Kommentar: Morten M. Løberg

Både tingretten og lagmannsretten mente Baard Lundes erstatningskrav mot motemagsinet Costume var for høyt og har fastsatt erstatningen til 10.000 kroner etter at Costume “ga bort” tre av Lundes bilder – fotografert på oppdrag for magasinet – til VG. Det er en mager trøst å få medhold i at bildebruken var ulovlig og at du har krav på erstatning når du i begge rettsinstanser blir dømt til å betale også motpartens sakskostnader. Lunde mener at markedsprisen for de tre bildene er mye høyere, og har altså bestemt seg for å anke dommen inn for Høyesterett.

En fersk tingrettdom i erstatningssaken billedkunstner Eva Kurseth Imer hadde anlagt mot Skien kunstforening føyer seg inn i rekken av erstatningsdommer som viser at vi ikke har “amerikanske tilstander” i norsk erstatningsrett. Kurseth Imer hadde separatutstilling i Skien kunstforening og i løpet av utstillingsperioden ble tre av hennes malerier vesentlig skadet på grunn av herværk. Siden forsikringen ikke dekket herværk, krevde kunstneren at kunstforeningen måtte erstatte de ødelagte bildene. Med utgangspunkt i sin egen prisliste krevde hun 170.000 kroner, melder fagbladet Billedkunst.

I en fersk dom er kunstneren tilkjent 85.000 kroner. Hun har altså ikke vunnet fram med kravet sitt, men slipper å betale motpartens saksomkostninger fordi kunstforeningen ikke ønsket å betale erstatning i det hele tatt, men i stedet restaurere bildene. Så partene må dekke sine egne saksomkostninger. Eva Kurseth Imer sier til Billedkunstneren at hun ikke ønsker å gå videre med saken fordi hele prosessen har vært en stor påkjenning. Så selv om hun ikke sitter igjen med noe direkte tap, blir det ikke rare summen igjen av erstatningen når egen advokatregning er betalt.

Paralellen til Baard Lunde-saken er striden om erstatningens størrelse. Også saken fra Skien viser at det er vanskelig å få gjennomslag for verdifastsettelse basert på skjønn. I utgangspunktet skulle en tro maleren i Skien sto sterkere siden kunstforeningen la ut kunstnerens prististe i lokalene hvor utstillingen ble vist. Men siden kunstneren ikke solgte noe, fant ikke retten det bevist at maleriene faktisk var verd det kunstneren krevet. Kunstforeningen hevdet at de ikke kunne stå som garantist for bildenes verdi, og vant altså fram med dette. Skulle kunstneren kommet  noen vei måtte hun i det minste fått en uavhengig verdivurdering av bildene.

Det er ikke sikkert Baard Lundes sak havner i Høyesterett. Det er opp til Høyesteretts ankeutvalg å bestemme om saken tillates fremmet for vår øverste domstol. Skulle ankeutvalget slippe saken gjennom – og det skal vi ikke se bort fra fordi saken reiser noen prinsipielle spørsmål – må retten finne det bevist at verdien av Lundes tre bilder i VG var høyere enn det han til nå er tilkjent i erstatning. La oss derfor håpe at Lunde og hans advokat har mer å fare med enn fotografens indignasjon og hellige overbevisning. Jeg har all mulig sans for at Baard Lunde har et sterkt forhold til begge deler, men jeg er redd engasjementet alene ikke holder i retten.

– Bildene skulle brukes i Costumes februarnummer i fjor. Costume ønsket publisitet om bladet og ga bort mine bilder til VG gratis. I min avtale med Costume, står det at bare de kan bruke bildene, sier Baard Lunde til Dagbladet.  Han fikk 7.500 kroner for jobben, som omfattet forsiden pluss fire bilder inne i bladet.

Lunde krevde 150.000 i erstatning av Bonnier, men tingretten kom til at 10.000 kroner var nok.

– Siden retten kom fram til at markedsføringsverdien for Costume var kroner null, tapte jeg saken. Siden erstatningssummen for distribueringen av bildene ble satt til 10 000 kroner, et lavere beløp enn jeg var villig til å inngå et forlik med Bonnier på, må jeg betale Bonniers saksomkostninger på 143340 kroner, sier Baard Lunde til Dagbladet i dag.

– Jeg har nok ikke noe annet valg enn å anke denne dommen til lagmannsretten, sier Lunde.

VG har handlet i god tro når de mottok bildene fra Costume.

Mediekonsernet Bonnier gjør som Hjemmet Mortensen og Aller Media – de forsøker å få frilansere over på standardkontrakter som gir frilanserne dårlige vilkår.

Advokat August Ringvold i Norsk Journalistlag karakteriserer Bonnier-avtalen som “dårlig, elendig og vanvittig” og advarer sterkt mot å underskrive.

Alle mediekonsernene påberoper seg en ny medievirklighet som grunn til å sikre seg rett til å bruke frilansernes stoff og bilder på alle publisedringsplattformer. Ulempen for frilanserne er at de frasier seg retten uten å få noe igjen. Bonnier-kontrakten er enda strengere: Den nedlegger absolutt forbud mot å selge stoff eller bilder noe annet sted.

Det er fagbladet Journalisten som omtaler Bonnier-kontrakten på sine nettsider i dag.

Hårreisende avtale

Leder Jørn Wad i Frilansjournalistene sier til Journalisten.no at Bonnier-avtalen er enda verre enn avtalene Hjemmet Mortensen og Aller Medika har presentert for sine frilansere.

– Den ber journalister om å si fra seg alle økonomiske rettigheter ved verket sitt. Du får altså ikke lov å selge saken din til noen andre. Det er ingen andre som har funnet på dette før, og det er helt hårreisende, sier Wad til Journalisten.no.

Chief Operating Officer Kristian Fjellheim i Bonnier Media bekrefter ovenfor Journalisten.no at de har sendt ut avtalen til noen av sine leverandører, og har invitert til møte med disse over nyttår.

– Det er helt klart at vi har som mål å få en standardisert avtale og utfordre frilansernes gamle forretningsmodell. Men – det skal gjøres på en saklig måte og i dialog med våre leverandører. Det viktigste for oss er at vi betaler for de rettigheter vi kjøper, sier Fjellheim.

Du kan lese hele avtaleteksten Bonnier presenterer for sine frilansere her.