http://www.hegnar.no/juss/article696562.ece

Det er dyrt å være stridig når du går til krig og ikke har ryggdekning fra en samlet hær av fotografer med likesinnede støttespillere.

På et overordnet nivå, speiler denne sak kun at den sterkeste vil alltid vinne. Alene er du dømt til å tape, selv om du aldri så mye føler at du blir behandlet urettmessig.

Vår yrke er preget av individualisme, hvor våre verktøy tillater kun én person å ta én beslutning der vi exponeeeer våre bilder. Dette preger kreative solister. Majoriteten av oss er egoister som har liten erfaring med hva yrkesmessig samhandling gir av fordeler. De smarte er medlem, men de har liten kraft. Kanskje fordi “superegoisten” tør å gå til krig alene.

Vi tiltrekkes likesinnede der det finnes 9 foreninger i et lite land. FOTO-NORGE ( =FRPs Folk Flest) kan vi ikke melde oss inn i, uten først å definere hvem vi føler at vi er på lag med. For så å melde oss i denne forening eller klubb. “Segregering” er ikke et riktig ord, men det er fristende å bruke.

Gutter og Jenter, meld dere ut og meld dere inn i den samme forening om dere mener at slike saker som dette har noen verdi for deg.

Medlemskap i ett “Forbund av Norske Fotografer” vil kanskje ha samme effekt som det å gjøre sikker back up. De fleste av oss gjør ikke daglig back up før vi har mistet data og sett følgende av dette. Mange syns slik er svært urettferdig. Ja like urettferdig som når 2.part gir bort dine bilder til 3.part uten å spørre deg først.

Vi kan kun takke oss selv.
CF-Wesenberg
– utmeldt fotograf, med liten tro på egoisme som virkemiddel

Hvorfor i all vedens rike skal en forening engasjere seg på vegne av fotografer som bevisst velger å ikke være medlem? Foreningene er finansiert gjennom medlemmenes kontingent. Velger man å spare disse pengene kan man heller ikke forvente hjelp. Ingen forventer vel at If skadeforsikring skal erstatte en stjålet båt man ikke har forsikret. Når Foto-Norge eller andre foreninger holder åpne møter er det fordi man mener at det er til medlemmenes beste at alle fotografer får den informasjonen de trenger for å forvalte sine rettigheter på en måte som er til det beste for fellesskapet, eller å prøve å synliggjøre at det lønner seg å være medlem. Foreningene er ikke statsfinansierte institusjoner som er der for alles beste.

Når fotografi ble innlemmet i opphavsretten i 95 var det et resultat av at foreningene ved hjelp av glødende engasjerte medlemmer satte alle sine krefter og penger i å påvirke politikere og byråkrater til å se at fotografi fortjente å bli oppfattet som åndsverk på lik linje med illustrasjon og annen bildekunst. Dette var nesten en uvirkelig drøm som ble virkelighet. I årene etterpå har foreningene også brukt adskillige resurser på informasjon, problemstillinger rundt håndtering og praktisering av disse rettighetene. Det jobbes på nasjonalt plan, nordisk plan og på europeisk plan gjennom foreningene. Opphavsretten er ikke en rett man har fått utdelt av snille politikere til evig eie. Eu jobber kontinuerlig med direktiver som kan svekke opphavsretten. Det vil alltid være en dragkamp mellom opphavsretten og individets rett til ikke bli tyv. Tenk over det neste gang du er på Pirat Bay. Grunnen til at vi har opphavsrett for fotografi er at noen få jobber og betaler på vegne av veldig mange som ønsker å stå utenfor felleskapet; enda så opptatt de er med å arrangere fest.

Jeg utfordrer Foto-Norge. Det må jo være midt i blinken for Foto-Norge å arrangere en slik debatt. Sjekk med Litteraturhuset!

Håper jeg ikke fremstår som om jeg ikke har sympati med Baard Lunde i denne saken for det har jeg. Mindre sympati har jeg nok for hans rådgivere. Jeg satt mange år i Nordiske fotografers opphavsrettsråd og var ansvarlig for opphavsrettspørsmål i NRF. Vi fikk i denne tiden mange hendvendelser i saker som skulle kunne ha prinsipiell betydning. Noe vi ønsket sterkt. Men felles for de alle var at de som denne saken ikke dreide seg om opphavsrett, men om misbruker kan ha hatt en økonomisk gevinst utover erstattningssummen. Det er her man må skille mellom juss og moral. Jeg tror kanskje denne saken er mest lærerik for fotografer som havner i tilsvarende situasjoner. Norske reklamefotografer avholdt tidligere åpne møter hvor man kunne stille spørsmål og diskutere opphavsrett og praksis med eksperter tilstede. Kanskje det er på tide å holde et nytt slikt møte?

‎…eller faktisk betalt prisen for hva tilsvarende bilder selges for, gjerne med et påslag. Men når retten baserer prisen på en symbolsk sum, blir det et totalt feilskjær.