Tekst: Cecilie Tyri Holt

Pinholefotografi er en alternativ kameraprosess som kan spores helt tilbake til Aristoteles og Leonardo da Vinci. Begge skal ha eksperimentert med å lage bilder ved å la lys passere gjennom et bittelite hull. Pinhole defineres nemlig som fotografi uten optikk. Det er viktig å påpeke at pinholefotografi er en kameraprosess, og ikke en mørkeroms- eller trykkeprosess. Et negativ fra et pinholekamera kan kopieres på hvilket fotopapir som helst, og man kan ikke nødvendigvis skille et pinholefotografi fra et objektivbasert fotografi. Men pinholefotografi har allikevel et særegent estetisk uttrykk, og magien ligger like mye i teknikken som i uttrykket.

Tålmodighet og magi. Å skape et pinholefotografi krever tålmodighet, i motsetning til det moderne fotografiet, og spesielt i vår digitale tid. Teknikken krever lang eksponeringstid, ofte flere timer, og blir på den måten er motsetning til øyeblikksaspektet som så ofte trekkes frem som fotografiets spesifikke karakteristikk. Et pinholefotografi kan på mange måter sammenliknes med det filmatiske mediet fordi det dokumenterer en scene over tid, selv om uttrykket er et stillbilde.

Pinholeteknikken var i mange år en glemt tradisjon som fikk sin renessanse på slutten av 1960-tallet. Tradisjonelt fotoutstyr hadde dominert kunstfotografiet siden 1920-tallet, og fotoentusiaster var nå på utkikk etter en teknisk metode som kunne utfordre denne tradisjonen. De ville fjerne seg fra det mange oppfattet som en økende – og skremmende maskinkultur, og begynte å eksperimentere med gamle håndverksbaserte fotografiske teknikker som ofte unngikk mørkerommet totalt. Pinholefotografiet kan defineres som en fotografisk prosess uten mekanikk. Alt styres manuelt og baseres på solens bevegelser over himmelen, tilfeldighet og intuisjon. På mange måter utfordrer teknikken og det estetiske uttrykket definisjonen av hva et fotografi er.

Gammel og ny teknikk. Det er generelt svært få utgivelser om pinholefotografi, og Goodpasture har utgitt den første boken om denne spesielle teknikken i Norge. I unike fotoprosjekter har han skapt drømmeaktige presentasjoner av landskapsscener under sommer- og vintersolverv.

Goodpastures fotografier skiller seg fra tradisjonell landskapsfotografi. Han forklarer at negativene scannes til digitale filer som gjøres skarpere, før de trykkes i mindre formater enn negativets størrelse. Goodpasture innrømmer at pinholefotografi er en teknisk utfordrende prosess ofte preget av rare forvrengninger, men det er nettopp dette tilfeldighetsaspektet som skaper det mystiske uttrykket.

Fotografiene til Goodpasture er preget av nettopp dette aspektet – fotografens tilsynelatende fraværendhet og stillhet. Ofte presenteres fotografiske arbeider med strenge inngrep og iscenesettelser kontrollert av fotografens ønske om å vise en bestemt del av virkeligheten til oss betraktere.

Goodpasture skriver i boken Conversations with a Star: “While it`s fascinating to discover an alternative process like pinhole, one still has to translate perception into picture. I was also drawn to the simplicity of pinhole and excited by the idea of reducing my technological footprint.”

Goodpasture jobber annerledes, både gjennom bruk av en spesiell og tidkrevende teknikk, men også nårdet gjelder motivvalg og valg av tematikk. Han legger til rette slik at naturen får presentere seg slik den fremstår i lys av seg selv, og ikke kontrollert og manipulert av mennesket.

Mer enn teknikk. Goodpasture møter norske naturlandskaper med nysgjerrighet – og ikke minst vitenskapelig forståelse, som norsk naturfotografer bør misunne ham. Det er umulig å skrive om Goodpastures fotografier og kun vektlegge den fotografiske teknikken han benytter, fordi et fotografisk uttrykk er så mye mer for ham enn teknikk. Som Chellis Glendinning skriver i forordet til boken Conversations with a Star: ”Goodpasture is a man of the earth. And an artist for the earth.”

Goodpasture kan plasseres i en lag tradisjon av landskapsfotografer som i en årrekke har dokumentert naturen, men skiller seg ut ved å arbeide spesifikt med ulike naturfenomener. Han presenterer astronomiske begivenheter som soloppgang, solnedgang, vinter- og sommersolverv, jevndøgn og helligdagers påvirkning på naturen.

Goodpasture er med andre ord en fotograf som følger solens gang. Det fotografiske uttrykket hans bærer derfor preg av ærlighet, men også magi. Arbeidene som presenteres i Conversations with a Star er vakre og levende, fotografert på naturens egne premisser, tilrettelagt av en naturens mann og kunstner.

Teknisk informasjon:
Kameraet: En boks av tre snekret slik at den kan holde storformatfilm. ”Optikken” er et bittelite hull med presis størrelse boret inn i en bit aluminium fra en ølboks.
Teknikken: Lang eksponering på Ilford HP5 20×25 cm film. Fremkallingstiden dobles for å øke kontrasten på grunn av pinholeteknikkens begrensninger.
Kopiene: Negativene digitaliseres med en Epson V700 Photo scanner, gjøres skarpere i Photoshop med ”High Pass filter”. Bildene trykkes i offset litografi i Hong Kong.
Ideen: Å fotografere solens gang i løpet av et år, ved solverv og jevndøgn fra Barentshavet i nord til Lista Fyr i Sør-Norge.

www.goodpasture.ritardando.net

Se også Carll Goodpastures portfolio “Compost” her.

Kåringen av vinnerne i konkurransen Eksponering 2015 foregikk i Bergen lørdag 11. april, og Goodpasture vant konkurransen med bildeseriene “Aves marina / Strar trails / Kjerringøy”, “Blue pollen bag / Dangerous Flower / False nectaries” og “Watermelon summer / Winter apples / Gro’s painted white lillies”.

Det er Institusjonsfotografenes forening (IFF) som annet hvet år arrangerer denne landsdekkende fotokonkurransen for yrkesutøvende fotografer. Juryen bestod av av fotografene: Ivar Greftegreff, Ulla Schildt og Tove Sivertsen.

Juryen sier følgende om årets vinner: ”Goodpasture viser en gjennomgående estetisk og visuell sikkerhet i sine motiver. Han viser også et faglig og profesjonelt uttrykk av høy kvalitet.”

Du kan lese vårt intervju med Carll Goodpasture her.

Carlls inspirasjon til bildeserien av Compost er den amerikanske Environmental Campaign of 350.org som arbeider for en bærekraftig fremtid for vår planet. Halvparten av bildene er i sorthvit og halvparten er i farger, og alle er fotografert med storformat i hans egen hage. Han har tatt et bilde pr. uke i løpet av de siste 7 år, til sammen 350.

Carll jobber med motivet som med et klassisk stilleben; flytter på elementer, venter på lys og bruker tid. På avstand ser bildene ut som et abstrakt maleri, men går man nærmer ser man nedbrytningen av det som faktisk er søppel. Og ser man under overflaten handler dette om kretsløpet fra liv til død. Flux. Alt dør for å bli født på nytt.

– Som arbeidende fotograf og visuell kunstner lar jeg min stemme komme fram i de bilder jeg skaper. Fotografier er som fantasier over verden slik jeg ser den, og med et underliggende budskap, forteller Carll.

Komposthaugen kan både være en samling av kjøkkenrester og avfall fra hagen, eller et bilde på den eksistensielle knipe vi har skapt for oss selv. Hvert bilde har sitt spesifikke innhold, fra råtnende innvoller til spirende planter. Men alltid er det noe som ligger under:

– De prosesser som er avbildet representerer nøyaktig det vi mennesker gjør med vår vakre planet. Slik illustrerer de et storslagent eksperiment som bare mennesket kunne finne på. Hva vil skje med oss slik vi stripper naturen og kaster restene for vinden?, spør fotografen retorisk.

Når publikum ser disse bildene blir de engasjert og begynner å se bildene på en ny måte. Målet er å få publikum til å reflektere over vår egen rolle i det store kretsløpet.

– Skeptikerne vil kanskje si at kunst ikke har noen påvirkningskraft, og kanskje er det slik. Men jeg tror kunst kan ha en stor innvirkning på betrakteren og dermed gjøre en forskjell. Vi må ikke slutte å tro at en endring er mulig, avslutter Carll Goodpasture.

www.goodpasture.ritardando.net