Utstillingen fokuserer på fire av Alec Soths sentrale serier, fra den tidlige «Sleeping by the Mississippi til «Niagara», «Broken Manual» og «Songbook».

Soth har opparbeidet seg et solid kunstnerskap gjennom sine unike serier fa det amerikanske hverdagslivet. Soth beveger seg i landskapet mellom dokumentar og kunst, og de fleste kjenner etter hvert til hans særegne dokumentariske språk. Soth driver også forlaget Little Brown Mushroom, hvor han har gitt ut flere av sine egne bøker, og han er også en del av det presisjefylte fotobyrået Magnum.

Utstillingens tittel, Gatherede Leaves, er hentet fra Walt Withmans «Song of Myself» fra 1855. Diktet beskriver den amerikanske nasjonen rett i forkant av den amerikanske borgerkrigen. Halvannet århundre senere beskriver også Soth et samfunn preget av spenninger og ulikhet.

– Alec Soths arbeider tilhører kanonen innen amerikansk fotografi, der han fanger det amerikanske samfunnet og dets tenkemåte. Mange beskriver ham også som den viktigste amerikasnke fotografien i det 21. århundre. «Gathered Leaves» kan bli stående som utstillingen som definerte vår tid i lang tid fremover, sier museets leder Elina Heikka i en pressemelding.

I hans nyeste serie, Songbook, dokumenterer Alec Soth det amerikanske hverdagslivet i et klassisk sorthvitt-uttrykk. Serien kom til etter en rekke turer fotografen gjorde med sin venn Brad Zellar. Ved å utgi seg som journalister fra den lokale avisen fikk de dokumentert fest og hverdag. Resultatene ble publisert gjennom en egen avis utgitt på Little Brown Mushroom.

Utstillingen på The Finnish Museum of Photography er en unik mulighet til å få med seg de viktigske seriene til en av vår tids mest spennende fotografer. Følg også med på museets hjemmesider for andre utstillinger utover høsten.

Utstillingen vises til 25. januar 2017.

www.valokuvataiteenmuseo.fi

Galleriet er en del av The Science Museum i London, og tittelen “Gathered Leaves” er hentet fra et dikt av Walt Whitman. Det finnes unektelig en lyrisk stemning i Soths bildverden og en nysgjerrighet på fotografiets muligheter. Soth er kjent for sine episke projekter der savn og lengsel er tilbakevendende temaer, som i “Sleeping by the Mississippi” (2004), “Niagara” (2006) och “Broken Manual” (2010).

Et utvalg bilder fra disse seriene vises i utstillingen, samt bilder fra hans seneste prosjekt “Songbook”. Serien, som er tatt i tidsrommet 2012 – 2014, er en slags krønike basert på reiser på kryss og tvers i USA der Soth forsøker å finne hva menneskelige relasjoner og interaksjoner egentligen innebærer i et samfunn som blir stadig mer virtuellt og definert av sosiale medier.

Gathered Leaves : Photographs by Alec Soth vises på Mediaspace frem til den 28. mars.
(Featurebilde: Bil. Sandusky, Ohio, fra Songbook, 2014 © Alec Soth)

www.sciencemuseum.org.uk

Alec Soth er fotografen som begynte å studere maleri, men endte opp som fotograf. Han har alltid operert innenfor kunstsjangeren, og er kanskje litt på siden av dokumentarfotografiet som er i fokus på DOK14. Likevel er hans uttrykk sterkt preget av nettopp dokumentarfotografiet.

– Det pussige er at jeg aldri så på meg selv som profesjonell fotograf. Jeg fotograferte lenge kun på fritiden, men etter prosjektet Sleeping by the Mississippi fikk jeg såpass mye oppmerksomhet at jeg kunne begynne å jobbe fulltid som fotograf. I begynnelsen var det vanskelig å få endene til å møtes, så jeg begynte å ta redaksjonelle oppdrag. Det ene ledet til det andre, og til slutt var jeg medlem av Magnum Photos. Slik sett har jag mange baller i luften, kunstfotografi, redaksjonelt arbeid og noe undervisning.

– Mange forbinder deg med storformat, særlig fra serien Sleeping by the Mississippi. Hvor viktig er valg av format for dine prosjekter?

– Jeg brukte storformatet tidlig i min karriere. Dette var på den tiden jeg begynte å få en del oppmerksomhet og det er nok derfor mange forbinder meg med nettopp dette formatet. Men jeg jobber med forskjellige uttrykk og de siste årene har jeg benyttet meg mer av digitale kameraer. Det interessante med fotografiet er jo at det er uløselig knyttet opp til teknikk, men for meg har dette til en hvis grad blitt en frustrasjon. Det er ingen som spør en forfatter hva slags penn han bruker, jeg bruker den teknikken som passer best til hvert prosjekt.

– Din første bok utforsket grenselandet mellom kunst og dokumentar. Føler du fortsatt at du er mellom sjangere?

– Jeg beveger meg alltid mellom sjangere. Walker Evans beskrev sitt arbeid som ”en dokumentarisk stil”, et begrep jeg synes passer på mitt arbeid også. Uttrykket er dokumentarisk, og arbeidet mitt har dokumentarisk verdi, men min ambisjon er ikke å være dokumentarfotograf.

– Hvordan tenker du på dokumentarfotografiets rolle som en formidler av den verden vi lever i?

– Det har fortsatt en legitim rolle. Fotografiets popularitet har økt enormt, en utvikling som startet for over 80 år siden. Men nå som alle fotograferer med sine telefoner forandrer fotojournalistens rolle seg. Ren dokumentasjon er ikke like viktig lenger, men derimot det å fortelle historier.

– Påvirker den nye medievirkeligheten ditt arbeid?

– Det påvirker mitt arbeid, uten at jeg helt kan peke på hvordan. Men for meg er forholdet mellom bilder viktigere en de individuelle bildene. Min datter er på Instagram og kan skape fantastiske bilder – det har blitt oppnåelig for alle. Men det å skape en serie bilder som har en overordnet mening er fortsatt ikke enkelt, og det er her fotografiets fremtid ligger.

– Du har gitt ut en rekke fotobøker, et medium der du selv styrer leserne gjennom en historie. Er boken det optimale mediet å fortelle en historie på?

– Jeg er opptatt av fotoboken som uttrykksform, men jeg er også åpen for nye måter å jobbe på. Jeg er endelig på Instagram selv, uten at jeg tror at jeg er den som vil bli stående som en av pionerene innen nye medier.

– Har du noen nye prosjekter på gang?

– Jeg jobber sammen med en skribent hvor vi produserer og gir ut vår egen avis. Vi har publisert seks utgaver, og den syvende og siste kommer nå i sommer. Vi reiser vanligvis rundt i en stat i USA og utforsker samarbeidet mellom fotograf og journalist, litt slik som journalistikken fungerte på 30-tallet. Dette prosjektet er også interessant med tanke på avisindustrien i dag og de omveltningene som skjer. Vi gir ut alt på eget forlag, Little Brown Mushroom, og distribuerer 2.000 kopier. Til nå har vi fått god respons og solgt det meste vi har produsert.

– Du er også medlem av Magnum. Spennet fra DIY-avis til et av verdens med prestisjefylte fotobyråer er stort…

– Absolutt. Magnum har et stort spenn av fotografer hvor jeg er så heldig å være en del av stallen. Det blir et litt annet publikum når jeg får et oppdrag for New York Times enn med mine selvpubliserte aviser med 2.000 i opplag…

Alle bildene i denne artikelen er hentet fra serien Sleeping by the Mississippi.

www.alecsoth.com
www.littlebrownmushroom.com

I fjor flyttet festivalen til Fredrikstad og byens nye litteraturhus, noe som ble såpass vellykket at festivalen fortsetter i østfoldbyen. Leder av Pressfotografenes Klubb, Sveinung Uddu Ystad, er svært fornøyd, både med værmeldingen for de neste dagene, og med årets program:

– I år gjør vi den største forandringen i festivalens historie. Vi ønsker å åpne opp festivalen og viser flere utstillinger rundt om i byen. Vi ønsker å involvere hele befolkningen og vise alle hva godt pressefotografi kan være, vi forandrer rett og slett festivalen til en fotofest. Utstillingene har allerede åpnet og kan besøkes uansett om du har festivalpass eller ikke.

– Er det noen høydepunkter du ønsker å dele med Fotografis lesere?

– Foruten at det er meldt 25 grader i morgen? Da vil jeg trekke frem Martin Parr som gjester festivalen på lørdag. Men vi har fått tak i mange sterke navn, som Alec Soth og Ellinor Carucchi. Vi holder antall fotografer til et fornuftig nivå og presenterer bare et par fotografer hver kveld. På dagtid har vi satt av tid til debatt og seminar. Litteraturhuset er fortsatt kjernen av festivalen hvor vi tillater oss å bli litt nerdete.

– Er det fortsatt muligheter for billetter for de av oss som er sent ute?

– Det er fortsatt muligheter å kjøpe festivalpass. Eventuelle ledige plasser blir solgt i døren før hvert foredrag, så det er bare å ta turen til Frdrikstad, avslutter festivalsjefen.

www.dokfestivalen.no