Årets festival hadde et bredt spekter av fotografer, som viser at de fotografiske sjangrene flyter mer inn i hverandre enn før.

– Pressefotografene er nasjonens felles hukommelse.

Det startet med kåringen av Årets bilde. Klokken 14 på tirsdag dukket statsminister Jens Stoltenberg opp og satte seg på fremste rad. Han ble tildelt den tradisjonelle “Snill gutt”-prisen for sitt generøse forhold til pressefotografene. Han holdt en innholdsrik tale og snakket om viktigheten med fotojournalistikk og nevnte at det er nasjonens felles hukommelse.
Se årets bilder her.

Hilde Mesics Kleven og Paragon Features vant Karina Jensens Minnefond. Hilde vant for å jobbe videre med sitt prosjekt All the same but different i India. Martin Slottemo Lyngstad, Lars Andreas Ellingsgard Øverli og Aleksander Andersen i Paragon Features for sitt prosjekt Til Ungdommen. Les mer om det rullende reportasjebyrået her.

Før foredragene ble det arrangert en debatt med temaet Bestod norsk pressefotografi den alvorligste prøven noensinne? Blant andre Jan Helin, sjefredaktør i svenske Aftonbladet og Torbjørn Grønning fra Dagbladet diskuterte etikken rundt publisering av bildene de første dagene etter 22. juli. Det ble en løs debatt, de snakket mer om sladding av bilder, enn viktigheten av å velge de riktige bildene. Videre tok det seg kraftig opp når Espen Rasmussen holdt et godt foredrag om sin utstilling Sheroes som nå vises på Nobels Fredsenter. Han har fulgt årets fredsprisvinnere Ellen Johnson Sirleaf og Tawakool Karman.

Den argentinske fotografen Walter Astrada viste sitt prosjekt om kvinner som er ofre for vold – både fra India, Guatemala. Snart får vi se hans bilder fra Norge. India er et mangfoldig land med store klasseskiller. I enkelte klasser ønsker familiene kun å få gutter, ikke jenter. Derfor er det i mange distrikter et stort underskudd av kvinner. Til tross for at regjeringen har forsøkt å gripe inn og det faktum at selektiv aborte er ulovlig er det fortsatt et stort problem. Siden 1980 er det cirka 40 millioner kvinner som er savnet, grunnet omsorgssvikt, abort eller mord.

Antoine D’Agata viste ærlige, mørke og sensuelle skildringer av mennesker. Kombinert med enkelte fotografier av bygninger, hvor man lurer på hva som skjuler seg bak akkurat disse vinduene med lite innsyn. Antoine fikk mange spørsmål fra salen. Noen var provoserte. Han holdt seg rolig og viste hva han skulle komme tilbake med. Bildene ble vist med rytmisk musikk som gjorde hele opplevelsen enda mer intens.

Multimediapresentasjonen ligger også på mediastorm.com.

JAPAN. 2004. © Antoine D’Agata/Magnum Photos

Videre på fredagskvelden var det Darcy Padilla og Anastasia Taylor-Lind. Førstnevnte holdt et fyldig foredrag om en familie hun har dekket i 18 år, med et enormt bildemateriale, tekster som hun har skrevet underveis og noen videoer. The Julie Project startet når Darcy var 26 år. Dette var det desidert lengste foredraget på Dok12, hvor selv publikum fikk en overdose. En visuell overdose. Til tross er dette en veldig viktig hisorie som trenger å bli videreformidlet. Mange i salen ble tydelig berørt.

Liz Hingley viste tre prosjekter, et av dem var Under Gods: Stories from Soho Road. Liz vokste opp som datter av to prester i Birmingham, en av Storbritannias mest flerkulturelle byer med over 90 forskjellige nasjonaliteter. Som ung var hun den eneste hvite i barnehagen, spiste indiske kaker på venners bursdagsfeiringer og deltok på en rekke religiøse høytider i byen. Fra 2007 til 2009 gikk hun inn i familier som praktiserte forsjellige religioner – kun i gaten Soho Road. I dag studerer hun sosialantropologi for å kunne fordype seg i temaene hun fotograferer. Serien er stramt redigert med mange poetiske bilder av en verden mange av oss ikke kjenner til.

Lynsey Addario, har både blitt kidnappet i Irak, holdt som gissel i Libya og risikert livet og jobben for å vise de ekte historiene. Addario viste prosjektet Veiled Rebellion, som viser livet til afgahanske kvinner i et mannsdominert samfunn. Hun er aktuell med utstilling på Nobels Fredsenter i Oslo.

Cannon Street Baptist’s baptism © Liz Hingley

The Jesus Army community house dining room © Liz Hingley

Fra serien Veiled Rebellion © Lynsey Addario

Fra serien Veiled Rebellion © Lynsey Addario

Anastasia Taylor-Lind er bosatt i Midtøsten, der hun jobber for store magasiner og aviser. I flere av sine fotoserier skildrer hun kvinner i miljøer dominert av menn, blant annet kvinnelige soldater.

Antoine d´Agata er fotograf i det anerkjente byrået Magnum. Han er kjent for sine nærgående skildringer av mennesker.

Darcy Padilla er særlig er kjent for sitt mangårige prosjekt med å dokumentere livet til Julie Baird, som til slutt døde av aids. Padilla har også fotografert livet på innsiden av amerikanske fengsler siden 1990. Hun er hedret med flere priser for sine fotografier, og fremheves for menneskeligheten i motivene.

Vinnerbildet til Tommy Ellingsen, Stavanger Aftenblad, pekte seg fort ut som det beste pressebildet fra 2011. Ole Paus åpnet arrangementet på Litteraturhuset i Oslo i går med “Mitt lille land”, deretter ble statsminister Jens Stoltenberg tildelt Pressefotografenes Klubbs “Snill gutt”-statuett. Prisen deles ut til “gutter” – og jenter – som samarbeider og stiller seg til rådighet for pressen på en måte som gjør pressefotografene jobb lettere.

– Bilder er makt, hvis dere husker det skal jeg fortsette å være “snill gutt”, sa statsministeren i sin takketale.

I kveld er det duket for foredrag av Sami Siva og Jocelyn Bain Hogg. Debatten går ut så programmet kl 18 starter med bildeforedragene.

Jocelyn Bain Hogg startet å fotografere mote før han beveget seg over til dokumentar. Hans første bok ”The Firm” skildret tett på menneskene i Londons underverden. Hans andre bok, ”Idols + Belivers” skildrer kjendisdyrkingen. Han jobber for tiden med prosjektet ” Tired of London, tired of life”, som handler om unge menneskers liv i den engelske hovedstaden.

Sami Siva har blant annet fotografert maoistiske opprørere i India og økonomiske nedgangstider på Wall Street. Han er en fotograf som særlig er opptatt av å være til stede i miljøene der hans motiver hører hjemme. Han har hatt flere separatutstillinger.

Dok12 er utsolgt. Fint for festivalen, værre for de som kunne ønske å få med seg foredragene, men som ikke har festivalpass. Men det er alltid noen ledige plasser og billetter til enkeltforestillingene selges i døra like før foredraget starter.

Fotojournalisten.no har gjort et omfattende intervju med Walter Astrada som viste bilder og fortalte om sine prosjekter i går. Les Jo Straubes intervju her.

Den gode nyheten er at det er blitt ledige festivalpass. Pressefotografenes Klubb opplyser at de har 15 festivalpass til Dok12 – som i utgangspunktet ble utsolgt allerede i januar (festivalpass kan bestilles på Fotojournalisten.no).

Lynsey Addario er en av få kvinnelige fotojournbalister som oppsøker de aller farligste konfliktområdene. Toi ganger er hun blitt kidnappet, hun har blitt tatt av Taliban og vært involvert i en alvorlig biluklykke. Hun mener selv hun har lært og tar en kalkulert risiko.

Må være der historien utspiller seg

– Jeg må sammenlikne bildene jeg trenger, med risikoen. Samtidig må jeg som fotograf være der historien er. Jeg har nok latt familien min gå igjennom mye på grunn av jobben min, men noen må gjøre den, sier hun i et intervju med Fotojournalisten.no.

– Jeg skulle gjerne sett flere kvinner ute i felten. Det hadde vært veldig fint å ha andre kvinner å relatere til. Det er en machokultur blant fotografer som jobber i konfliktområder og som kvinne føler jeg meg ofte veldig sårbar. Jeg gråter mye. Ting jeg ser påvirker meg veldig. Samtidig tror jeg grunnen til at jeg er i live er nettopp fordi jeg er en kvinne. Som kvinne får man også oftere bedre tilgang, man blir ofte undervurdert og folk har lave forventinger til deg. Dette ser jeg på som en fordel. Men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere blir det å opprettholde denne uskyldigheten, sier hun videre i det samme intervjuet – gjort av Anne-Stine Johnsbråten for Fotojournalisten.no.

Du kan lese om alle fotografene som kommer til Dok12 her.

Bredere programprofil en styrke

Det er synd både for festivalen og de som ønsket å høre Sally Mann at hun ikke kan komme, for det var et spennende grep fra festivalledelsen å invitere henne. Sally Mann er jo ingen typisk fotojournalist, men hennes personlige stil vil være en naturlig inspirasjonskilde for de aller fleste fotografer – uansett hva de jobber med. Dette ville gitt Dok12 et bredere og mer sjangeroverskridende innhold. Samtidig er det klart at Bruce Davidson er hovedgjest ved Nordic Light i april. Skulle vi tenkt oss tradisjonelle sjangergrenser for de to festivalene skulle jo Davidson vært på Dok12, mens Sally Mann hører “hjemme” på Nordic Light.

At begge festivalene utvider profilen sin bidrar kanskje til at de begge favner videre og tiltrekker seg et bredere publikum. At de to festivalene skal samarbeide nærmere i framtiden er jo også et godt tegn. På sikt ser det ut til at begge festivalene befester sin posisjon i Norge.

Her er programmet for Dok12:

Onsdag kl 1400
Årets Bildeutdeling – gratis og åpent for alle
fra kl 1800

Debatt
Walter Astrada
Espen Rasmussen

Torsdag fra kl 1800
Debatt
Sami Siva
Jocelyn Bain Hogg

Fredag fra kl 1800
Anastasia Taylor-Lind
Antoine D Agata
Darcy Padilla

Lørdag kl 1300
Omvisning med Lynsey Addario på Nobel Fredssenter
fra kl 1700
Liz Hingley
La Toya Ruby Frazier
Lynsey Addario
Fra kl 2200  party på Bilder Nordic
for festivaldeltagere

Lynsey Addario blir forøvrig presentert i neste nummer av Fotografi, presentert av Tore Holter.

Anne-Stine Johnsbråten har intervjuet Lynsey Addario for Fotojournalisten.no. Vi kommer tilbake med mer stoff om Dok12, men inntil da kan du lese Anne-Stines intervju her

.

Tidligere år har Dok-festivalen hatt headlinere som Eugene Richards og Nan Goldin. Festivalen går av stabelen i Litteraturhuset i Oslo 22. til 25. februar og festivalpass koster 1.325 kroner.

Sally Mann er kjent kanskje aller mest kjent for sitt kunstneriske prosjekt Immediate Family der hun fotograferte sine egne barn. Fordi det var mye nakenhet i bildene førte de til mye diskusjon og forargelse blant mange konservative i USA, som beskyldt henne for å lage barnepornografiske bilder.

Senere har hun gjort nære portretter i storformat av de samme barna. Et helt annet område for hennes fotografier har vært det amerikanske sydlige landskap som munnet ut i utstillingen Mother Land fra 1997. Hun har også interessert seg for døden i sine fotografier, der motiv som hennes døde hund og råtnede lik forekommer.

Manns fotografier finnes i mange store kunstsamlinger, deriblant Metropolitan Museum of Art og Museum of Modern Art i New York.

Mann fotograferer for det meste med en 8×10 storformatskamera. Hun har prøvet på en mengde ulike teknikker for fremstilling av fotografiene.

År 2001 ble Sally Mann kåret til årets amerikanske fotograf av tidsskriftet Time. Det har blitt laget to dokumentarfilmer om henne. Den første, Blood Ties, ble nominert til Oscar for beste kort-dokumentar. Den andre, What Remains, ble premiert i 2006 på Sundance Film Festival og Emmy-nominert for Beste Dokumentar i 2008.

I anmeldelsen av filmen i New York Times skrev Ginia Bellafante at filmen “er et av de mest utsøkt intime portrettene som er vist på tv, ikke bare av en kunstners prosess, men også av et ekteskap og et liv.”

Hel programmet for Dok 12 finner du på Fotojournalisten.no.