Nan Goldin var Dok10s kanskje fremste trekkplaster, men hun orket ikke å bivåne sine egne bilder og dukket ikke opp på Litteraturhuset før etter at bildevisningen var avsluttet. Hun orker ikke lenger å se bildene fra et eksperimenterende rusmiljø i New York i sin ungdom siden de fleste hun kjente den gang – og som er gjennomgangsfigurer i bildene – er døde av aids og overdoser. Sant, eller primadonnanykker? Jeg vet ikke.

Det er ikke til å komme bort fra at du straks blir  mer interessant hvis du gjør deg litt utilgjengelig. Men for all del, Goldin var imøtekommenheten selv under en spørsmål og svar-seanse etter bildevisningen – og høstet naturligvis medlidenhet og velvillig forståelse, preget av et hardt liv som hun unektelig er. Mange var grepet, jeg kjedet meg litt.

Status er vel denne: Goldin fotograferte mye under et hardt liv i ungdommen. De fleste bildene er ganske dårlige både teknisk og komposisjonsmessig, men mange av dem fanger en tidsånd. Goldin minner litt om forfatteren Karl Ove Knausgård: Hun er nært sitt eget liv og hun skildrer det kompromissløst. Kvaliteten ligger i historien hun forteller, ikke i fotofaglig eller kunstnerisk kvalitet. Ærligheten og nærheten til historien og stoffet bestemmer utfallet. I hvert fall er det dette hun er kjent for, men for min egen del er et grenser for hvor mange dårlige nachpiel jeg orker å bivåne for å komme i mål.

Ut fra stemningen å dømme i Litteraturhuset traff Goldin mange rett i hjerterota. Det samme gjorde nok bildene til Paolo Pellegrin. Han kunne heller ikke være til stede, men det var fordi han ligger på sykehus i Roma etter å ha blitt syk under et besøk på Haiti. Pellegrin har en nesten poetisk fortellerstil, en svært subjektiv form for fotojournalistikk. Han fotograferer som regel i svarthvitt, og han har skildret en rekke kriger og konflikter over hele verden.

Også bilderedaktør Kathy Ryan i New York Times Magazine tok publikum med storm. Vi hadde dessverre ikke anledning til å være til stede under Ryans foredrag, men hun viste en rekke eksempler på hvordan hun bruker kjente fotografer til å løse uvanlige oppgaver for magasinet – som for eksempel å engasjere en krigsfotograf til å fotografere moter. Reaksjonene etterpå var entydig positive og gårsdagens program var uansett et solid punktum for Dok10.

Sammenligningen blir naturligvis blodig urettferdig. Det er stor forskjell på å sitte på med den amerikanske presidenten i hans pansrede limousine og å stå på fortauet å smelle av noen bilder i det han raser forbi. På den annen side: Når det finnes så mange gode bilder av Obama – uansett om fotografene som har tatt disse bildene er priviligert – blir det enda mer uforståelig at en jury som forutsettes å kjenne den internasjonale fotojournalistikken velger et tilfeldig snapshot av en passerende president som Årets bilde her hjemme.

Alene med Obama

Og selv om flere av Callie Shells Obama-bilder – hun har fulgt Obama fra før han kunngjorde at han ville stille som demokratenes presidentkandidat – er ganske ordinære og nærmest litt forutsigbare, er det noen perler innimellom. Og det skulle bare mange når du er alene med presidenten i Det ovale rom eller får en halvtime i baksetet av limousinen. Når du er med inn i kommunikasjonssentralen på Air Force One på strengt hemmelig og farlig tur til Bagdad, eller når du dekker Obama på statsbesøk – utstyrt med et eget merke som forteller at du er klarert til å være nær presidenten. Ikke en gang Secret Service rører deg – når du er presidentens faste fotograf.

– He was an underdog in the beginning, forteller Callie Shell. – Alt dreide seg om Hillary Clinton. Kanskje det var derfor jeg ble interessert i å dekke Obama, sier hun. På dette tidspunktet arbeidet hun for Time Magazine, som litt motvillig gikk med på prosjektet. De har neppe angret. Til å begynne med var det bare Obama, kona Michelle og Callie Shell i bilen. Siden vet vi alle hvordan det gikk. Da nominasjonen var et faktum og selve valgkampen mot John McCain startet, var Shell og Obama allerede gamle kjente.

Callie Shell skildrer presidenten også i øyeblikk hvor trettheten og fustrasjonen er tydelig. – Var det noe du ikke fikk lov å fotografere? spørres det fra salen i Litteraturhuset.

– Nei, men han fortalte meg en gang av når han sovnet sittende så hadde kona fortalt at geipen datt ned og han ble sittende med åpen munn. “For meg er det ikke så viktig, men kanskje ikke Michelle ville likt å se et slikt bilde publisert”, sa han. And believe me, når han sovner sittende så detter geipen ned!

Alene på jobb

For et år siden besøkte Chris Morris Dok10 med bildeprosjektet “The Presidency”. Morris hadde da fulgt George Bush de siste månedene av hans siste periode som amerikansk president. Også Morris hadde rimelig god adgang til det aller innerste – og begge disse prosjektene har resultert i et bildemateriale ingen annen kommer i nærheten av. Personlig synes jeg Morrs hadde mer personlig nerve i sine bilder enn Shell, men begge har naturligvis sitt knippe av blinkskudd. Det hvite hus ser åpenbart verdien av at de til enhver tid sittende presidenter blir grundig dokumentert, også gjennom mer “hverdagslige” bilder og ikke bare de offisielle håndhilse-greiene og portrettene.

– Å være USAs president er kanskje den ensomste jobben jeg kan tenke meg, selv om du er omgitt av mennesker hele tiden, sier Callie Shell. – Og du vil aldri få til alt du ønsker deg. Da jeg fotograferte Obama og Bush sammen i Det hvite hus forut for Obamas innsettelse var Bush den blideste av alle. “It´s over and I am free. Free at last”, sa han lettet så alle rundt ham hørte det.

Vedlogs bilde av Barack Obama på Oslobesøk ble for noen minutter siden kåret til årets beste norske pressebilde under åpningen av Dok10 på Litteraturhuset i Oslo. Vedlog vant smtidig kategorien “Mennesker” med dette bildet.

Årets bilde kåres i totalt 11 kategorier. Også vinneren i klasse “Nyheter” – Luca Kleve-Ruud (frilans) – har Obama-besøket som motiv. Vi kommer tilbake med flere bilder når vi får smlet trådene, her er den komplette premielista:

Nyheter
1 – Luca Kleve-Ruud – frilans
2 – Aleksander Nordahl – Dagens Næringsliv
3 – Eivind Griffith Brænde – frilans VG

Nyhetsreportasje
1 – Gunnar BLØNDAL – Dagens Næringsliv
2 – Espen Ramussen – VG
3 – Thomas T. Kleiven – frilans Dagens Næringsliv

Dagligliv i Norge
1 – Jo Straube – frilans
2 – Siv Johanne Seglem – Dagbladet
3 – Lars Åke ANDERSEN – Avisa Tromsø

Sport action
1 – Geir Olsen – frilans VG
2 – Bjørn Steinar DELEBEKK – VG
3 – Kim Nygård – Adresseavisen

Sport feature
1 – Trond Sørås – frilans
2 – Thomas Haugersveen – frilans
3 – Linda Helen NÆSFELDT – frilans

Portrett
1 – Paal AUDESTAD – frilans Aftenposten
2 – Jørgen BRAASTAD – frilans VG
3 – Elin Høyland – Dagens Næringsliv

Mennesker
1 – Hans Arne Vedlog – Dagblade
2 – Eirik Brekke – Bergens Tidende
3 – Siv Johanne Seglem – Dagbladet

Natur og miljø
1 – Espen Ramussen – VG
2 – Espen Ramussen – VG
3 – Espen Ramussen – VG

Reportasje innland
1 – Andrea Gjestvang – frilans VG/Moment
2 – Knut Egil Wang
3 – Adrian Øhrn JOHANSEN – frilans

Reportasje utland
1 – Espen Ramussen – VG
2 – Siv Johanne Seglem – Dagbladet
3 – Line MØLLER – VG

Hederlig omtale for mest humoristisk bilde
Marius Sunde Tvinnereim

Årets bilde
Hans Arne Vedlog – Dagbladet

Hans Arne Vedlog tok Årets bilde. Vedlog er ansatt i Dagbladet, ellers var det mange frilansere blant prisvinnerne i år. Det er ikke nødvendigvis for at frilansfotografene har blitt så mye bedre, men fordi avisene har færre fast ansatte fotografer. Du kan se alle vinnerbildene på Fotojournalisten.no.