Årsaken til at det etter sånn rundt 40 år endelig var mulig å få til en fellesorganisasjon, var at man forsto at sammen er vi sterkere. Det har gått skikkelig langsomt med å oppnå noe synbart med Foto-Norge, men det kommer – bare ha fortsatt litt tålmodighet. Og stå sammen!

Hvis alle fotografer meldte seg inn i en forening/forbund som står nærmest dem, så er vi et stykke på vei. Men det er her litt som med politiske partier: Det er ikke sikkert at du finner en forening som gir deg ALT du ønsker, men det bør være fullt mulig å finne en forening som gir deg NOE.

Konkurransen blant fotografer er blitt steinhard, mye fordi det er flere fotografer enn markedet kan mette – i hvert fall hvis alle fotografene ønsker å kunne leve av det. Tittelen “fotograf” kan hvem som helst ta, det stilles ingen krav til selve tittelen. Og mange bildekjøpere er nokså blanke hva slags kvalitet man bør forvente og hva det koster. Mange fotografer selger bildebruksrettigheter til svært lave priser, de ser antakelig pris som sitt viktigste våpen. Det må vi bare leve med. Og så får noen forsøke å hevde seg i konkurransen med andre våpen. Ett våpen kan være å bli medlem i en forening, hvor miljø, kunnskapsdeling, konkurranse, kursing, m.m. gir deg det lille ekstra.

Foto-Norge er også blitt kritisert, ikke minst fordi toget vårt går sent. Det får vi tåle. Som andre som får kritikk. Vi går videre. Sammen. Og på et eller annet punkt “der framme” vil vi lykkes. Sikkert ikke med alt vi ønsker. Men NOE.

Finn deg en forening og meld deg inn!