Det er 25. gang Naturvårdsverket deler ut denne prisen som i år går til den anerkjente svenske fotografen Erik Johansson. Med utmerkelsen kommer et stipend på 25.000 kroner og utstilling på Naturhistoriska Museet.

─ Erik Johansson får stipendet fordi han med sine magiske bilder, med naturen som utgangspunkt, skaper fantasi av en virkelighet som faktiskt finnes. Bildene viser med briljans at selv iscenesatt fotografi kan være vel så viktig og bevissthetsutvidende naturfotografi, som både vekker og påvirker, sier generaldirektør Björn Risinger i en pressemelding.

Det er interessant at nettopp Johansson mottar denne prisen da fotografen er kjent for sine svært manipulerte bilder. Det er ingen tvil om at bildene han presenterer er tuklet med og bildene overrasker og utfordrer våre vante oppfatninger rundt perspektiv, erfaringer og forventninger.

Dette uttrykket står i sterk kontrast til mer tradisjonell naturfotografi hvor bildets troverdighet i stor grad har vært knyttet opp til det å ligge så tett opptil «sannheten» som mulig. Ser man på tidligere års prisvinnere føyer disse seg pent inn i denne tradisjonen. Men Johansson utfordrer denne tankemåten og får oss til å reflektere rundt viktige naturrelaterte spørsmål gjennom et nytt uttrykk, med manipulerte bilder som Impact (øverst) og The Cover Up.

Om man ønsker å rette oppmerksomheten mot et tema er det kanskje like spennende å gå «all the way», heller enn å streve etter «det objektive». Denne tanken ligger nok til grunn når Naturvårdverket tildeler Erik Johansson årets pris. Om det er virkningsfullt blir opp til den enkelte å bedømme, så gjelder det fra fotografens side å være ærlig på hva man gjør. Og her er Erik Johansson på mer enn trygg grunn.

I god surrealistisk ånd pirrer Erik Johansson betrakterens sanser gjennom fotografi, tegninger, og i gatebildet. Hans bilder er en fantastisk miks av det kjente og det uforutsette. Hans røtter er begravet langt ned i surrealismens verden, og det er ikke vanskelig å se inspirasjon fra mestere som Margritte og Dalí. Men den fundamentale drivkraften kommer fra hans eget hode, og Erik legger stor tyngde på fantasiens plass i egen kunst.

– Fotografiet som medium blir ofte oppfattet som umiddelbar og objektiv. Kan du fortelle litt om dine tanker rundt fotografiet? 

– Jeg ser på fotografiet på en litt anderledes måte. For mange er det å ta bildet slutten på den kreative prosessen, men mine ideer er såpass uvanlige at det vil være umulig å iscenesett dem. Siden jeg ikke kan fotografere ideene direkte, blir opptakene et utgangspunkt for det bildet jeg ønsker å oppnå.

– Det konvensjonelle opptaket blir med andre ord en innsamlingsmetode. Men prosessen starter lenge før du trykker på utløseren?

– Ja. Mine ideer kommer til meg over alt, så jeg prøver å filtrere ut det som er mulig å gjennomføre. Når jeg har en gjennomførbar idé på plass, begynner planleggingen. Dette er faktisk  den mest tidkrevende delen av jobben. Dette kan ta flere måneder og ofte må jeg vente til jeg er på rett sted, eller til rett årstid. Jeg har også flere ideer jeg jobber med på en gang, så tar det det tiden det tar å komme i mål.

– Vi kan snakke om snapshot’ets motpol?

– Absolutt. Jeg planlegger mine opptak nøye. Det er helt avgjørende at de forskjellige bildene jeg tar har sammenfallende farge, lys og perspektiv. Skal man oppnå et godt resultat må utgangspunktet være optimalt. Shit in, shit out!

Fremtiden

Prosjektet på Sergels Torg har åpnet opp mange muligheter, noe som var et eget prosjekt har gitt mange nye jobber. Og selv om han nå bor i Berlin, og hans klienter spredd over mange land, er det fortsatt er mye jobbing mot Sverige.

–  Det er mye på gang i 2013. Antagelig blir det en instalasjon i Stockholm til våren, dog ikke like stor som sist. Et plateomslag er også på gang, samt at et nytt personlig prosjekt publiseres i disse dager. Og så plukker stadig biter til mitt univers når jeg reiser rundt. Jeg har til og med en bit av Norge med i mitt siste bilde, fra Stryn.

Artikkelen er en kortversjon av presentasjonen i Fotografi nummer 1 2013.

Sjekk Johanssons siste stunt her.

www.erikjohanssonphoto.com

En profilert norsk naturfotograf, bosatt i Sverige, er tatt med buksa nede. Bildene hans av gaupe, som han fikk mye oppmerksomhet for, ble ikke tatt i skauen, men hentet fra nettet, og trikset og mikset i Photoshop. Saken er nå godt kjent i naturfotokretser, og her har man nok følt seg presset til å understreke at dette slett ikke er vanlig praksis blant norske naturfotografer.

En ting er at vedkommende naturfotografs troverdighet er helt ødelagt. Bildene hans vil i all fremtid bli møtt med skepsis. På den annen side vil kanskje noen si at «så enkelt kan det altså gjøres, er det først oppdaget ett dårlig egg i kurven, finnes det sikkert flere». Det er imidlertid ingen grunn til å tro noe slikt. Norske naturfotografer er – slik vi kjenner dem – profesjonelle i sin holdning, og arbeider svært seriøst med bildene sine.

Fritt fram for juksemakere

Fotografiet har sin egen etikk, sannhetskravet er ufravikelig – i hvert fall når det gjelder naturfotografi og presse. Her tillates verken juks – eller digital manipulering utover den nødvendige finpussen. Men det finnes ingen dommerkontroll, ingen  «doptester» – det er egentlig fritt frem for de fotografene som gidder å bruke tid på å designe bildene sine. Internasjonalt har det imidlertid vært få tilfeller der juks har vært påvist. Da National Geographic i sin tid flyttet litt på Giza-pyramiden for å få bildet til å passe inn på forsiden var det nesten bare til å le av. Verre er det når reportasjebilder, eksempelvis fra krigssoner, snekres for ekstra dramatisk effekt.
Det er en helt annen historie når vi beveger oss over på motefotografiet. Her er det fritt frem, og ingen griner på nesa. Er modellene så perfekt vakre som de fremstår på bladsidene? Knapt. Her er det digitale inngrep som gir deg lytefri ansiktshud og perfekt kropp. Praksisen er så utbredt at enkelte modeller krever denne type justering i sine kontrakter. Fenomenet har imidlertid sine historiske røtter. De store Hollywood-fotografene var riktignok rene genier med sine lyssettinger, men justeringer var påkrevet – huden måtte være naturlig perfekt.  Men så var filmstjernene på den tiden mer gudommelige enn menneskelige. Fotografiet har – etter hvert med god hjelp av Photoshop – vært viktige instrumenter i å skape tidens skjønnhetsidealer.

Kunst bedømmes på estetisk innhold

Men det er i kunstfotografiet at Photoshop virkelig eksellerer. Her er det ingen som stiller spørsmål ved prosess eller teknikk. For markedet er det sluttresultatet som teller. Bildet bedømmes kun på estetisk innhold. Selv om noen enda jobber med stort sett streite bilder, er det andre ytterpunktet bilder som så å si er snekret helt i Photoshop. Den kjente hollandske fotografen Désireé Dolron er et godt eksempel på det. Bildene hennes har et fantastisk fotografisk uttrykk, men de er rene Photoshop produkter.
At vi her befinner oss i fotografiets grenseland er udiskutabelt. Spørsmålet er eksempelvis om Dolrons bilder i det hele tatt kan kalles fotografi. Vi er langt unna klassisk fotografi, Cartier-Bresson og det avgjørende øyeblikk.

Tore Holter