Helene Schmitz som er nå å se på fotofestivalen Oslo negativ. Med sine maleriske landskapsbilder i analogt storformat har hun blitt en av Sveriges mest anerkjente kunstfotografer. Hun har også gitt ut en rekke prisbelønte fotobøker og hatt utstillinger over hele verden. Prosjektet hun viser nå er «Thinking Like a Mountain», som gir oss et innblikk i en natur med varierende avtrykk skap av menneskelig aktivitet.

Christian Houge har fått mye oppmerksomhet rundt sine bilder av ulv, og serien er stadig aktuell også på grunn av den pågående debatten i media. Senere har han, inspirert av Arngeir Bergs bok “Ulven, Reven og Bjørnen”, fulgt opp tematikken ved å fokusere mer på mennesket og våre riutaler i forhold til vår frykt for ulven og det ukjente. Nå åpner han en “one night only”-utstilling hvor han viser både nye og gamle arbeider i sine romslige lokaler i Barcode i Oslo.

– Jeg har jobbet i flere år med motsetningen til min ulveserie “Shadow Within”, en serie som handler om oss mennesker og vår kollektive frykt i samfunnet, forteller Houge. – Dette med å være besatt av ulv og ulveritualer kommer fra 1600-tallet hvor kristendommen tok tak i kuluren og fjernet oss mer fra den naturen vi levde med. På den tiden fantes det jo mange tusen ulver og vi trengte da folketroen mer enn noen gang.

Man sier at så mye som 80% av våre valg er fryktbasert, og mye av denne frykten stammer fra det vi lærer i vår oppvekst. Vi vokser opp med historier gjennom bøker, film, folketro og eventyr, hvor ulven ofte spiller rollen som uønsket, farlig og kanskje til og med ond. Hauges bilder tar ikke et standpunkt i rovdyrdebatten, men skal heller få oss til å reflektere over våre egen frykt og våre egne fordommer.

– Ved å se på vår mørke historie, forbi vakre eventyr om ulv, kan vi kanskje forstå noe mer om hvorfor vi har en ute-av-kontrol-redsel for dette dyret, og kanskje også forstå litt mer om debatten vi har i dag hvor ulven fortsatt blir en materialisering av djevelen og ondskap. Godt og ondt har siden begynnelsen vært en evig kamp, og et av mine mest fundementale spørsmål, som jeg vil invitere publikum til å reflektere over, er om naturen i utgangspunket er med oss eller mot oss, avslutter Hauge.

Utstillingen finner sted i Hauges atelier i Tralastgata 17 i Barcode i Oslo. Arrangementet krever påmelding vi arrangementets Facebook-side.

www.facebook.com

Houge ser på seg selv som en visuell kunstner og formidler og han bruker det mediet som hver enkelt serie krever i uttrykk. Han har derfor i alle år jobbet forbi fotografiets rammer og anvendt seg av film, installasjon og blandede medier.

I sitt seneste prosjekt, InHuman Nature, har han blant annet satt sammen NASA-bilder fra månelandinger på 1970-tallet med egne 3D-genererte bilder fra Svartisen. Han har gjennom flere ekspedisjoner besøkt et bestemt punkt på Svartisen hvor han fant den perfekte geometriske formasjonen til prosjektet. Bildene er sterkt digitaliserte og ved hjelp av wire-frame-programvare, som gir en 3-dimensjonal oppbygging av motivet, fremstår landskapet som en geometrisk form. Han har videre tegnet geometriske former på bildene for hånd med alt fra flytende kritt til grafitt, slik at de har små unøyaktigheter og et element av den menneskelige faktor. Disse blir så satt opp mot ekstreme makrofotografier av mineraler skapt ved jordens egen skapelse. Han setter det indre opp mot det ytre, mikro mot makro.

Houge ønsker å sette fokus på menneskets søken både utover i rommet og inn i oss selv. For ham handler det om vår tilstand, og vår forbindelse til et miljø, en natur, som er både ugjestmild og romantisk på samme tid.

– Månen har i alle tider vært et symbol som vi mennesker har forholdt oss til som en portal til resten av verdensrommet. Noe å forholde seg til blant stjernene og en påminnelse av vår egen eksistens og størrelsesforhold utenom vår kultur. I alle mine serier jobber jeg med motsetninger, for å sette ting på spissen, sier Houge. – Det handler om menneskets tilstand, og natur/kultur i form av teknologi. Geometri er byggesteinene for all natur, inkludert det organiske mennesket. Vi har en større tilknytning til naturen enn det vi gjennom kulturen vedkjenner oss. Vi har et behov for å finne ut av, forstå mer, også oss selv, sett i en større helhet. Det hele er en prosess.

Utstillingen åpner torsdag 1. desember i galleriet TM51 i Thorvald Meyersgt 51 i Oslo. Det vises også bilder på Galleri Infill og ved Fridtjof Nansens plass 6.

www.tm51.no

Barentsburg ble kjøpt av russerne i 1930-årene på grunn av kullgruvedriften. Rundt gruvene bygget de det som skulle være det perfekte kommunistsamfunn, fylt med optimisme, samhold og fremtidshåp. Statuen av Lenin skuer ut over byen, kommunistiske slagord er meislet i stein med typisk konstruktivistisk typografi, her var en vegg i friluft med portretter av arbeidere kåret til Årets arbeider og ikke minst en utendørs terapivegg med sibirsk bjørk, for her finnes ingen trær. På det meste rommet stedet over 3.000 arbeidere, nå er det knapt 300 igjen. Stedet har langsomt forfalt.

– Jeg besøkte Svalbard for første gang i 2000, for å dokumentere en amerikansk polfarer, forteller Houge. – I løpet av de siste femten årene har jeg arbeidet med et prosjekt om de enorme kontrastene som fantes i den russiske gruvebyen Barentsburg. Optimismen og håpet, i et slør av sovjetisk kommunisme, ved å skulle drive ut en naturressurs i dette karrige, voldsomme landskapet, fascinerte meg. Samtidig har stedet også noe veldig romantisk over seg – som kunstner ser jeg ofte det vakre i det totalt nedslitte. Relasjonen og konflikten mellom natur og kultur er et tema som går igjen i de aller fleste seriene jeg har jobbet med de siste tyve årene.
Barentsburg er en by forlatt til naturens krefter. Naturen tar sin plass uansett hvor lang tid det måtte ta. Noe som opptar meg er om naturen er med oss eller mot oss. Vi bruker naturressursene som om vi ikke er del av en større enhet, det er menneskets ego. I serien som helhet ønsker jeg å invitere betrakteren til å stille spørsmål i forhold til hvilken sammenheng vi selv lever i, med tanke på en større helhet, våre omgivelser og konsekvensene av dette.

– Barentsburgserien er en av de få prosjektene dine hvor du har mennesker med i bildene. De ser fortapte ut, isolerte og ensomme. Hva er tankene dine bak det?

– Portrettene av gruvearbeiderne underbygger dystopien, de sier mye om stemningen på stedet. Menneskene bare er der, de eksisterer. De står rett opp og ned og stirrer på deg, fremmedgjorte, isolerte, samtidig som det finnes en uro. I uroen finnes også noe vakkert, det kan handle om et blikk, lengselen – lengsel etter at noe skal forandres, noe som aldri kommer. Menneskene ser ofte ut som nerdrumske skikkelser, interiørene og klærne er som på 1970-tallet, noe som understreker stillstanden og kontrasten til forandringene som har skjedd i verden utenfor.

– Barentsburgserien handler mye om forfallet. Det at fasadene nå pusses opp, hva gjør det med prosjektet ditt?

– Barentsburg er den mest omfattende serien jeg har gjort. Jeg kommer nok ikke til å jobbe med noe over så mange år igjen. Jeg har fotografert alt, fra skolen, teatret, sykehuset, arbeiderne, kantinen og det gamle hotellet. Jeg ville vise et helt samfunn. Å dokumentere håpet og samholdet, som veggen med portrettene av “Årets arbeider” og terapiveggen laget av sibirsk bjørk. Alt dette er borte nå. Kommunismen er ikke noe de vil snakke så høyt om. De vil ikke vise noe av kulldriften åpenlyst. Fasadene pusses opp, nå satses det på russisk ekstremturisme, noe som er en kjempemetafor i seg selv for hvordan historien nå raskt viskes ut med en eksponensiell utvikling og teknologi.
På min siste tur satt jeg i et flunkende nytt hotell, med fargede metallplater lagt over gammelt treverk og asbestplater. Det var trist, vemodig og på en måte også en lettelse. Det var dermed ikke jeg som bestemte at prosjektet var ferdig, og på mange måter gjorde det det enklere for meg, da jeg tror at jeg aldri selv kunne ha satt strek over denne serien.

www.christianhouge.no

I snart tyve år har Christian Houge gjennom film og fotografiet utforsket relasjonen mellom mennesket og naturen, og dypet sett oss selv. Mest kjent er han kanskje for sine serier Arctic Technologies og Shadow Within. Nå åpner en stor utstilling av hans arbeider i Kina.

Navnet på utstillingen er `Paradise Lost` og kommer fra John Milton og belyser hvordan mennesket har mistet sin uskyld til naturen. Den tar for seg vår relasjon, og konflikt, til naturen og Houge inviterer betrakteren inn i grenselandet mellom den menneskelige eksistens og vårt forhold til våre omgivelser. Klimaproblemer og konsekvensene av menneskets innvirkning på vår planet er den røde tråden gjennom prosjektene.

De tre seriene som vises (i alt 85 bilder og tre filmer) er produsert i løpet av de siste femten årene. Seriene som vises er Arctic Technology 2000-2015, Barentsburg 2000-2015 og Shadow Within 2011-2013. Hauge har tidligere mottatt støtte Norke Billedkunstnere for enkelte av disse seriene og utstillingen som nå turnerer Kina er støttet av Den Norske Ambasaden i Beijing og de norske konsulatene.

Utstillingen har tidligere blitt utstilt i Guangzhou og Wenzhou, og vises fra 14. november på Three Shadows i Beijing.

www.threeshadows.cn

Mange kjenner Christian Houge fra hans tidligere serie Arctic Technology, hvor menneskets inngripen i naturen gjøres tydelig i et arktisk og mennesketomt landskap. I serien Shadow Within går han videre i å utforske forholdet mellom menneske og natur.

– Siden jeg var liten har jeg alltid hatt en undring og et behov for å stille spørsmål og undres fremfor å forholde meg til et svar fra det tilfeldige samfunnet jeg lever i. Når jeg oppdaget fotografiet ble jeg helt oppslukt i dets evne til å formidle historier, og jeg avlyste alle fremtidsplaner jeg hadde for å jobbe med dette mediet. Det begynte med at jeg reiste verden rund med et lite kamera, og brukte dette til å komme nærmere menneskene og kulturene jeg møtte. Det å kunne dele mine opplevelser med andre mennesker via fotografiet ble en stor inspirasjon for meg.

– Du jobber primært prosjektbasert, hvor seriene virker tydelig avgrenset fra hverandre. Er det slik?

– Felles for prosjektene mine er at jeg finner forskjellige vinklinger på de samme store tema, noe jeg har gjort gjennom de siste tyve årene: Nemlig menneskets relasjon til natur og kultur. Det er menneskets tilstand som er et gjentagende tema; vårt forhold til natur, kropp/media, kunstige landskap, byggverk, installasjoner, eller vårt forhold til døden.

– Her er det en tydelig kobling til ditt siste prosjekt. Hvordan startet prosjektet Shadow Within?

– Man sier at så mye som 80% av våre valg er fryktbasert, og mye av denne frykten stammer fra vår oppvekst. Vi vokser opp med historier gjennom bøker, film, folketro og eventyr, og her spiller ofte ulven rollen som uønsket, farlig og kanskje til og med ond. Jeg har alltid vært fascinert av ulven og hatt en tro på at det er noe mer med denne mystiske skapningen enn det historiene forteller. Så da jeg en gang ble invitert med til å besøke et par ulveflokker av en ulveforsker, var det naturlig å takke ja. Det var en spesiell opplevelse og jeg begynte å jobbe med temaet. Siden den gang har jeg jobbet i flere land rundt om i verden, og blitt godt kjent med mange individer for å få fram de riktige motivene for å formidle mitt budskap.

– Vil du si at ulven blir en metafor for menneskets forhold til naturen som sådan?

– Prosjektet heter jo Shadow Within, og noe av ideen var å se på menneskets skyggesider gjennom møte med ulven. Fokuset ble raskt rettet mot meg selv i møte med disse dyrene. Det å være sammen med ulv handler mye om å gi slipp, fordi man ikke kan styre opptakssituasjonen. Det er ulvene som styrer hva som skal presenteres, og det å besøke en ulveflokk er både en heftig og uvant opplevelse. Dyrene skal bli trygge på deg, og det innebærer til tider både biting og situasjoner som man ikke ønsker å være i. Jeg har selv sittet på kne mens ulven har målt meg opp og ned med både lukt og smakssansene. Det blir veldig nært, og man skjønner fort at her er det bare å slippe vante mønstre for å komme til det man ønsker å vise.

– Har vi noen skyggesider felles med ulven?

– Man finner mindre tiltalende sider også hos ulven. Blant annet finner man mobbing i flokken. Den ensomme ulven blir på ganske brutalt vis frosset ut av flokken, og vil i en periode følge etter de andre for å få innpass. Den får sjelden komme tilbake og ender som en ensom streif-ulv.
Det interessante er at den ensomme ulven etterhvert mister sin identitet, og slik er det jo også med oss mennesker. Vi ønsker alle å være en del av noe som er større enn oss selv, og det er nettopp gjennom historien, myter og i samspill med andre mennesker at identiteten skapes.

– Undertrykkes instinktene våres i det moderne samfunn?

– Til en viss grad tror jeg det. Et annet aspekt er den ensomheten mange moderne mennesker kjenner på. Teknologien som har blitt vår nye religion kan også bidra til å skape en avstand og ensomhet. Måten man kommuniserer uten nødvendigvis å dele av seg selv. Jeg tror mye av dagens teknologi er med på å gjøre oss mer fremmedgjorte. Dette er noe som går igjen i andre prosjekter jeg har jobbet med tidligere.

– Tror du mennesket kan klare å sette seg selv i annen rekke?

– Det er vanskelig å svare på, men jeg opplever at folk virker mer åpne nå enn for få år siden. Kanskje begynner vi å bli klare for å se på det samfunnet vi lever i og hvordan det påvirker naturen. Men vi ser jo utfordringene i samfunnet vi lever i, hvor egoets behov og fellesskapets behov stadig står i motsetning til hverandre. Og hvor egoet ofte triumferer… Mennesket har en tendens til å ta for seg. Det skremmende er at vi som menneskehet har kraft nok til å forskyve hele økosystemet, det er vi alene om. Samtidig forventer vi at naturen skal innhente seg selv i ekspressfart. Det er et problem.

Artikkelen er en kortversjon av intervjuet som sto i Fotografi nummer to 2013.

www.christianhouge.no

I perioden 2010-2013 ble Houge kjent med ulveflokker både i Norge og i utlandet som han besøkte gjentatte ganger. I reservatene fikk han mulighet til å jobbe med de samme ulvene over en lengre tidsperiode, noe som gjorde at han kunne knytte nærmere bånd med dyrene og eksponere en nærhet og nerve som synligjøres i fotografiene hans. Bildene utforsker relasjonen, og motsetningene, mellom natur og kultur.

– Jeg har i over tre år jobbet med ulv i USA og Norge. Gjennom eksperter i reservater har jeg, (periodevis) fått ulvens tillit, som overlever på frykt for det ukjente. Gjennom språk- og sikkerhetskurs har jeg fått tilgang til nye verktøy for å møte ulvene på deres premisser. Fysiske ritualer med ulvene har gitt meg mulighet til å bevege meg i ulvens territorium og dermed funnet et visuelt språk å formidle med. Å jobbe med ulvene har for meg handlet om å utfordre egne grenser. Jeg som i utgangspunktet var betrakter ble også betraktet, testet fysisk og psykisk. Jeg måtte overgi kontrollen for å komme nært innpå individene, ikke bare flokken. Personlighetene til disse dyrene er like forskjellige som hos mennesker, forteller fotografen.

I Darkness Burns Bright (2013-2014) tar Christian Houge for seg ulvene gjennom en særegen teknikk hvor natur og kultur møtes, også fysisk, med print på store oppstykkede kuskinn. Den mer fysiske tilnærmelsen av materialet gir igjen liv til de symbolske verdiene i prosjektet. Houge jobber bevist med materialer som er relaterte til de mytiske fortellingene om ulven og gjennom dette gjennoppliver han prosjektetet.

– Etter å ha avsluttet Shadow Within prosjektet i 2013, ønsket jeg å utforske min affinitet til ulven og uttrykke meg mer organisk. Å selv stå som et slags naturlig bindeledd mellom teknologi og det naturlige, mellom kulturen og naturen med ulven som drivkraft og impuls. I fortellingene om Mowgli i Jungelboken og brødrene Remus og Romulus har dette rovdyret fostret opp sterke figurer med omsorg og kjærlighet, som også ulven representerer. Rødhette og ulven ble i utgangspunktet skapt på 1600 tallet av franskmannen Charles Perrault, men måtte bli skrevet om før eventyret til slutt nådde populærkulturen gjennom brødrene Grimm på 1900 tallet. Originalhistorien var for erotisk og blodig, full av symbolikk og metaforer. Jeg fant etterhvert organiske materialer og teknikker som hadde symbolsk sammenheng med tema. Skinnstykker av ku blir sydd sammen for så å gjennomgå en trykkeprosess. Siden blir de brent, slipt og kuttet delvis fra hverandre igjen for så å bli sydd sammen på ny. Symbolske organiske materialer som bivoks, blod, aske og gull jobbes inn i verkene, avslutter Hauge.

Utstillingen henger frem til 28. september på Galleri Fineart i Oslo.

www.fineart.no

Time Magazines LightBox på nett anbefaler hver måned utstillinger og bøker som kan oppleves utenfor webben. Christian Houge har i flere år arbeidet med et kunstprosjekt der han fotograferer ulv, og det er idsse arbeidene han nå stiller ut i San Franscisco.

Fram til 1. september er Houge også representert på utstillingen “Fotografi mellom fiksjon og virkelighet”  i Fotografiens hus i Oslo. Senere i år åpner han separatutstilling i Rådhusgalleriet med ulveprosjektet. En “må se”-utstilling altså, ifølge Time.

www.hosfeltgallery.com

Mange kjenner Christian Houge fra hans serie Arctic technology, hvor menneskets inngripen i naturen gjøres tydelig i et arktisk og mennesketomt landskap. I serien “Shadow Within” går han videre i å utforske forholdet mellom menneske og natur.

– Siden jeg var liten har jeg alltid hatt en undring og et behov for å stille spørsmål fremfor å forholde meg til svar fra det samfunnet vi lever i. Når jeg oppdaget fotografiet ble jeg helt oppslukt i dets evne til å formidle historier, og brukte dette til å komme nærmere menneskene og kulturene jeg møtte. Det å kunne dele mine opplevelser med andre mennesker via fotografiet ble en stor inspirasjon for meg, sier Hauge.

– I serien som nå stilles ut, ser jeg på ulven som representant for natur og instinkt, i motsetning til mennesket som er fanget av språk og kultur. Siden menneske ervervet husdyr og gjerder ble ulven en trussel. Ideen om mennesket som prøver å forme naturen rundt seg, istedetfor å forvalte den med respekt, er en aktuell metafor for hvordan vi håndterer våre omgivelser, som vi selv er avhengige av. Vårt behov for kategoriseringer og landegrenser skaper en uungåelig avstand mellom natur og kultur.

Utstillingen vises i Hosfelt Gallery i San Francisco til 17 august.

www.hosfeltgallery.com

Christian Hauge og serien “Shadow Within” ble bredt presentert i Fotografi nummer 2 2013.

Endelig er Fotografi nummer to ute i salg. Bladet er det første nummeret der Fotografi er i ny og moderne design. Her kan du blant annet lese om fotografene Andreas Smaaland, Christian Houge, Marius Schultz og Marja Pirilä. 

Vi har også snakket med Paulina Otylie Surys, Londons nye komet innen fotografi. Vi presenterer Christian Houges siste prosjekt “Shadow within”, Andreas Smaaland, som er aktuell på Nordic Light og noen av de premierte bildene fra World Press Photo.  Vi tester 8 fullformatobjektiver, actionkameraer og også Sony fullformat;  Sony Alpha SLT-A99 & NEX-VG900

Øvrig innhold:

• Paulina Otylie Surys: Hennes mørke, erotisk ladede bilder gjør stor suksess i London.
• World Press Photo: Igjen er det stor diskusjon rundt vinnerbildene i årets konkurranse.
• Andreas Smaaland: Gjennom gatefotografiet skildrer han livet i all sin rastløse tilfeldighet.
• Edisjoner: I hvilken grad er antallet bilder du printer med på å bestemme prisen?
• Tester & produkter: Toralf Sandåker tester det nyeste og beste på utstyrsfronten.
• Nordic Light: Årets rikholdige program mlover for en spennende festival.
• Christian Houge: Om å oppdage våre egne skyggesider i møte med ulven.
• Marja Pirilä: Hun er en av ti finske utstillere på Preus museum i Horten.
• Marius Schultz: Han ser vakre naturbilder som sitt domene.