp festivalen og viser flere utstillinger rundt om i byen. Vi ønsker å involvere hele befolkningen og vise alle hva godt pressefotografi kan være, vi forandrer rett og slett festivalen til en fotofest. Utstillingene har allerede åpnet og kan besøkes uansett om du har festivalpass eller ikke.

– Er det noen høydepunkter du ønsker å dele med Fotografis lesere?

– Foruten at det er meldt 25 grader i morgen? Da vil jeg trekke frem Martin Parr som gjester festivalen på lørdag. Men vi har fått tak i mange sterke navn, som Alec Soth og Ellinor Carucchi. Vi holder antall fotografer til et fornuftig nivå og presenterer bare et par fotografer hver kveld. På dagtid har vi satt av tid til debatt og seminar. Litteraturhuset er fortsatt kjernen av festivalen hvor vi tillater oss å bli litt nerdete.

– Er det fortsatt muligheter for billetter for de av oss som er sent ute?

– Det er fortsatt muligheter å kjøpe festivalpass. Eventuelle ledige plasser blir solgt i døren før hvert foredrag, så det er bare å ta turen til Frdrikstad, avslutter festivalsjefen.

www.dokfestivalen.no