Jeg var ikke klar over at “punch drunk” er en mental diagnose. Jeg trodde det bare var et slang-uttrykk hentet fra boksesporten. Jeg brukte det i betydningen “mett” på visuelle inntrykk, altså så tilvendt at man er blitt litt lam i forhold til det man ser eller opplever. Jeg har selvfølgelig aldri ment å så tvil om Morten Hvaals mentale helse. Jeg at beklager derfor at jeg brukte dette uttrykket.

Løberg tillegger meg en rekke tanker, meninger, og diagnostiserer min mentale tilstand mens han selv snakker på vegne av majoriteten av det norske folk (0.071 prosent av verdens befolkning), og et samlet nordisk redaktørkorps (muligens enklest å kvantifisere i promille); i sannhet en formidabel opinionsformende kraft i en verden hvor språkuavhegig fotojournalstikk flyter fritt over geografiske grenser. Uansett finnes det ingen “lesere som jeg skal betjene”. Jeg forteller de historiene jeg tror er viktige, og har dessverre fint liten mulighet til å tvinge noen til å høre dem.

Men jeg er som man vil ha forstått tilhenger av oppsøkende teater. Løberg hadde neppe tatt skade av noen timer med Petter Dass tolket av Harald Heide-Steen jr, og ville kanskje da registrert at navnet til en av Norges største komiske talenter staves med – en bindestrek.

Vi må tåle å se døde ungdommer, gjenkjennelige for familie og venner. For det er Sannheten vi ser. At majoriteten av det norske folk helst ikke vil se det Hvaal mener vi burde se, at ingen redaktør i Norden vil trykke bildene, det raker ikke ham. Her om dagen snakket jeg med en kar som kjente igjen to av ungdommene på Niclas Hammarstöms bilder. Han var både sjokkert – og jævlig forbanna. Jeg tror reaksjonen hans er veldig representativ. La meg ile til med å si at det selvfølgelig ikke skal være slik at folk flest skal bestemme hva som skal trykkes i norske aviser, men Hvaal synes å ha glemt leserne som han faktisk skal betjene. Han minner meg om en gammel sketsj med Harald Heide Steen jr. i rollen som oppsøkende teateroppleser for Riksteatret. Fikk han – som en annen støvsugerselger – foten innenfor døra (og det fikk han) måtte du tåle hans høytlesning av Petter Dass til klokka slo midnatt. For bare Riksteatrets oppsøkende høytoppleser visste hva du trengte av kultur.

Morten Hvaal har jo egentlig flere gode poenger, som når han skriver om fotojournalistikk som dokumentasjon og bevis for usunne samfunnsstrømninger eller overgrep – jeg lover å se nærmere på Bosnia-bildene hans. Også andre debattanter har vært inne på dette. Jeg håper å kunne komme tilbake til dette, men når Morten Hvaal på sine hjemmeside skriver at han synes det er perverst å måtte forsvare seg mot tre norske “apekatt-medier” blir det neppe med han til stede.

PS: Hvem er de to andre, mon tro?

Da var vi minst to “frivillige”, jeg husker jeg hjalp Stuart med printene. Ha i mente at denne utstillingen var utstyrt med en advarsel. Publikum måtte velge å oppsøke den, i et skjermet rom uten innsyn … altså ikke publisering i tradisjonell forstand. Men eksemplet ditt er godt, jeg kan godt tenke meg at aviser kunne publisert noen av disse bildene, fordi det er langt unna og vi ikke kjenner noen av de berørte…

Løberg er sikkert en autoritet på hva befolkningen i Gaza ser av bilder, og siden det er flere måneder siden jeg var der sist kan jeg bare oppfordre interesserte til å gjøre som befolkningen der: å følge for eksempel Al Jazeeras dekning av drepte og skadde i konflikten.
Løberg er sikkert også en autoritet på hva bosniere ser av bilder og hvordan de reagerer. Jeg har bare bodd der og publisert bilder der i noen få år av krigen, men det ligger et antall fotografier av lik jeg ifølge Løbergs logikk har skjendet på http://www.facebook.com/MortenHvaalPhoto. Siden nådde i forrige måned ca 56000 mennesker i Bosnia. Gjennom årene har det meg bekjent kommet minst en negativ reaksjon; fra en serber som mente at det jeg har dokumentert aldri har skjedd.

Og til slutt; bildene var ikke spesielt gode og fortjener ikke noen pris i det hele tatt, de var registreringer av situasjonen, ikke noe mer.

Jeg sier meg enig i Totto i at det er forståelig med reaksjoner, men anklagene om likskjending er å gå for langt. Bildet som han fikk andreplassen med er et sterkt bilde, men langt ifra så ille som medier skal ha det til.